Kategori: Wasted Textiles

«Få på plass en bransjeavtale, så kan de samme spillereglene gjelde for alle!» Forslaget kom på bordet under Wasted Textiles konferansen om design og innkjøp, og hvordan disse funksjonene kan påvirke bærekraft. Vi måtte gni oss litt i øynene og renske litt i øregangene, men nå er hansken kastet!

Med bokbransjens avtale som et slags utgangspunkt (at bøker må selges til fullpris ett år før de kan gå på mammutsalg), er det mulig at klesbransjen kunne tenke helt nytt? Spørsmålet dukket opp og selv om det ble hengende litt i luften, så kunne det avstedkomme et tiltak som faktisk nytter?

Sirkulærøkonomi diskusjoner, og særlig de som handler om tekstiler, har en tendens til å gå i ring. Så da er det befriende når en debatt faktisk beveger seg og får frem tiltak som kan monne. Det skjedde altså under konferansen på OsloMet med tema Hvordan må design- og innkjøpsprosesser i tekstilnæringen endres for å bidra til å nå bærekraftsmålene? NF&TA, i samarbeid med OsloMet Institutt for Estetiske fag, Institutt for Produktdesign og Institutt for forbruksforskning SIFO satte to rapporter på dagsordenen, begge er leveranser fra Wasted Textiles prosjektet, som er støttet av Norges Forskningsråd og Handelens miljøfond.

Hva er det som kan monne?

Prosjektet er ledet av professor i klær og bærekraft, Ingun Grimstad Klepp, og målet til prosjektet er å bidra til å redusere bruken av syntetiske tekstiler og mengden tekstiler som kommer på avveie. Hun åpnet også «ballet» med å snakke om plastifiseringen av tekstilbransjen og at vi ikke «bruker opp» klærne våre. Mangelen på politiske tiltak som tar fatt i dette, er påtagelig, forklarte Klepp. «Ingen av de forslagene som er lagt på bordet, som handler om hvordan design og sirkulære forretningsmodeller skal få oss ut av dette uføret, har vi forskning på om virker.»

Det ble også en liten håndsopprekningsrunde, da det ble snakk om EUs mål om å forlenge produkters levetid gjennom å sørge for at alle plagg med knapper, får med ekstra knapper på kjøpet. Konsensus i salen var at om en knapp falt ut, så ville man uansett sy i en ny knapp, enten den var der eller ikke.

To rapporter presentert

Før de to rapportene ble presentert, snakket hun også om de seneste konkursene som har rammet både utleiefirmaet Vibrent (tidligere Fjong) og resirkuleringsbedriften Renewcell: «De som er best i klassen er dømt til å mislykkes når rammebetingelsene er som de er, nemlig at markedet flommer over av nye produkter.»

Og dermed slapp Kjersti Kviseth til med en gjennomgang av rapporten “Design Tools – and how they relate to designing out waste”. Som i det store og hele handlet om forskjellige designverktøy og andre typer verktøy som Higg MSI, tar for seg reduksjon av volumer og plastbruken. Rapporten er nå flere år gammel, så Kviseth sa selv at mye «vann har rent i havet siden den ble skrevet». Så mulig den har gått litt ut på dato. 

Mer interesse var det nok rundt Kristiane Rabben, fra Mepex og hennes presentasjon av en rykende fersk rapport: «Designer og innkjøpers mulighet til å påvirke valg av fiber og produksjonsvolum i norske tekstilbedrifter». Seks norske tekstilbedrifter er med i rapporten, både fra vernetøy, arbeidstøy, profilklær, mote og interiørtekstiler.

Designer og innkjøpsansvarlig har lite de skal ha sagt

Rapporten viser i hovedsak at designere og innkjøpsansvarlige får føringer fra lenger opp i systemet, og dermed må forholde seg til de rammene som firmaene har. Særlig var dette med MOQ – Minimum Order Quantities – et interessant poeng som små aktører prøver å komme rundt med forskjellige tiltak.

Gisle Mardal fra NF&TA ledet diskusjonen etter pausen, hvor han hadde invitert opp et spennende panel på scenen, bestående av Jo Cramer, Institutt for estetiske fag, Jo Egil Tobiassen, Northern Playground, Sigrid Søvik, Active Brands, Børre Myklebust fra Sverre W. Monsen, Elisabeth Sandnes, divisjon for offentlige anskaffelser, avdeling for bærekraft og innovasjon, Direktoratet for forvaltning og økonomistyring og Espen Haugland, Manufacture Oslo.

Problemskaper fremfor problemløser?

Med mange studenter i salen, fikk Jo Cramer ordet først, etter at Mardal hadde slått fast at designere i dag er i en «locked in situasjon» så lenge spillereglene ikke endres. Hun beskrev en utdannelse i endring, som må spå frem i tid for å møte morgendagens behov, og dermed var viktigheten av prosjekter som Wasted Textiles understreket. Hvorpå konklusjonen var at dagens motedesigner antagelig er mer en problemskaper enn en problemløser; i andre designfag er det jo nettopp problemløsing som kjernevirksomhet.

Jo Egil Tobiassen, tok den stafettpinnen videre, og stilte tusen-kroners spørsmålet om hvordan denne bransjen, som baserer seg på planlagt foreldelse, skal tjene penger på å forlenge livet til produkter. Northern Playground begynner nå å selge sine tynne ull-t-skjorter med innsydd ekstra tråd «så den ikke skal bli borte». Ingen håndsopprekning på om det vil medføre reparasjon, men Tobiassen var klokkeklar på at om kunden selv reparerer fremfor at de må, så sparer Northern Playground penger. Å tilby reparasjon som en tjeneste er dyrt.

Bransjeavtale?

Og her omtrent var det magiens skjedde. For mens hotell og sykehus markedet har skjønt at med bedre data på hvor lenge tekstilene faktisk brukes og kan brukes, så tjener de mer – rett og slett fordi de ikke må byttes ut for tidlig – hadde DFØ tanker om hvordan de kan få inn «rett til reparasjon» som del av offentlig innkjøp. Men det var da berøringsangsten ble borte, i det deltagerne i panelet turte å ta i en så radikal tanke som at noe må standardiseres eller begrenses, at tanken om en bransjeavtale ble lansert. Noe som sørger for at handlingsrommet blir det samme, for alle.

Målrettet produsentansvar ble også nevnt, men da mikrofonene var slått av, ble bokbransjens fastprisavtale trukket frem som et eksempel til etterfølgelse. Den går ut på at nye bøker må selges til full pris et helt år før de går på mammutsalg. Og siden Mepex nye rapport viser at akkurat det å selge på salg prematurt er en av de tingene bransjen sliter med, kan en nøkkel til overproduksjonen, plastifiseringen og hvordan å gi de små «førsteklasses» aktørene en mulighet til å overleve være nettopp en slik bransjeavtale. At klærne ikke kan selges på salg før det har gått ett år.

Så slipper kanskje de nye forretningsmodellene og de som er «best på bærekraft» å gå konkurs på første klasse.