Make the Label Count Campaign: Simon J. Clarke, Ingun G. Klepp, Kirsi Laitala and Stephen G. Wiedemann.
Summary
Sustainability has become a priority objective for the European Union (EU). It is a key driver for policy development through the global leadership role the EU has taken in addressing climate change, decoupling economic growth from resource use, and the sustainable use of resources. The global supply of textiles has been recognized by the EU as a major source of emissions and resource use; the sector has become increasingly reliant on fossil feedstocks to supply synthetic fibres, and the textile industry has been roundly criticised for unsustainable and non-circular consumption patterns.
The Product Environmental Footprint (PEF) system – which assesses a product’s environmental impact and provides consumers with information on that impact – has the potential to be paramount in directing the textile sector towards a sustainable system of production and consumption. However, the PEF system has not been designed to deliver the EU’s strategies and, without amendment, its application to the textiles sector risks undermining the EU’s laudable intent. The PEF system is designed to facilitate like-with-like comparisons, but assessment of textiles made from natural and synthetic fibres are not yet comparable because the impacts of forming natural fibres are fully accounted for, but omitted for fossil fuels. The single biggest sustainability issue for the textile industry is the growth in synthetic fibre production and the causally related rise in fast fashion. A PEF-derived comparison will not challenge the over-consumption of resources, and risks legitimising unsustainable consumption with an EU-backed green claim.
These limitations present a significant challenge to the delivery of both EU strategy and the PEF goal of providing fair comparisons of products based on their environmental credentials.
In combination, the characteristics of the textiles category, together with the limitations of PEF methodology, provide a strong argument for not comparing textiles made from renewable and non-renewable raw materials. However, achieving the EU Green Deal and circular economy objectives mandates a pragmatic approach; hence our analysis recommends methodological improvements to deliver EU environmental policy through fair comparisons of natural and synthetic fibre textiles in PEF. Addressing these limitations now will avoid the same problems arising when PEF is applied to other product categories that compare renewable and non-renewable raw materials, such as furniture and fuel.
Katarzyna Kobiela-Mendrek, Marcin Bączek, Jan Broda, Monika Rom, Ingvild Espelien and Ingun Klepp
Abstract
Wool of mountain sheep, treated nowadays as a waste or troublesome byproduct of sheep husbandry, was used for the production of sound-absorbing materials. Felts of two different thicknesses were produced from loose fibres. Additionally, two types of yarn,ring-spun and core rug, were obtained. The yarns were used for the production of tufted fabric with cut and loop piles. During the examinations, basic parameters of the obtained materials were determined. Then, according to standard procedure with the use of impedance tube, the sound absorption coefficient was measured, and the noise reduction coefficient (NRC) was calculated. It was revealed that felt produced from coarse wool exhibits high porosity, and its sound-absorbing capacity is strongly related to the felt thickness. For thicker felt the NRC achieved0.4, which is comparable with the NRC of commercial ceiling tiles. It was shown that the crucial parameter influencing the sound absorption of the tufted fabrics was the pile height. For both types of yarns, when the height of the pile was increased from 12 to 16 mm, the NRC increased from 0.4 to 0.42. The manufactured materials made from local wool possess good absorption capacity, similar to commercial products usually made from more expensive wool types. The materials look nice and can be used for noise reduction as inner acoustic screens, panels, or carpets.
The textile industry is characterized by global mass production and has an immense impact on the environment. One garment can travel around the world through an extensive value chain before reaching its final consumption destination. The consumer receives little information about how the item was produced due to a lack of policy regulation. In this article, we explore understandings of ‘local clothing’ and how the concept could be an alternative to the current clothing industry. The analysis is based on fifteen interviews with eighteen informants from Western Norway as part of the research project KRUS about Norwegian wool. Five ways of understanding local clothing were identified from the interviews: production, place-specific garments, local clothing habits, home-based production and local circulation. We lack a language with which to describe local clothing that covers local forms of production as an alternative to current clothing production. As such, the article highlights an important obstacle to reorganization: local clothing needs a vocabulary among the public, in politics and in the public sector in general, with which to describe the diverse production processes behind clothing and textiles and their material properties.
Human olfaction sense is one of the highly underestimated senses since historical times. Fortunately, this has changed in recent times, as the perception of odour or scent by people has received increasing attention through several research works from different scientific disciplines. Our sense of smell and scent affects our lives more than previously assumed, influencing how we think, act, and behave. Odours both evoke and create memories. The perception of odours is also culturally and situationally dependent. However, there is still a lot that we don’t know about the influence of odour or scent on an individual’s characteristics and odour studies are hindered by the lack of vocabulary. The effect of pleasant odour on the shopping behaviours of customers is one highly researched area, while very few studies have focused on body odour perception. Most of the time body odour is related to self-hygiene and cleanliness, but understanding about the complete social aspects behind odour perception by humans is still at an infant stage. This chapter reviews the current status of consumer research on body odour and environmental odour or scent perception. The chapter also addresses the role of textile materials on body odour perception.
Authors: Kirsi Laitala, Ingun Grimstad Klepp and Vilde Haugrønning
Consumers’ textile care practices today are characterized by frequent laundering. The importance of the removal of odours has increased, especially the smell of sweat. This chapter summarizes knowledge about removing odour from textiles. It provides information on suitable cleaning methods for different textile fibres and types of soils. The considered cleaning methods include laundering, stain removal, airing, hand wash, and professional cleaning methods. The cleaning result from laundering depends on water, washing temperature, length of washing cycle, types and amounts of laundry chemicals, and mechanical agitation applied. Textile material and type of soil that needs removal will determine the right mix of these factors.
Inherent fibre properties affect the soiling characteristics of garments. Comparisons of odours retained in textiles have shown that wool has the least intensive odour, followed by cotton, and synthetic polyester and polyamide garments have the most intense odour. Most textiles can be washed with water and detergents, which are more efficient in the removal of many odorous soils than dry-cleaning, but low-temperature laundering and/or lack of chemical disinfectants such as bleaches can contribute to odour build-up in textiles and in the washing machine. These aspects contribute to the environmental impacts of textiles.
Det eksisterer en del myter om hvordan ull best kan vaskes. Enkel og riktig klesvask er viktig både for at minst mulig av ullklær ødelegges, og for å belaste klima og miljø minst mulig. Enkel klesvask vil også muliggjøre mer bruk av ull innenfor institusjoner og organisasjoner. Ull er ikke så vanskelig å vaske som mange tror; ull kan kokes, det tåler godt å sentrifugeres og det blir ikke så fort skittent blant annet fordi det lukter lite. SIFOs kunnskap om ull bygger på tester vi selv gjorde frem til 2013, da vårt testlaboratorium ble lagt ned, les mer på denne linken (snl.no). Myndighetene mente da at kunnskap om klær ikke var viktig.. Siden har vi på SIFO fortsatt å studere klesvask gjennom andre metoder, og gjennom laboratorier i andre land.
Ull kan kokes
Det er en utbredt forestilling at ull krymper ved høye temperaturer, og derfor ikke kan kokes. Dette stemmer ikke. For å krympe eller tove ull må ullen utsettes for bevegelse i en eller annen form. Så lenge ullplagg ligger stille vil ikke temperatur ha noen innvirkning på toving eller krymping. For å dokumentere dette gjennomførte vi på SIFO et forsøk med koking av ull. Seks uvaskede ullprøver og en prøve som allerede var vasket ble kokt i 10 minutter. Prøvene ble målt for dimensjonsendring før og etter koking. De samme materialene ble vasket i maskinen og målt etter en og fem gangers vask. Resultatet var at den forvaskede prøven ikke krympet ved koking, mens de uvaskede prøvene krympet omtrent like mye som ved en vanlig ullvask på 30 grader. Koking kan i enkelte tilfeller påvirke fargen. Ønsker du å koke ull er det lurt å tenke som om du koker torsk: ikke røre og ikke fosskoke, poenget er at plagget ligger mest mulig i ro. Utsett heller ikke ullen for unødvendige temperatursjokk.
Ull tåler godt å sentrifugeres
Det praktiseres mange fantasifulle – og arbeidskrevende måter å tørke ull på, slik som å rulle plaggene inn i håndklær, for deretter å tørke dem på gulvet. Enkel og rask tørk er avhengig av lite fuktighet i plaggene. Vi har derfor sett på hvorvidt ull krymper ved 400, 900 og 1400 omdreininger per minutt. Krympingen var så målt på to ulike materialer, superwash-behandlet ullundertøy og spesiallagde lapper for testing av krymp i ubehandlet ull. Lappene ble målt før og etter tre vask i en vaskemaskin. Resultatene viser at ingen av ullmaterialene krympet mer når sentrifugeringshastigheten økte.
Det er med andre ord ingen grunn til å la være å sentrifugere ull, eller sentrifugere på lav hastighet. Testen viste også at sentrifugeringshastigheten hadde stor betydning for hvor mye vann som er igjen i plaggene. Lite vann gjør at plaggene er renere og raske å tørke, og lettere slik at de ikke blir dratt ut av form selv om de henges opp til tørk.
Ull blir ikke så fort skittent, men flekker sitter godt fast
For å sammenligne hvor lett ulike plagg ble skitne, og ikke minst rene igjen, ble 19 ulike tekstiler påført flekker for så å vaskes. Flekken besto av rødvin, kaffe, olivenolje, varm sjokolade, tomatsaus og banan-mango smoothie. Dette er flekker vi vet kan være vanskelig å vaske. Etter én og fem vask i vaskemaskin med ullprogram, ble flekkene vurdert. Ren, ubehandlet ull hadde den beste motstanden mot å få flekker, men det var også ullprøver som viste dårlig motstand mot flekker. De syntetiske materialene fikk lett flekker, men ble også lett rene i vask. Bomull får lett flekker som ikke lar seg fjerne så lett på ullprogram med ullvaskemiddel, men siden bomull kan vaskes med andre midler og høyere temperatur vil mange av dem kunne vaskes rene i praksis. Ønsker du å unngå flekker på ull er det viktig å tørke bort sølet umiddelbart og så fjerne flekkene før eller i stedet for vask.
Mindre energi og mindre arbeid
Vask av ull krever mindre energi og mindre arbeid, fordi vi vasker ullklær sjeldnere og på lavere temperaturer. Gjennomsnittlig vasketemperatur for ull er 30 grader, mens bomull vaskes oftest på 40 eller 60 grader. Økt temperatur har mye å si for hvor mye energi vasken tar, og dermed for miljøbelastningen.
Et viktig bidrag til at ull sparer både energi og arbeid, er at det vaskes sjeldnere enn andre plagg. Resultatene viser at t-skjorter i ull brukes omtrent en dag lenger enn en tilsvarende i bomull. Ullgensere brukes i 6-10 dager, mens bomullsgensere bare brukes 2-4 dager. Vi arbeider for tiden med å dokumentere bedre hvor lenge kroppsnær ull kan brukes før det vaskes, og kunnskap om dette vil bli oppdatert i år. Denne studien utføres på New Zealand og er basert på eksperimenter der både måten man opplever lukten av egne bruke klær, og den måten andre oppfatter lukter inngår. Vi vil dette året publisere flere vitenskapelige artikler om lukt i klær.
Ull kan brukes i institusjoner
I artikkelen Potential of Woolen Materials in Health Care har vi sett på mulighetene for vask av ull der kravene til hygiene er høye. Dette er viktig for bruk av ull i institusjoner, og i enkelte tilfeller også for arv og gjenbruk. Ull kan steriliseres kjemisk eller gjennom varme slik vi beskrev under koking. Fordelen med det siste er at det ikke krever mer utstyr enn koketopp og gryte.
Superwash og “ubehandlet ull”
Det fremsettes for tiden flere myter om superwash-ull. Den ene er at ullen blir ødelagt, er mindre varm, lukter mer osv. Vi har ikke funnet dokumentasjon på disse påstandene. Den forskningen som er gjort på lukt er som regel gjort nettopp på superwash-behandlet ull. Den andre myten er at superwash bidrar til spredning av mikroplast. Det er heller ikke riktig. Men etterbehandlinger er ofte miljøbelastende, ikke minst gjelder dette farging. Vi bør derfor bestrebe oss på å ikke velge produkter med flere etterbehandlinger enn nødvendig. Ønsker du å redusere spredning av mikroplast er reduksjon av bruken av syntetisk klær viktig. Det er selvsagt også en myte at ull som ikke har superwash-behandling er «ubehandlet». All ull gjennomgår flere kjemiske og mekaniske prosesser på vegen fra dyrets fell til ferdig plagg.
Klær i andre fiber kan fylle opp ullvasken
Det lave antallet ullvask tilsier at mange kan ha problemer med å fylle maskinen, og ha «nok» å vaske sammen med noe som det haster med å få rent. Vi undersøkte derfor hvordan andre tekstiler påvirker ullvasken. Resultatene her tilsier at det å ta med tekstiler i bomull eller syntetiske tekstiler ikke påvirker hvor ren ullen blir. Hvorvidt disse tekstilene blir rene, avhenger selvsagt av hvor skitne de er. Men for lett brukte klær vil dette være en tilstrekkelig vask. Et annet viktig spørsmål er hvorvidt plaggene i ull påvirkes av at andre fibre vaskes i samme maskin. Vi testet om dette får noen påvirkning i form av krymping og nupping. Testen av krymping viser ikke signifikante forskjeller, men likevel en liten tendens; 0.5% av ullen krympet i vask hvor ull var vasket sammen med andre materialer. Vi fant ingen forskjeller i nupping og overflate om ull var vasket alene eller sammen med andre fibre. Dette tilser at skal du vaske et plagg du er spesielt redd for, kan det være lurt å ikke fylle maskinen med annen vask.
Overstrekking av ull er avhengig av balsam eller spesialpreparater
I våt tilstand kan plagg i ull gis en varig ny form. Det er derfor lurt å regelmessig strekke barneklær i ull slik at de vokser med barnet. For andre klær er det lurt å vurdere plagget før vask, om justeringer av plaggets størrelser er ønskelig. Det er en myte at denne egenskaper er avhengig av bruk av spesialpreparater eller skyllemiddel. Disse vil ikke påvirke størrelsen i seg selv, men kan eventuelt brukes sammen med strekking. SIFO har ikke testet hvorvidt det er enklere eller bedre å overstrekke kombinert med kjemikalier slik som skyllemiddel. Ved all strekking er det viktig å passe på at hele plagget strekkes jevnt og bestemt. Strikkede plagg i litt tykkere kvaliteter er de som kan strekkes mest. Dersom plagget har sydde sidesømmer kan de ryke dersom plagget strekkes lenger enn det var opprinnelig. Overstrekking brukes mest for å forhindre at plagg krymper, altså blir mindre enn de opprinnelig var.
Lett eller vanskelig
Hva som er lett eller vanskelig er som oftest et spørsmål om hva vi gjør ofte, og derfor er noe vi gjør “uten å tenke”. Ull er lett å holde ren fordi den ikke blir så lett skitten. Vask av ull er heller ikke vanskelig, men krever god sortering slik at ullplaggene ikke havner på feil program. Ikke minst krever det at vi har ullvaskemiddel, fordi vaskemidler med enzymer «spiser» ull. Fjerning av flekker på ull kan derimot være vanskelig.
Gode råd for vask av ull:
Bruk alltid spesialmiddel for ull, eller ull og silke
Sentrifuger til slutt – også om du velger å vaske for hånd
Fjern søl før de har rukket å lage flekker
Ikke vask for ofte – prøv heller med lufting
Dersom plaggene er for små eller i feil fasong: strekk etter vask med jevne og bestemte bevegelser til riktig fasong/størrelse.
Ikke fyll maskinen for full (lavere belastning på ullprogram), men fyll gjerne opp med andre tekstiler dersom du ikke har nok ull til en vask. Ikke gjør dette ved særlig ømfintlige plagg.
Har du behov for ullvask med høyere krav til hygiene: småkok eller trekk plaggene i 10 minutter på plate i rent vann. Pass på at plagget ligger stille.
Ønsker du en god innføring i klesvask anbefaler vi
Husk at du høyst sannsynlig skal vaske klær resten av livet, og at du kan både spare deg selv for mye arbeid og spare på å gjøre jobben litt bedre og litt enklere!
Anna Schytte Sigaard, Lisbeth Løvbak Berg og Ingun Grimstad Klepp
Sammendrag
Denne rapporten gir en oversikt over markedet for ullprodukter med et potensiale til å bli laget av underutnyttet ull. Arbeidet er basert på en skrivebordsundersøkelse og intervjuer med produsenter og distributører, med fokus på ullprodukter og kvalitetene til disse. Rapporten er den andre leveransen i arbeidspakke 2 i WOOLUME prosjektet. Hovedmålet til WOOLUME er å utforske om ull fra polske fjellsauer kan bli brukt for å oppnå bedre ressursutnyttelse og verdiskapning. Produsentene som ble identifisert brukte ull i følgende kategorier produkter: dyrking, jordforbedring, isolasjon og personlig hygiene, så vel som andre nye og alternative ullprodukter. Funnene viser en rekke produkter som utnytter ullens mange ulike egenskaper, både de estetiske og tekniske. De viser også at ull har potensialet til å erstatte syntetiske materialer i flere bruksområder og dermed skape virkelig sirkulære produkter, såframt ullen er behandlet på en måte som bevarer dens biologiske nedbrytbarhet. Selv om merinoull dominerer markedet, utnytter flere produsenter andre kvaliteter og lokale raser og interessen for å bruke underutnyttet ull, ofte kastet fordi det anses kun å være et biprodukt av kjøtt-og melkeproduksjon, er voksende. Likevel er det videre muligheter for å optimalisere ressursutnyttelse ved å bruke underutnyttet ull, spesielt ikke spinnbar ull med høyere fibertykkelse, i produkter der hvor finheten og spinnbarheten til merinoull ikke er nødvendig.
Nina Heidenstrøm, Ingrid Haugsrud, Marie Hebrok & Harald Throne-Holst
Sammendrag
Formålet med denne rapporten er å få en bedre forståelse av hvordan markedsføring med bærekraftpåstander kommuniseres til norske forbrukere gjennom nettbutikker og sosiale medier, og hvordan forbrukerne oppfatter og håndterer markedsføringen. Rapporten ser spesielt på to produktkategorier; klær og kosmetikk. En skrivebordsstudie analyserer markedsføringens tekstlige og visuelle utforming, og data fra fokusgrupper brukes for å forstå hvilke ressurser og begrensninger forbrukerne har i møte med markedsføringen. Skrivebordsstudien viser at markedsføringen av klær og kosmetikk benytter seg av store og felles samfunnsfortellinger om hvordan vi skal møte klimautfordringene gjennom forbruksendringer. Fortellingene bruker emosjoner, moral og logikk i sine argumenter, som forsterkes gjennom symboler og visuelle atmosfærer. Resultatene fra fokusgruppene viser at informasjon og kunnskap om markedsføring med bærekraftpåstander per i dag ikke er tilstrekkelig, og det er lav tillit til påvirkere i sosiale medier, forhandlere, og produsenter. Tilliten er høy til myndighetene, som samtidig anses å være ansvarlige for å regulere markedsføringen.
Rapporten avsluttes med fire læringspunkter for å utbedre forbrukernes forståelse av markedsføring med bærekraftpåstander:
i) standardisere og kontekstualisere informasjon,
ii) videreutvikle det nordiske miljømerket,
iii) regulere feilbruk av vitenskapelig kunnskap og
iv) lage retningslinjer for visuelle virkemidler.
Abstract
This report aims to gain a deeper understanding of how marketing with sustainability claims is communicated to Norwegian consumers through online stores and social media, and how consumers perceive and handle such marketing. The report looks specifically at two product categories: clothing and cosmetics. A desktop study analyses the textual and visual design of the marketing, and data from focus groups are used to understand what resources and limitations consumers have when facing sustainability claims. The desktop study shows that marketing of clothing and cosmetics is constructed using shared cultural narratives about how we should understand and act on the global climate crisis through changed patterns of consumption. The narratives use emotions, moral and logic in their arguments, which are reinforced through symbols and visual atmospheres. The focus group results show that information and knowledge about marketing with sustainability claims are insufficient, and there is a low level of trust in social media influencers, retailers, and manufacturers. There is a high level of trust in national authorities, who are also considered to be responsible for regulating marketing. The report concludes with four learning points to improve consumers’ understanding of marketing with sustainability claims: i) standardise and contextualise information, ii) further develop the Nordic eco-label, iii) regulate misuse of scientific knowledge, and iv) create guidelines for visual techniques in marketing.
Disktrasan på svensk, eller kjøkkenkluten på norsk, er en hardtarbeidende, mistrodd, misbrukt og oversett tjener i de tusen hjem. Å gjøre rent er, som vi har lært av Mary Douglas, å fjerne det som ikke hører hjemme.1 Det vi bruker for å fjerne det som er på feil sted blir tilgriset. Ikke uten grunn at tørkerullen og engangskluter er populære. I dette kapittelet skal kluten løftes opp i forskningens lys. Jeg spør: Hvordan har kjøkkenkluten bidratt til hevingen av standarder og praksis for renslighet i Norge? For å svare på det må jeg trekke inn hva vi vet om kjøkkenkluten og dens kulturhistorie.
