Fra mønsterbord til leirestasjon er tittelen på en fagartikkel skrevet fram i et spennende samarbeid mellom Myrertoppen barnehage og OsloMet som en del av barnehagens deltakelse i Regional ordning*.
Artikkelen handler om hvordan barnehagepersonalet og barna samarbeidet om å endre det fysiske miljøet og tilgjengelighet til kreativt materiale, med anerkjennende holdning til at barn vil og får til. Artikkelen gir også et innblikk i barnehagens dokumentasjonsarbeid og veiledning fra universitetets lærere/prosessveiledere.
Foto: Celine Hauge Nilsen
Å endre og videreutvikle barnehagens fysiske miljø har vært et delmål i barnehagens deltakelse i Regional ordning. Prosjektet med å gjøre endringer i barnehagens fysiske miljø viser at barn vil og får til når de gis tillit og personalet tilrettelegger. Barnehagens bekymring for at dette ville bli «sølete, kaotisk og arbeidskrevende» slo ikke til.
*Regional ordning startet 2019 og skal bidra til at barnehager utvikler sin pedagogiske praksis gjennom barnehagebaserte kompetanseutviklingstiltak slik at alle barn får et likeverdig barnehagetilbud av høy kvalitet. Barnehagebasert kompetanseutvikling er ment å gi innsikt hos den enkelte medarbeider, og med det bidra til å styrke kompetansen i hele personalgruppen. Vi snakker om barnehagen som […] en lærende organisasjon der hele personalet skal reflektere rundt faglige og etiske problemstillinger, oppdatere seg og være tydelige rollemodeller» (Rammeplan for barnehagen/Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 15).
I dagens styremøte ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) ble det enstemmig vedtatt at man nå entrer søknadsprosessens om universitetsstatus. På veien fram mot universitetsstatus er det blant annet viktig å «løfte» personalets kompetanse slik at flere får førstekompetanse og toppstillinger som dosent / professor.
Betydningen av god undervisning og pedagogiske utviklingsprosjekter
I alle de utdanningene HiO tilbyr med tanke på velferdsstatens ulike yrker er det behov for lærere som leverer god undervisning til studentene, lærere som gjennomfører pedagogiske utviklingsprosjekter, som involverer studenter, som analyserer og dokumenterer prosjektene, som deler resultatene i form av artikler og bøker – ikke nødvendigvis i hht. Norsk vitenskapsindeks (NVI).
Kort sagt: HiOA trenger lærere som jobber systematisk og målrettet mot å skape ny praksis og innovative løsninger som gagner både studentene og feltet de utdannes for.
To likestilte karriereløp
Det eksisterer to likestilte karriereløp ved høgskoler og universiteter: lektor – førstelektor – dosent-søylen og lektor – førsteamanuensis (via dr.grad) – professor-søylen. Dette reguleres av Forskrift om ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger.
Rektor Curt Rice [skjermdump/khh fra Khrono].For noen av oss som har valgt et annet karriereløp enn dr. gradsveien, har det rådet en viss bekymring for om det i universitetssøkeprosessen skulle satse mer eller mindre ensidig på doktorgradsveien.
Det er da betryggende at rektor ved HiOA, Curt Rice, uttaler følgende til Khrono:
— Jeg oppfatter at universitets- og høgskoleloven sier at vi har to karrierestiger som er likestilte og jeg forholder meg helt uproblematisk til det. Ved HiOA setter vi med andre ord like stor pris på bidraget fra en førstelektor som vi gjør fra en førsteamanuensis, og likeledes like stor pris på bidraget fra en dosent som fra en professor. Bidragene er forskjellige, men alle bidrar på gode og viktige måter til det universitetet vi skal bli (mine uthevinger).
Det er viktig og bra at vår rektor gjør seg til talsperson for at disse to karriereløpene er likestilte.
— Det er viktig at også lektorer opplever gode muligheter til å utvikle seg og bevege seg oppover karierrestigen. Jeg forutsetter at fakultetene og instituttene legger til rette for det.
Fakultet LUI har allerede startet et «opprykksprosjekt» som også rommer karriereveien lektor – førstelektor – dosent. Det er prisverdig.
Tidligerte hadde vi det såkalte 1.lektorprogrammet ved HiO, ledet av daværende Pedagogisk utviklingssenter. Kanskje skulle HiOA sentralt børste støvet av denne ordningen og relansere Førstelektorprogrammet – som alternativ til den allerede sterke satsingen på dr.gradsprogrammer?
Foto: Privat.
Grete og Kristin på Hacettepe University, Ankara
På oppfordring fra Tengel Sandtrø, leder av HiOA’a lokale e-Campus skal dette blogginnlegget handle om FoU-prosjektet «Digital historiefortelling i et arbeidsplassbasert utdanningsprogram – redskap for dokumentasjon og refleksjon». Prosjektet som strekker seg over to år, har som målsetting å undersøke hvilken betydning digital historiefortelling kan ha for barnehagelærerstudenters og barnehagers læring.
Hva er så digital historiefortelling og hvor startet det hele? En kortversjon – hentet fra Digitalt fortalte historier – en bok jeg har redigert sammen med Grete Jamissen og Carsten Ohlmann – er: Digital storytelling er en kort produksjon på 2–3 minutter, der fortelleren bruker sin egen stemme til å fortelle sin historie. Historien skal med andre ord være fortellerens egen og ha et personlig tilsnitt. Utvikling av historien bør ha vært del av en prosess – en story circle – der medstudenter eller kolleger har bidratt med innspill og avklaringer med tanke på å drive fortellerprosessen fram.
Foto: Cappelen Damm Akademisk.
Boken har en egen Facebook-side. Ta en titt og «Like» siden!
Historien spilles inn ved hjelp av diktafon, mobiltelefon eller datamaskinens programvare. I fortellingen kan inngå fotografier, tegninger, videoklipp, avisutklipp og animasjoner. I tillegg kan den bestå av ulike typer lydfiler, egenproduserte eller lastet ned (lovlig) fra nettet. Slike lydspor kan inngå som bakgrunnsmusikk og/eller som lydeffekter. Den digitale fortellingen redigeres ved hjelp av enkle dataprogram som oftest følger gratis med datamaskinen, for eksempel Moviemaker eller iMovie.
Digital historiefortelling startet ved Center for Digital Storytelling (CDS) i Berkeley, California. Her arrangerte Joe Lambert og Dana Atchley den første workshop-en i digital storytelling tidlig på 90-tallet. Under mottoet «listen deeply, tell stories» hadde de et ønske om å gi vanlige folk en stemme; en mulighet til å fortelle sin historie.
Arbeidsplassbasert barnehagelærerutdanning La oss stoppe opp ved Arbeidsplassbasert barnehagelærerutdanning (ABLU). HiOA, Institutt for barnehagelærerutdanning, har siden 2007 tilbudt ABLU, tilrettelagt for fagarbeidere og assistenter i barnehager. Utdanningen er en deltidsutdanning over 4 år på bachelornivå. ABLU baserer seg på et forpliktende samarbeid mellom HiOA og kommuner/private eiere i Oslo og Akershus-regionen.
Studiet kjennetegnes av at studentenes arbeidsplass – barnehagen – tas i bruk som læringsarena. Det bygger på en antakelse om at barnehager med ABLU-studenter tilegner seg kunnskap gjennom å delta aktivt sammen med studenten under dennes utdanningsløp. I tråd med dette har prosjektet som målsettingen at ikke bare studentene, men også barnehagene deres skal lære. Vi er med andre ord opptatt av at det skapes en vinn-vinnsituasjon med rom for læring – både individuell læring og organisasjonslæring (barnehagen som en lærende organisasjon). Faglige aktiviteter i samlingene spenner fra studenters gjennomføring av didaktiske planer, til aksjonsforskningsprosjekter ledet av studentene der digital historiefortelling som redskap for dokumentasjon og refleksjon i praksis, inngår.
Individuell og kollektiv læring
Under Grete Jamissen og min prosjektledelse utvikler studenter og barnehageansatte digitale fortellinger knyttet til studiene og til faglige utfordringer i barnehagehverdagen. Både arbeidsprosessen – story circle – og de ferdige digitale fortellingene har et stort potensial for læring. Studenten og arbeidstaker får erfaring med å dokumentere barnehagepraksis, og ved å reflektere over den samme praksisen må de bruke relevant faglitteratur. For barnehagen er digital historiefortelling en innfallsvinkel til kvalitetsutvikling og kompetanseheving.
Som pedagogisk samfunnsinstitusjon må barnehagen være i endring og utvikling. Barnehagen skal være en lærende organisasjon slik at den er rustet til å møte nye krav og utfordringer. Kvalitetsutvikling i barnehagen innebærer en stadig utvikling av personalets kompetanse (Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver 2011:22).
En «spin off»-effekt er kunnskap om programvare for produksjon av digitale fortellinger. I tillegg må prosjektdeltakerne forholde seg til temaer som multimodalitet, visuell og auditiv kompetanse, juridiske og etiske problemstillinger som personvern, opphavsrett, kritisk bruk av IKT og eksponering av barn i digitale sammenhenger. Arbeid med digital historiefortelling kan således sies å være et slags «digitalt Kinderegg». De «tre ønsker som oppfylles på en gang» er erfaring med: dokumentasjon, refleksjon, digital dannelse.
Lese mer om prosjektet? Fullstendig prosjektbeskrivelse finner du her
Barn medvirker I prosjektets del 1 utarbeidet studentene digital historiefortelling som del av et arbeidskrav i norsk, med vekt på norsk sidemål. Studentene fikk i oppgave å lese en billedbok på nynorsk sammen med en gruppe barn for deretter å dikte videre på fortellingen sammen med barna. Denne prosessen skulle dokumenteres i form av en digital historiefortelling med studenten som forteller. DH-ene ble produsert i workshop på høgskolen.
Foto: Privat. Grete og Kristin på Hacettepe University, Ankara
Foreløpige data fra prosjektets første del er allerede presentert på konferansen CREATE, ACT, CHANGE 5. international Digital Storytelling Conference, Ankara 8.-10.mai. Tittelen på paper’et vårt: «This is our story» – Children’s democratic participation in daily kindergarten life through Digital Storytelling, uttrykker et hovedfunn i prosjektets del 1: nemlig at barn – helt ned i 2-årsalder – er i stand til å påvirke sin egen hverdag og kan bidra inn digital historiefortelling i barnehagen.
«Timothy vert forheksa»
Student Ellens digitale historiefortelling «Timothy vert forheksa» er en av i alt 40 digitale historiefortellinger som ble produsert i prosjekt del 1.
Les også blogg om prosjektet og Ellens digitale historiefortelling i studenttidsskriftet Underveis
Digital historiefortelling engasjerer i barnehagen Prosjektets del 2 foregikk på studentenes arbeidsplass der vi vinteren 2013 arrangerte workshop i digital historiefortelling i tre ABLU-barnehager i Oslo for 14 personer. Det ble produsert like mange digitale historiefortellinger. Fortellingene handler om temaer som pedagogisk dokumentasjon, vennskap mellom barn, barnehagens fysiske rom, barn og musikk.
Foto: Kristin Holte Haug. Noen av prosjektdeltakerne fra bydel Bjerke.
Foran oss ligger spennende måneder med analyse av datamaterialet som var ferdig innsamlet sommeren 2013. Jeg vil her benytte anledningen til å takke studenter og barnehageansatte for at de ville bruke tid til å delta i prosjektet, svare på spørreskjema, delta i intervju, mv. På publiseringsplanen vår står bl.a. fagbok med (arbeids)tittelen «Digital historiefortelling i barnehagen».
Det var ikke lett å beskrive et så omfattende prosjekt med 1000 ord! Jeg håper likevel du har fått et bilde av hva det dreier seg om. Ta gjerne kontakt med meg/kommenter bloggen om du vil vite mer.
