Digitalisering står på agendaen til min arbeidsplass HiOA. Endelig! – vil mange av oss si som har arbeidet med bruk av digitale medier og verktøy i læringsprosessen i mange år. Det er selvfølgelig mange hensyn som skal tas i en slik prosess, noe oppslag og debattinnlegg i vår uavhengig nyhetsavis Khrono viser. Drahjelp fra ledelsen er nødvendig, noe også Norgesuniversitetet (2015) påpeker i sin siste Digital tilstand i høyere utdanning. Norgesuniversitetet anbefaler at utdanningsledelsen på alle nivåer arbeider mer systematisk for å utvikle digitale læringsformer. Det kjennes da betryggende at toppledelsen ved HiOA går for digitalisering, bl.a. slik det framkommer i Khrono-artikkelen Slik vil vi jobbe med digitalisering.
Digital stillstand eller digital framgang
I den pågående digitaliseringsprosessen er det viktig at man ikke glemmer det betydelige arbeidet med digitale verktøy og medier som er gjort – og som fortsatt utføres daglig lokalt rundt om på HiOAs fakulteter og institutter. Der både lærere og studenter, ofte ved å benytte lavterskelutstyr, legger ned en stor arbeidsinnsats for å ruste seg for morgendagens behov. Anerkjennes ikke dette, og tas inn i den pågående digitaliseringsprosessen, kan HiOAs digitale framtid like gjerne bli preget av digital stillstand som innovasjon og framgang.
Digital historiefortelling
Vi utdanner ikke profesjonelle filmskapere – i alle fall ikke på dette instituttet, pleier jeg å si til barnehagelærerstudenter med «høye skuldre» og snev av prestasjonsangst under arbeid med Digital historiefortelling (DH), en arbeidsmåte for dokumentasjon og refleksjon der selve fortellingen er det viktigste, dog «innpakket» i et digitalt, multimodalt språk. Det var Grete Jamissen, Medieseksjonen, som satte det hele igang ved HiOA allerede i 2006. Selv har jeg i årene etter fått anledning til å gjennomføre en stort antall DH-workshops på HiOAs mange institutter, etter BYOD (Bring Your Own Device)-prinsippet. Gjennom prosjektet WeVideo og digital historiefortelling på HiOA tar vi nå dette videre.
Flipped classroom
Jeg tror mine ord til studentene over, ment som et velmenende råd, også kan gjelde for oss ansatte. For lærere som har undervist på «gamlemåten» over flere 10-år vil sannsynligvis også ha ganske høy skuldre når nye undervisningsformater skal tas i bruk. Ikke bare erfarer jeg at undervisningstradisjonene våre er en utfordring, like utfordrende er det bildet mange av oss har om at når forelesningene våre «går til filmen», ja, da må de være proffe.
Flipped classroom er for tiden «hot». HiOA-skolen ved Seksjon for digital kompetanse, arrangerte nylig en kursrekke i omvendt klasserom med tilhørende relevante verktøy. Dyktige kurslederne som til daglig arbeider med digital kompetanse i lærerutdanningene, loset en fullsatt datalab. gjennom kurset. Verktøyene vi lærte om lastes inn på egen maskin og læreren arbeider i sitt lokalmiljø med videoproduksjonen, evt. med veiledning fra et kollega-team.
Mye mer
I dette blogg-innlegget kunne jeg også skrevet om andre digitale tilnærminger som det finnes mye erfaring og kompetanse på lokalt; bruk av blogg; medstudentrespons; «klikkere» (stemningsmålere); samtekst- og øvrige samhandlingsfunksjonaliteter i digitale læringsplattformer; læringssti; wiki, digitale tavler; digitale skrive-/responsgrupper; studenters utvikling av multiple choic, mv.
Lavterskelutstyr nødvendig for digital overrisling
Jeg har stor tro på lavterskelutstyr, f.eks. for videoopptak på egen datamaskin, uten nødvendigvis mange tekniske finesser. Det viktigste er tross alt fortellingen (f.eks. lærerens forlesning). Motsatsen er «Learning Labs» av ymse slag, med greenscreen- o.a. mer profesjonelle muligheter, etterarbeid av forelesningsvideoene, mv. Jeg tror likevel de færreste av oss vitenskapelig ansatte ønsker å gå denne veien for å skulle produsere egne videoforelesninger. Jeg tror at jo lengre unna den lokale settingen selve produksjonen ligger, jo høyere er terskelen for å gjøre det. Og hva med kapasitet og kostnader? Hvor mange sentrale produksjonsenheter skal institusjonen ha? Hva er akseptabel ventetid for læreren som vil benytte seg av slike (mer eller mindre) sentraliserte tjenester? Men for all del, slike læringsverksteder kan ha sin berettigelse, men da som et alternativ blant flere og som supplement til lokale initiativ.
Skal vi få til digital overrisling i hele høgskolen anbefaler jeg HiOAs toppledelse – og CAP Gemini, som jeg forstår nå er satt til å lede HiOAs digitaliseringsprosess – dette til tross for protester – se nærmere på det digitaliseringsarbeidet som gjøres og den kompetanse fakulteter og institutter allerede besitter.
Jeg ser fram til en demokratisk digitaliseringsprosess der alle stemmer blir lyttet til.
