How to make sure Extended Producer Responsibility becomes a silver bullet

Lisbeth Løvbak Berg on 24. oktober 2022

This is a letter sent to commissioners and members of the European Commission in October 2022, from 4 participants in the Wasted Textiles project that explains their suggestions for a way of developing an EPR scheme that addresses volumes. They suggest an Eco-modulation based on volumes in the waste and therefore include the growing online trade.

How to make sure Extended Producer Responsibility becomes a silver bullet

We would firstly like to recognize the immense effort made by the EU Commission in launching the EU Strategy for Sustainable and Circular Textiles in the spring of 2022 and welcome the long-awaited focus on this sector. We would also like to express our appreciation of the strategy’s systemic approach to tackling the various challenges in the textile sector. We especially welcome that the strategy addresses fast fashion, the problem of synthetics and the need for EPR.

We are an applied research consortium under the umbrella of the project Wasted Textiles, which represents strong expertise on textiles, i.e., consumption and wardrobe studies (use, reuse, laundry, repair, disposal), end-of-life practices and waste analysis, fibres and measurement tools, greenwashing, marketing claims and consumer communication and, business models. We wish to offer our interdisciplinary expertise and in-depth knowledge of consumer research, waste and recycling management and policies from 30 years of research and recycling industry development. Wasted Textiles is led by Consumption Research Norway (SIFO), a non-profit, transdisciplinary research institute at the Oslo Metropolitan University. SIFO has a history going back to the 1930s and the birth of home economics and has worked with clothing consumption from the start. Today the institute has extensive research on clothing, especially the use phase.

With this letter, we would like to express our support for the EU Commission’s work within textiles and at the same time highlight key areas of concern that need to be addressed for a much-needed systemic change within the industry. Specifically, this letter concerns the development of harmonised EU Extended producer responsibility (EPR) rules for textiles with eco-modulation fees as part of the forthcoming revision of the Waste Framework Directive in 2023.

Norway was one of the first countries in Europe to implement Extended Producer Responsibility for packaging waste and electric electronic equipment (EE goods) and batteries during the early 1990s. The law from 2017 replaced the voluntary industry agreements from 1994. The National Waste Association of Norway (Avfall Norge, part of the Wasted Textiles consortium) has a history dating back to 1986. Norway also got its first Pollution Act in 1981.

We believe that harmonised EU EPR rules for textiles can be an important instrument to bring the needed systemic changes in the textile sector. In line with a recent report by Eunomia “Driving a Circular Economy for Textiles through EPR”, we believe the aim of the EPR scheme must be the reduction of environmental impacts from the textile sector. This is in line with the original definition of EPR from the Swedish researcher Thomas Lindhqvist from 1992:

«Extended producer responsibility is an environmental protection strategy to achieve an environmental goal of reduced total environmental impact from a product, by making the manufacturer of the product responsible for the entire life cycle of the product and especially for the return, recycling and final disposal of the product. The extended producer responsibility is implemented through administrative, financial and informative instruments. The composition of these instruments determines the exact form of the extended producer responsibility.”

Our point of departure is that the biggest challenge in the textile sector is overproduction. The amount of clothes produced and sold has increased drastically in the past 20 years. This means that each individual garment is used less and less. In order to reduce environmental burdens, measures are therefore needed that not only address the product’s design but above all the quantity of products. It is those who produce the clothes that are used the least – or never even used at all – who emit the most. At the same time, it is the clothes that are worn the longest that burden the environment and waste systems the least. In other words, we want to take the waste hierarchy seriously by showing how EPR can prevent waste and not just stimulate increased reuse and recycling.

As a starting point, and in line with the beforementioned Eunomia report, we believe the aim of the scheme must be the reduction of environmental impacts. This is achieved most quickly and efficiently by reducing the EU’s production and import of new apparel and other textile products. But, for EPR to move towards a circular economy for textiles and not simply be an exercise in transferring costs, as the report formulates it, EPR must be designed smartly. One of the challenges with EPR, that the report points to, is precisely taking the waste hierarchy seriously, e.g., by not favouring recycling over reuse, ensuring that the environmental fee is high enough to have an effect on production volumes, and that the scheme includes the growing online shopping with direct imports.

The biggest challenge is overproduction: EPR must be designed accordingly

We are concerned that the measures proposed in the EU’s textile strategy (PEF, the Eco-design Directive and EPR) focus primarily on the product and its design together with end-of-life strategies (recycling), and thus not on the possible systemic changes that are pressing. In order to reduce the environmental impact of large volumes of textiles (fast fashion), measures are therefore needed that not only address the product’s design and strategies for prolonged- and end-of-life textiles, but also the number of products produced. If the EU is to achieve its goal of making fast fashion out of fashion, the means must be directed at factors that make fast fashion unprofitable. In extreme cases, we are talking about disposable products, in addition to the destruction of products that have never been used at all. It is not the design of each individual product that distinguishes fast fashion, which means that eco-design criteria will therefore not have the desired effect standing alone. A weakness of most of the EPR systems that have been implemented so far is that they do not take the issue of quantity seriously.

If the EU is to achieve its goal of making fast fashion out of fashion, the means must be directed at what makes fast fashion profitable: large volumes and rapid changes. The commission has been discussing a ban on greenwashing and planned obsolescence. In fact, fast fashion is planned obsolescence by definition. The clothes are not meant to last. Not because of bad quality or bad design, but because there is a new trend coming ever more often and faster.

The work on the development of PEF (Product Environmental Footprint) for clothing has also shown that it is extremely difficult to develop eco-design criteria for clothing, as the criteria for what constitutes good clothing are so varied and person-specific. Focusing on the product’s design does not capture the most important: whether there is an actual use for the product.

We believe that EPR can be designed so that quantity and speed are taken into account. This must be done by studying the use and disposal phases, and possibly also the quantity and speed of production. Those clothes that are used little and cost a lot to reuse/recycle will be the most expensive to put on the market.

If this is done and combined with sufficiently high fees, we ensure that one of the instruments in the textile strategy actually works, i.e., brings systemic change and is thus a true silver bullet.

The importance of the use phase

By the use phase we mean the time the product is in use. The longer this is, the less waste is created. Currently, textile use is an area with limited knowledge and data, however, in order for the EPR rules to have an impact on fast fashion and the related overconsumption, it is highly important, that we make sure that an EPR scheme considers use-related aspects. The use phase for clothing can be measured in the number of times something is used, or how long it is used. The latter is far easier than the former to measure. Instead of trying to guess which products will be used for a long time and modulating the fee on design parameters, it is possible to measure how long products from different (larger) retailers remain in use. Using “picking analysis” (a type of waste audit, an established method for analysing waste streams), sample analyses of textile waste and textiles donated for reuse, an average usage phase can be estimated.

The system will be far more accurate when the year of production is included in the mandatory labelling of clothing, a long overdue requirement. The time-lapse from when the product is put on the market until it goes out of use will give the manufacturers a score which is then multiplied by the volumes of the various brands or collections that suppliers put on the market. The modulation of the fee should take into account the producers’/brands’ average usage phase.

The brands that are not found in the waste streams will be exempt from paying a fee. This may be because the products are perceived as so valuable by consumers that they remain in their possession. Differentiations based on clothing categories should, however, be included as some garment types are expected to have longer use phases than others, e.g, a coat versus a T-shirt.

Reuse and disposal phase

When more textiles are to be collected for reuse and recycling, and more is to be done in Europe rather than in the Global South, the costs of these processes will increase. If more is to be utilised at a higher level in the waste hierarchy, it will also cost more. Much of what is not reused today could be reused if the clothes were renewed, i.e. repaired, washed or stains were removed, which in turn captures the reuse value of these products but at the same time carries a cost. These activities and related business models are currently underfinanced, and they lack profitability due to the associated high costs of manual labour and the overload of big volumes of low-priced and low-quality fast fashion items with no or limited reuse value. At the same time, certain textiles have a high value and can ensure a profit for collectors (e.g., resell business models where ca 5-10% of high-quality garments are sold on online platforms). It is important that all reusable textiles are given the opportunity to have longer lifespans, so if the EU is to aim to increase the reuse of textiles, preparation for reuse and repair activities must be financially supported by the EPR.

The same will apply to various forms of recycling: different products have different recycling costs. Some can be easily recycled; other textiles will not be recyclable at all or only if cost-intensive measures are first taken. As for the use phase, we, therefore, propose an average per brand based on how much the waste management costs. Those with a high reuse value and low cost of recycling will receive a lower fee, possibly an exemption in the end.

The modulation of the fee will thus consist of a combination of how long clothing from the brand is used on average and how costly better waste treatment is. Both evaluations can be made based on picking analyses that are repeated at regular intervals so that new brands, or improvements by already existing brands, can be captured. These analyses will also ensure increased knowledge about textile consumption and textile waste and will be important for statistics, research and regulation in the textile area. We have called this way of modulating the fee in an EPR system Targeted Producer Responsibility (TPR), which is described in ScienceNorway.no.

Production and marketing

The way EPR is usually conceived, the total tonnage of products placed on the market by an individual producer forms the starting point for the fee. But the quantities can also be used in the modulation of the environmental fee. It is possible to let those manufacturers who have many collections, a short timespan in-store for each individual product and also sell large volumes, incur a higher fee, which is then multiplied by the weight of what they place on the market. Proposals for such a fee modulation have been made by several Norwegian environmental organisations and can easily be combined with a TPR. It is also possible to use other parameters in the modulation, such as the proportion sold with reduced prices (the percentage that goes on sale), the proportion of returned goods, unsold goods, etc.

To summarise our proposal:

The EU has a golden opportunity to ensure a systemic change for the better of its citizens and the environment.
If we are to achieve the goal of reducing environmental impacts from textile production the quantities must be reduced. Less clothing is the prerequisite for each garment to be used longer, in line with the principles of the waste hierarchy and circular economy.
The measures proposed in the EU’s textile strategy (PEF; the Eco-design Directive and EPR) all focus on the product and its design, and thus not on the systemic changes. EPR on textiles can, if desired, be designed so that it changes the business models of fast fashion by making it less profitable, and those clothes that are used little and cost a lot to be reused and recycled also become unprofitable to put on the market.

The above concerns and suggestions were a selection of many, and we are aware that a successful EPR agenda in the EU will include many more elements and key areas for coherent consideration.

Thank you for your time and attention.

Sincerely,

Ingun Grimstad Klepp

Professor of Clothing and Sustainability, SIFO, OsloMet

Jens Måge

Technical Advisor, National Waste Association of Norway

Kerli Kant Hvass

Assistant Professor in Circular Economy, Aalborg University

Tone Skårdal Tobiasson

Author, journalist, founder NICE Fashion and Board member Union of Concerned Researchers in Fashion

Reisebrev: CHANGE i Kolding og København

ingridha on 17. oktober 2022

Forskerne i CHANGE var i Kolding og København den siste uken i september. CHANGE er et internasjonalt prosjekt, med klesforskere fra verden over. Liudmila Aliabieva (Moscow School of Social and Economic Sciences), Irene Maldini (Lusófona University, Portugal), Lucrecia de León (Escuela Universitaria Centro de Diseño, Uruguay), Kate Fletcher (Det Kongelige Danske Kunstakademi), Else Skjold (Det Kongelige Danske Kunstakademi) og Iryna Kutcher (Designskolen Kolding) deltok, i tillegg til klesgruppa på SIFO og Tone Skårdal Tobiasson. Det var en fantastisk tur med mye spennende faglig innhold og diskusjoner i hyggelig lag!

Turen begynte i Kolding, hvor fikk omvisning og spennende foredrag på Designskolen.

Vi reiste videre fra Kolding til København hvor vi fikk omvisning på Designmuseum Danmark, inkludert en spennende titt i arkivet. Her så vi utstillingen Akut (designmuseum.dk) som Else Skjold har bidratt til å kuratere, om garderoben i et historisk perspektiv og en ny generasjon med designere som jobber for nye løsninger innen mote.

Else Skjold arrangerte et lunsjmøte på Det Kongelig Danske Kunstakademi i forbindelse med vårt besøk. Det var en god blanding av akademikere, politikkutformere og organisasjoner til stede. Deltakerne var fra Energistyrelsen, the Danish Lifestyle & Design Cluster, Continual, Dansk Mode & Textil, Forbrugerrådet TÆNK, Miljøstyrelsen, representanter fra flere danske universitet og CHANGE-forskerne. Det europeiske miljøbyrået (EEA) deltok i workshops senere på dagen og i uformelle diskusjoner senere. Her kan du lese mer om lunsjmøtet.

Etter lunsj var det duket for CHANGE-seminar, åpent for studenter, forskere og andre interesserte. Vilde holdt foredrag etter Ingun åpningsinnlegg, og deretter ble det gjennomført fire parallelle workshoper. Temaene var garderobestudier og historie, garderobestudier og politikk og garderobestudier i undervisning, og den fjerde var digitalt. Det deltok omkring 90 stykker fysisk og 40 via skjerm. Tusen takk til alle som kom!

KLOTHING – Center for Apparel, Textiles & Ecology Research (kglakademi.dk), under Det Kongelige Danske Kunstakademi, ble også lansert denne dagen. Senteret skal ledes av Else Skjold, og de skal arbeide med bærekraftighet knyttet til klær og tekstil, og har som målsetting å bidra til det grønne skiftet i bransjen.

I et internasjonalt prosjekt er det sjeldent at deltakerne får mulighet til å arbeide sammen fysisk, og dette oppholdet var en god mulighet til å holde produktive møter og diskutere veien videre i CHANGE. Liudmila Aliabieva og Iryna Kutcher holdt en reparasjons-workshop for prosjektdeltakerne. Les deres beskrivelse av workshopen her.

Foreløpige resultater fra plukkanalyse av kasserte tekstiler

Lisbeth Løvbak Berg on 12. oktober 2022

Forfattere: Ingun Grimstad Klepp, Anna Schytte Sigaard, Lisbeth Løvbak Berg og Kristiane Rabben

Innen 2025 skal tekstiler ut av restavfallet i Norge, som i resten av EU og EØS-området. Derfor haster det med kunnskap om hva tekstilavfallet består av og hvor det i dag havner. I prosjektet Wasted Textile har Mepex AS og SIFO gjennomført plukkanalyser av kasserte og donerte tekstiler. Rapport om dette kommer først i 2023, men foreløpige resultater viser at plukkanalyser er egnet for å gi kunnskaper om tekstilene og kan være nyttige i det viktige arbeidet som må gjøres for å redusere miljøbelastninger fra tekstilforbruket.

Kasserte tekstiler

Høsten 2021 og våren 2022 ble det gjennomført plukkanalyser i Vestfold, Viken, Romerike og Oslo fra tre strømmer med innhold av kasserte tekstiler: restavfall fra husholdningen, det de fleste kaller søppel eller boss, restavfall levert til kontainer for brennbart restavfall på gjenvinningsstasjon og donerte tekstiler til UFF og Fretex. Tekstilene ble sortert etter type, fiberinnhold og tilstand, og deretter veid og telt.

Wasted Textiles, er finansiert av Norges Forskningsråd og Handelens Miljøfond og handler om å redusere mengden fossile tekstiler og utnytte tekstilavfall bedre. Fordi vi i dag vet lite om hvor mye og hva slags tekstiler som blir kastet både i Norge og i andre land, har vi utviklet nye metoder. Bedre oversikt er nødvendig for å planlegge både for gjenbruk og gjenvinning av tekstilene. Metoden kan brukes i utvikling av virkemidler slik som utvidet produsentansvar (EPR), slik vi tidligere har vist i denne kronikken (forskersonen.no).

Gode forslag til produsentansvar er viktige nå som regjeringen har satt ned en arbeidsgruppe for å få på plass dette for tekstil i Norge (regjeringen.no).

Tekstilene omfatter både avfall og det som på ulike måter gis til gjenbruk og derfor kaller vi det «kasserte tekstiler».

Vi sorterte totalt 3745 kg kasserte tekstiler fordelt slikt: 2181 kg hentet ut av restavfallskontainer ved tre ulike gjenvinningsstasjoner, 1182 kg donerte tekstiler og 382 kg husholdningsavfall (søppel). Tekstiler fra husholdningsavfallet er kraftig underrepresentert i analysene så langt. Derfor er tallene vi legger frem her vektet. Det er planlagt flere plukkanalyser av husholdningsavfall høsten 2022. Størstedelen av de utsorterte tekstilene var “Klær og tilbehør”. Den neststørste kategorien var “Tekstil – ikke klær”, som består av bæreprodukter, tekstiler til hjem og interiør, leker, hygienetekstiler, oppbevaring/emballasje og utstyr.

Mye klær og mest til barn

I den største kategorien «Klær og tilbehør» fant vi mest barneklær – hele 332 kg, nesten 18% av klærne. Det meste kom fra tekstiltårnene og var donert til UFF og Fretex med tanke på gjenbruk, men hele 126 kg var kastet i restavfallet enten i hjemmet eller på gjenvinningsstasjon. De andre store kategoriene var underdeler (bukser, shorts, skjørt), tynne overdeler (t-skjorter, topper) og tykke overdeler (gensere, cardigans). Igjen var mesteparten donert til UFF og Fretex, men nesten halvparten av de tynne overdelene og en tredjedel av de tykke overdelene og underdelene var blitt kastet og ville i dag endt opp i forbrenning. Andelen sko var størst i tekstilstrømmen fra restavfall på gjenvinningsstasjon. Hele 75% av alle skoene kom derifra.

65% av de kasserte tekstilene er helt eller delvis plast

Disse tallen er basert på merkingen av tekstilene. Senere vil vi undersøke om merkingen stemmer ved å bruke en fiberskanner. Det er mulig at tallene da blir noe oppjustert fordi tidligere studier av fibermerking har vist systematisk feilmerking med mer naturfiber enn plaggene har (circle-economy.com).

Det var ikke store forskjeller i fiberinnhold mellom klær og andre tekstiler. Litt under halvparten av alle fibrene var syntetiske, rundt 5% var ull og ca. halvparten var andre, naturlige fibre. I dagens globale tekstilproduksjon er to tredjedeler (69%) av alle materialer som brukes til tekstiler syntetiske og under 1% ull. (se Changing Markets Foundation). Vi vet ikke nøyaktig hvordan norsk klesforbruk ser ut, men forventer mer ull enn globale gjennomsnitt. De kasserte tekstilene viser ikke sammensettingen av forbruket i dag, fordi mye av tekstilene er produsert for flere år siden da andelen av syntetiske materialer var mindre. Derfor er det sannsynlig at det syntetiske innholdet på tekstiler som går ut av bruk øke raskt de neste årene. I våre analyser var det bare 35% av tekstilene som ikke delvis var laget av plast (syntetiske tekstiler).

Mye bruksverdi igjen i klærne som kastes

Tekstilene fra gjenvinningsstasjon og tekstiltårn ble vurdert etter tilstand ut ifra om tekstilene var ødelagte eller ikke før de ble kastet. Mest brukbart er det i tekstiltårnene, men likevel ble bare rundt en tredjedel fra gjenvinningsstasjonene og litt over en femtedel fra tekstiltårnene ble vurdert som ødelagt. Det betyr ikke nødvendigvis at tekstilene har en gjenbruksverdi. Det må finnes noen som har ønsker om å bruke tekstilene for at de kan komme i bruk på nytt. For eksempel kan en jakke være hel og fin, men hvis den har påtrykt logo fra en bedrift, sportsklubb eller navn på tidligere eier så kan det være vanskeligere å finne noen som ønsker å bruke den. Vi vurderte ikke om de ødelagte tekstilene kunne fikses. Hvis for eksempel en glidelås var ødelagt i en bukse så ble buksen vurdert som ødelagt. Hvis en genser hadde en stor flekk så ble den også vurdert som ødelagt. Dermed kan flere av tekstilene som ble vurdert som ødelagte potensielt være fortsatt brukbare med enkel reparasjon eller vask og flekkfjerning.

Klær og tilbehør er mindre ødelagt enn andre tekstiler. I kategorien med tekstiler som ikke er klær er det ganske jevnt blant underkategoriene, litt over en tredjedel er ødelagt. Blant Klærne derimot er det større forskjeller. Sokker er oftest ødelagte mens “Tilbehør og Sport, fritid og arbeid” ligger på rundt en tredjedel ødelagt og resten har under en fjerdedel ødelagt. Dette har sammenheng med hvordan klær anskaffes. Sokker kjøpes oftere når det er tomt i skuffen, mens mye annet anskaffes fordi man har lyst på noe nytt og ikke fordi noe er slitt eller mangler.

Disse resultatene er foreløpige. Flere detaljer og sikrere tall vil komme i 2023. Vi ønsker også å gjennomføre flere analyser for å fange opp geografiske og sesongavhengige variasjoner bedre, samt sjekke fibermerkingen mot fiberinnhold. Vi mener plukkanalyser av kasserte tekstiler er viktige i oppbygging av kunnskap og politikk rund klær og andre tekstiler for å få ned miljøbelastninger og ønsker samarbeid med alle som kan bidra til at flere analyser kan gjennomføres.

Klær på ESA Sociology of Consumption-konferansen

Lisbeth Løvbak Berg on 9. september 2022

Forrige uke var SIFO vertskap for en konferanse for det europeiske nettverket for forbrukssosiologi, en del av The European Sociological Association (ESA). Tema for konferansen var «Consumption, justice and futures: Where do we go from here? (oslomet.no)«. Det var 146 deltakere fra hele Europa, og de fleste fra SIFOs klesforskningsgruppe deltok også.

Klesgruppas Vilde Haugrønning presenterte arbeidet sitt i CHANGE og diskuterte foreløpige funn og metodeutvikling på bakgrunn av pilotstudien som er gjennomført i Norge, Uruguay og Portugal. Tittelen på presentasjonen var «Occasions and clothing volumes: wardrobe pilots in Norway, Portugal and Uruguay». Du kan lese sammendrag på denne lenken (conftool.org).

Klær som en del av tematikken

Konferansen bidro til ny faglig innsikt og som et av de store forbruksområdene, ble klær nevnt i mange kontekster. I form av mote, ble klær naturligvis brukt som et eksempel på hvordan forbrukere påvirkes til å ønske variasjon og fornyelse i Sophie Dubuisson-Quelliers keynote-presentasjon: «Why do we consume so much? Exploring the lock-ins of affluent consumption».

Julie Madons presentasjon «To make or not to make objects last? Consumers between prosumption and the desire for simplicity», lå tett opp til tematikken i vårt Lasting-prosjekt og tok for seg flere produktgrupper. Et viktig poeng fra presentasjonen var hvor subjektivt det kan være å si at noe er brukt opp – noen godtar hull i sko fordi de fortsatt er brukbare, mens andre ville kastet dem ved minste synlig tegn på slitasje. Du kan lese sammendraget fra presentasjonen her (confrool.org).

I samme sesjon presenterte Victoire Sessego «Do-It-Yourself practices throughout generations: the effects of digitalisation». Hun påpekte at selv om presentasjonen hennes var en del av en sesjon om bærekraftig forbruk så ble DIY-praksisene til hennes informanter på mange måter svært lite bærekraftige. Du kan lese sammendraget fra presentasjonen her (confrool.org).

Klær som hovedtema

I tillegg til disse presentasjonen og andre som inkluderte klær og tekstil som en del av fokuset, var det også flere spennende presentasjoner som dreide seg spesifikt om klær.

Reka Ines Tölg presenterte fra sitt doktorgradsarbeid ved Universitetet i Lund om hvordan ansvaret for å vedlikeholde klær og forlenge plaggs liv fordeles og forflyttes mellom forbrukere og produsenter. Tittelen på presentasjonen var «Consume with care and responsibility! The material-semiotic making and distribution of responsibilities in green marketing». Spesielt la vi i klesgruppa merke til fortellingen om plagg som skjøre som blir formidlet til forbrukeren av flere klesprodusenter og hvordan dette legger ansvaret over på forbrukeren dersom noe går i stykker. Vi spør oss om ikke heller produsenten selv burde lage klærne i bedre kvalitet i utgangspunktet? Du kan lese sammendrag på denne lenken (conftool.org).

I samme sesjon presenterte Gabriella Wulff fra Universitetet i Göteborg sitt arbeid om praksiser knyttet til salg: «The Future of Discounting Practices? Materials, meanings, and competences in the Swedish Fashion Retail Sector». Fra vårt perspektiv er det spesielt interessant hvordan bransjen selv ser på praksiser rundt prisreduksjoner som et nødvendig onde i en forretningsmodell basert på stordriftsfordelene av å bestille store kvanta. Allikevel forsøker de å forhindre, og “aktivere” plagg på forskjellige måte for å unngå å selge dem til reduserte priser. Funnene påpeker andre sider ved overproduksjonen som foregår i bransjen. Du kan lese sammendrag på denne lenken (conftool.org).

Også forbruk av bruktklær ble diskutert da Ariela Mortara snakket om brukere av Vinted-appen i Italia i presentasjonen «Second-hand clothing between savings and sustainability: Vinted case history». Du kan lese sammendrag via denne lenken (conftool.org).

Klesforskningen på Arendalsuka

Lisbeth Løvbak Berg on 1. august 2022

For første gang deltar klesforskningen på Arendalsuka og vi gleder oss over at tekstil endelig løftes opp i politikken.

Ingun vil delta på flere arrangementer, blant annet sammen med våre prosjektpartnere i NF&TA, og funn fra Wasted Textiles prosjektet vil også bli presentert:

Tirsdag 16.08.2022

10:00 – 10:50 Sirkulære skatter: Tekstiler inn i en sirkulær økonomi – Arendalsuka

13:00 – 17:00 Ultrafast and Global vs Slow and Local: Kampen om klesindustriens fremtid – Arendalsuka

Onsdag 17.08.2022

14:30 – 15:30 Hvor bærekraftig er nå egentlig bunaden? – Arendalsuka

16:00 – 17:00: Status for nordmenns gjenbruk: presentasjon av ny rapport – Arendalsuka

Reise til Polen

Lisbeth Løvbak Berg on 15. juli 2022

Ingvild og Lisbeth besøkte Polen siste uka i juni. Målet for turen var formidlign av kunnskap og i løpet av den holdt de tre workshopper/seminarer.

Ved Universitetet i Bielsko-Biala deltok lærere og pedagogikkstudenter på en workshop om å undervise om ull til barn, med vekt på det kreative og også det kulturelle potensialet i å lære om og bruke ull. Gjennom en kortforelesning ble de introdusert til hvordan forskjellige aktører i Norge arbeider med ull og barn, og de arbeidet praktisk med toving, karding og håndspinning.

På universitet hold de også seminaret “How can wool replace plastic?”, som diskuterte fordeler og hindringer i forhold til dette, basert på SIFOs rapporter om ullprodukter publisert i fjor. Selbu Spinneri bole brukt som et eksempel for å vise hvordan lokal ull kommer inn i bildet i denne konteksten og understreke ullens fordeler i forhold til plast i å bevare kulturarv, skape en sirkulær (bio)økonomi og nedvekst.

Den siste workshopped handled om ullsortering og ble ledet av Ingvild i Marias lokaler i Koniakow. Her deltok 20 personer, både sauebønder og andre lokale folk og akademikere. Sorteringen viste et story spenn i ullkvaliteten, fra tynne lange fibre til grøvre fibre, men også at gjennom sortering vil mulighetene for å lage forskjellige produkter av ulla øke, inkludert mykere garn til sokker og ullgensere.

Ullsortering med bønder og lokal interesserte i Koniakow

I tillegg besøkte de lokale museer i og rundt Koniakow og så melking av sauene, og fikk gjennom dette større insikt i det kulturarven som gjetertradisjonen er med på å holder i live i det Polske høylandet. (For ikke å snakke om all den deilige osten som blir laget av melka!)

Museum om en lokal maler som dokumenterte den tradisjonelle levemåten

Høringssvar økodesigndirektivet

ingridha on 23. juni 2022

Kirsi Laitala og Ingun Grimstad Klepp sendte på vegne av SIFO inn et høringssvar på det foreslåtte økodesigndirektivet (Ecodesign for Sustainable Products Regulation proposal) 22.juni. Under kan dere lese innledningen, og via denne linken (eu.com), kan du lese hele svaret.

Feedback from Consumption Research Norway (SIFO)

Consumption Research Norway (SIFO) would like to thank the European Commission for the opportunity to give feedback on the Ecodesign for Sustainable Products Regulation proposal.
Our feedback concerns textiles that are very complex products, socially, aesthetically, functionally, and technically. The main problem lies in overproduction, and therefore setting requirements for eco-design can have unintended effects. For example, when setting criteria for more physically durable clothing, longer-lasting products will first and foremost contribute to greater accumulations and when they are discarded, they still retain the potential useful lifespan. Only about 37% of garments are disposed of because they are worn out or broken. Therefore, it is important that the directive also takes into consideration the other design aspects that impact length of product lifespans, such as changes in fashion, and poor fit of garments.

EU policy places great responsibility on consumers to bring about the reductions in environmental impact by choosing the least polluting products. However, within clothing, the difference in environmental impact between products is not large enough, and secondly, there is a lack of reliable information available about these differences. There are no «sustainable clothes» – rather there is rampant overproduction. The main problem is related to the quantity and not to the individual items.
In connection with product passports for textiles, access to information about production year will ensure a greater opportunity for consumers, authorities, and the waste industry to map how long things are used and last. The fiber labeling should also be updated to include information about the content of environmentally harmful chemicals.

Most clothes can be mended, and the majority of repairs are quite easy. When they are not repaired, it is usually because they are so cheap that this does not “pay off”, either in terms of using time or money for the repair. Therefore, determining repairability should be connected to the value of garments. Examples of non-repairable clothing include those with non-replaceable batteries or fabrics with Elastane. Elastane in fabrics can make them more durable, but when the Elastane has lost its elasticity, the clothes can no longer be repaired.

We recognize the urgency of building a larger second-hand market and a textile recycling industry in Europe. This will prevent landfill and the export of waste to countries without proper waste management. However, this entails the danger of continued spread of chemicals and materials including plastics. The requirement of using recycled fibers can in some cases lead to products with poorer use properties.
Due to the global overproduction of clothing, there are many products that are not needed or wanted, and that must go away somehow. What are the alternatives if the destruction of unsold consumer products is prohibited? We believe that this problem should be tackled earlier in the value chain, for example by using financial penalties against overproduction/import, measured for example by the number of unsold products, or that are returned, go on sale, or otherwise clearly are not desired.

We wish you all the best with this important work and hope to contribute to that the knowledge of consumption will be used actively in the design of the directive to avoid unintended adverse effects of good intentions.

Her kan du lese SIFOs høringssvar til Miljødirektoratet om EUs tekstilstrategi.

Liten, skitten, mistrodd og oversett. Artikkel om oppvaskkluten i en bok om hygienens historie.

ingridha on 23. juni 2022

Av alle våre tekstiler er trolig oppvaskkluten en av de som står nederst på rangstigen. Den kan selvsagt være husmorens stolthet – skinnende hvitkloret og flekkfri glatt til tørk på den skinnende blanke stålkummen, men som regel er den ikke akkurat slik. Snarere er den av de detaljene ved husarbeid mange ikke klarer å bli enige om. Hva skal og kan den brukes til? Når må den vaskes og hvordan? Bidrar den til å holde rent eller spre bakterier? Det er mange grunner til at engangskluter har blitt løsningen for mange. For sikkert er at om vi liker den eller ikke, kjøkkenet blir ikke helt den samme uten.

Kapitelet finnes i boken «Med tvål, vatten og flit. Hälsofrämjande renlighet som idial og praktisk ca 1870-1930» (kriterium.se), redigert av Johanna Annola, Annelie Drakman og Marie Ulväng, og kom på tampen av 2021. Den viser blant annet hvordan koblingen mellom helse og renslighet fikk gjennomslag i samfunnet på 1800-tallet og det tidlige 1900-tall. Gjennomslaget for bakteriologien fra ca 1960 og fremover bidro sterkt til disse endringene som fikk stor betydning for hvordan vi gjør en rekke dagligdagse ting som å vaske hendene eller ikke snyte oss i dem.

Ingun Grimstad klepps kapittel følger oppvaskluten fra EIlert Sundts bok om rensligheten til Husmorskolens (snl.no) viktigste lærebok: Husmorboken. En bok som også var tenkt å bistå de unge kvinnene gjennom skolegangen og videre gjennom livet og livslange arbeid som husmødre. Det er med andre ord ikke to hvilke som helst bøker som tar oss gjennom oppvasklutens kulturhistorie.

Det dagligliv med mat og måltid, tekstiler og vask som Sundt beskrev var svært annerledes enn vårt. Oppvask var først og fremst oppvask av melkestellet, for hverken tallerken eller bestikk var i bruk blant vanlige folk. Det meste ble spist med skje eller kniv – og alle hadde sin egne. Det er dermed ikke noen egentlig oppvask. Klut hadde de likevel, i hvert fall de som var noenlunde godt stilte. Sundt beskriver hva de skulle brukes til og hvordan de bli rengjort, men også hvordan idealene ikke alltid ble fulgt i praksis. Her kjenner vi oss selvsagt igjen, for også i dag er det slett ikke alltid klutene blir brukt «riktig». Mye av det vi vil gjøre med en klut ble da utført med andre midler som ikke var så dyre å produsere. For selv om de klutene som ble brukt var oppklippede filler fra utslitte tekstiler, var dette dyrebart sammenlignet med mose eller sand. Tekstilene gikk gradene nedover. De startet som penklær, ble så til arbeidstøy og kunne ende som vaskeklut, før de ble plukket fra hverandre og fibrene ble brukt igjen.

Mye var endret i 1940. Oppvasken var blitt en stor og alvorlig del av husarbeidet. Husmorboken tar husarbeidet på det største alvor og lite blir overlatt til fantasien eller til sine unge kvinnelige leseres selvstendige tanke. Boken omfavner ikke oppvaskluten varmt og hjertelig. I likhet med forskningen på oppvask i samtiden blir oppvaskluten mistrodd av forfatterene av Husmorboken. Vil den, mer enn å holde rent, bidra til å spre bakterier og urenslighet? Fortsatt er fullstendig vask av kluten viktig, og fortsatt er det mye den ikke skal brukes til. I mellomtiden har også ferdigproduserte kluter kommet på markedet, både vevde og strikkede. I 1930 ble hadde norsk produksjon av strikkede skure- og vaskekluter med navnet «Dovre» kommet i gang.

Interessen for hygiene har fått et oppsving med korona, og gjenbruk og resirkulering med klima og miljøkrisen. Vi har mer kasserte tekstiler i dag enn noen gang før, og mer enn nok å ta av for litt hjemmelagde gjenbrukskluter. Slike kluter kan brukes og vaskes så lenge de er hyggelige, men også kastes med god samvittighet. De kan nå som før kantes pent eller kun klippes passe store. Klutene kan være rene både fra bakterier og unødvendig miljøbelastning.

Innspillsmøte om tekstiler og innsendt innspill

ingridha on 21. juni 2022

Ingun deltok på innspillsmøte om tekstiler og bærekraftig tekstilindustri hos Klima- og miljødepartementet sammen med tekstilbransjen og andre fredag 10.juni.

I etterkant av møtet var det mulig å sende inn innspill for veien videre, under kan dere lese innspillet Ingun sendte inn på vegne av klesforskerne på SIFO.

Innspill tekstiler

Vi takker for invitasjonen og for et hyggelig møte med mange gode innspill fredag 10.juni.

Klima og miljødepartementet spør om hvordan tekstilsektoren kan redusere sitt negative avtrykk på miljøet. SIFO går ut ifra at «sektoren» består av næringsliv, NGOer, forbrukere og oss forskere. De generelle kommentarer til EUs tekstilstrategi har vi levert[1]. Vi utviklet også i 2015 et forslag til strategi for bærekraftige tekstiler i Norden som fortsatt er delvis aktuell[2].

Vårt utgangspunkt er at mindre miljøbelastning oppnås ved at færre produkter blir produsert, og for Norge betyr det færre produkter importert til landet, samt mindre bruk av miljøgifter og plast i tekstiler.

Vi oppfatter myndighetenes rolle som å regulere sektoren slik at næringsliv, forbrukere og forskning bidrar til dette målet. Vi vil derfor si noe om mulige «politiske grep» rettet mot forbruk, næringsliv og forskning/utvikling.

Et overordnet politisk grep fra myndigheter kan være å inkludere tekstiler i reguleringer der de naturlig hører hjemme. Når det arbeides med plast, bør det omfatte tekstiler av plast (syntetiske tekstiler), på samme måte som regler rundt GMO også bør omfatte tekstiler. Tekstil er ikke ett materiale, men består av materialer fra jordbruk, husdyrhold, fossile materialer og er nesten alltid tilsatt kjemikalier. Det er dermed viktig at tekstilene ikke ekskluderes når disse materialene diskuteres og reguleres.

FORBRUK

For at forbrukere skal kunne redusere sine innkjøp og bidra til mindre klesvask og riktigere stell av klær og andre tekstiler trenger de kunnskap og informasjon. Dette gjelder både offentlig innkjøp og private forbruk.

Forbrukerrettigheter: Mye kan gjøres gjennom å oppdatere forbrukerrettigheter og få de regler vi i dag har til å fungere bedre. Reklamasjonsretten bør oppdateres, differensieres og skjerpes. Mange typer tekstiler bør vare vesentlig lenger enn 2 år. Det bør også utvikles klarere beskrivelse av hva som er «vanlig bruk», og lages praktiske beskrivelser av hvordan dette gjenkjennes. Forskrift om fibermerking må oppdateres og tilpasses dagens krav til informasjon, arbeid innen dette er i igangsatt i EU og vil selvsagt senere bli samkjørt med produktpass. Det bør så fort som mulig innføres krav om at klær som selges skal merkes med produksjonsår.

Arbeidet mot grønnvasking må intensiveres. Det arbeidet Forbrukertilsynet nå har gjort er dermed svært gunstig[3]. Her har Norge posisjonert seg som en initiativtaker for å stoppe grønnvaskingen. Når denne beslutningen har fått så mye internasjonal oppmerksomhet er det fordi avgjørelsen som er tatt betyr at både HIGG MSI og PEF (Product Environmental Footprint) (slik den er utformet per i dag) vil være i strid med norske regler for markedsføring. Det er med andre ord et viktig skritt i arbeidet med å stoppe grønnvaskingen av fossile materialer som store deler av næringen og PEF driver med. Se Kassatly & Baumann-Pauly (2022)[4] og den nye rapporten til Make the Label Count[5]. Generelt er det svært viktig nå å styrke Forbrukertilsynets arbeid, og at KLD bruker sin innflytelse for å sikre at PEF enten vesentlig forbedres eller stoppes. Det siste vi trenger er at myndigheter grønnvasker grønnvaskingen.

Arbeidet med miljørettledning av offentlig innkjøp av tekstiler har strandet flere ganger. Det burde heller oppdateres og intensiveres. Det er viktig at det omfatter en helhetlig forståelse for at ingen tekstiler er «bærekraftige», men at det er bærekraftig å kjøpe det en virkelig trenger, vedlikeholde det godt, og ha gode rutiner for samarbeide mellom eier, bruker, innkjøper, produsent, vaskeri, reparatør og andre aktører. Det er også viktig å få til ordninger som promoterer samarbeid og produksjon lokalt, både av hensyn til miljø og beredskap.

Kunnskap om miljø må inn i skoleverket på alle nivåer. Den bør bygges opp gjennom mest mulig praktiske fag, og ikke bare teori. Det trengs mer kunnskap om materialer, prosesser, tekstile teknikker, kvalitet, markedsføring, grønnvasking, reparasjon, hjemmeproduksjon, vask, stell og vedlikehold for å gjøre befolkningen i stand til et mer bærekraftig forbruk av tekstiler.

Denne kunnskapen må bygge på og suppleres med stadige oppdateringer fra forskning og undersøkelser av produktene på markedet. Det trengs med andre ord folkeopplysning. Dette kan gjerne gjøres i form av et opplysningskontor, men kan ikke driftes av næringslivet på grunn av lav legitimitet og kunnskap, i tillegg til at koblingen mellom «bukken og havresekken» generelt bør unngås. Et samarbeid om et kunnskapssenter rettet mot både forbruk og næringsliv, derimot, kan være en god idé.

Frem til 2013 hadde SIFO en slik rolle gjennom driften av laboratoriet[6] som bidro til kunnskap om og tester av tekstiler til etater som Forsvaret og til myndigheter, inkludert merkeordninger samt media, næringsliv og forbruker. Vi mener fortsatt det var galt å legge ned laboratoriet og dermed ikke lenger ha kapasitet i Norge til å sammenligne produkter på markedet eller bidra til kontroll og forskning. Kunnskap om produkter blir stadig viktigere når miljøkrav og kontroll med grønnvasking skjerpes.

NÆRING

Mange gode forslag til regulering rettet mot næringslivet har kommet fra de andre aktørene. Vi vil legge vekt på at reguleringen må omfatte og ramme det som vokser raskest: direkte import til forbrukere gjennom internasjonale nettforhandlere som Shein og Amazon. Vi vil også legge vekt på at det er viktig å komme i gang fort med en eller annen form for utvidet produktansvar (EPR) /miljøavgift, enten på alle tekstiler eller bruken av syntetiske materialer, før en mer målrettet regulering kommer på plass.

Vi har utviklet et forslag til EPR kalt målrettet produsentansvar[7] for å utvikle ordningen slik at de som forurenser mest, må betale mest. Det er også mulig å oppnå dette gjennom en differensiering som går på mengden som importeres, jo større volumer, jo høyere pris per produkt.

Lokal produksjon med nye former for samarbeid mellom produsenter og forbrukere, og vektlegging av kvalitet, kultur, historie og gode produkter har vært viktig innen mat. Vi mener det er på høy tid at lokale klær får økt oppmerksomhet. Dette vil styrke tekstilindustrien i Norge, aktivere husflid/håndverk og småprodusenter samt hjemmeproduksjon. Lokal produksjon kan bidra til å heve kunnskap, vise mangfold og alternativer til global masseproduksjon. Norge står her i en særstilling på grunn av relativt sett større hjemmeproduksjon og en mer intakt verdikjede for vår hjemlige fiber ull enn mange andre land. Produksjon i Norge er viktig i oppbygging av resirkuleringsindustri og for beredskap. Ny teknologi, særlig innen strikking, gjør det enklere å få til lønnsomme bedrifter, og vi ser en raskt stigende interesse for norskprodusert garn. Verdikjeden for ull i Norge er preget av godt samarbeid, solide bedrifter og fremgang. Det er på høy tid å snu virkemiddelapparatet bort fra utflagging og sikre merkeordninger for lokale tekstilprodukter, slik mat har hatt lenge[8].

FORSKNING

Forskningens rolle i samfunnet er å fremskaffe kunnskap. Som forskere på klær og miljø opplever vi at denne kunnskapen ofte ikke brukes, og at påstander, argumenter og politiske virkemidler ikke bygger på den kunnskapen vi har, eller tar høyde for hva som mangler[9].

Flere av de sentrale argumentene i diskusjonen om klær og miljø bygger på antagelser som ikke støttes av forskning, slik som:

At lengre levetid på produkter (sterkere, mer reparasjon, flere brukere, osv.) direkte fører til at færre produkter blir produsert eller konsumert.
At mer kjøp av brukte klær gir mindre kjøp av nye.
At færre produkter kjøpt direkte bidrar til at færre produkter blir produsert.

Ingen av disse påstandene er dokumentert. Kunnskapen vi har om forbruk av klær tilsier at folk i Norge kjøper nye klær selv om klærne «varer» lenge og skapet er fullt. De som kjøper mest brukt kjøper også mest nytt[10] og produsentene produserer svært mye mer enn det som selges.

I EUs arbeid med tekstilstrategien, og særlig PEF, står opplysning av forbrukere sentralt. Dette forutsetter at forbrukere skal bidra gjennom å velge de minst miljøbelastende produktene. Det er flere problemer med dette argumentet, men viktigst er at det ikke finnes slik kunnskap. Vi har ikke livssyklusanalyser for klær og tekstiler egnet for en sammenligning av hva som er best eller verst av ulike tekstilfiber. Dette er kjernen i Forbrukertilsynets kritikk av bruken av HIGG i markedsføring, og et av hovedpoengene i vår kritikk av PEF.

Vi ønsker KLD lykke til med arbeidet med tekstiler og miljø. Det haster med å få på plass regulering som sikrer at veksten i miljøbelastning fra sektoren stoppes og snus. Vi bidrar mer enn gjerne med vår kunnskap.

Beste hilsen,
Ingun Grimstad Klepp,
På vegne av klesforskerne ved SIFO

OsloMet

[1] https://hoering.miljodirektoratet.no/Uttalelse/v2/2b9ac8cb-273e-4fa7-bf25-13acb505d275

[2]I. G. Klepp, K. Laitala, M. Schragger, A. Follér, E. Paulander, T. S. Tobiasson, et al. Mapping sustainable textile initiatives and a potential roadmap for a Nordic actionplan. Institution: Nordic Council of Ministers. DOI: http://norden.diva-portal.org/smash/get/diva2:840812/FULLTEXT01.pdf

[3] https://www.forbrukertilsynet.no/villeder-om-miljovennlige-klaer

[4] Kassatly, V. B., & Baumann-Pauly, D. (2022). The Great Green Washing Machine Part 2: The Use And Misuse of Sustainability Metrics In Fashion. Eco Age: https://eco-age.com/wp-content/uploads/2022/03/Great-Green-Washing-Machine-Report-Part-2_FINAL.pdf

[5] Clarke, s. J., Klepp, I. G., Laitala, K., & Wiedemann, S. G. (2022). Delivering EU environmental policy through fair comparisons of natural and synthetic fibre textiles in PEF. Retrieved from https://www.makethelabelcount.org/globalassets/make-the-label-count/documents/gd4505-mtlc-pef-whitepaper-final.pdf

[6] https://snl.no/Forbruksforskningsinstituttet_SIFO

[7] https://forskersonen.no/forbruk-klima-kronikk/la-forurenserne-betale-sa-det-svir/2015383

[8] https://beskyttedebetegnelser.no/no

[9] https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/XqOr3g/nei-klesindustrien-er-ikke-nummer-to-i-klimabelastning

[10] Klær og miljø: Innkjøp, gjenbruk og vask. K. Laitala and I. G. Klepp. SIFO, OsloMet 2020

Nytt white paper peker på fallgruver ved PEF

Lisbeth Løvbak Berg on 25. mai 2022

Ny rapport som Ingun og Kirsi har bidratt til peker på viktige fallgruver ved EUs PEF-metodologi hvor den ikke er i samsvar med EUs miljøpolitikk ellers og som kan gi katastrofale konsekvenser for miljøet. Her er de viktigste funnene:

Key whitepaper findings:

Issue #1: The PEF system does not currently take into account microplastics
- Omitting microplastics as an indicator effectively assigns zero impacts to this form of emissions, which risks unintentionally guiding consumers towards plastic products and fibres.
- Therefore, the system does not align with the CEAP, The Strategy for Plastics in a Circular Economy, the Strategy for Sustainable and Circular Textiles or the EU Strategy for Textiles Roadmap
- The white paper proposes an ‘inventory-level’ indicator – this is a simple summation of modelled microplastic emissions across the life cycle

Issue #2: The PEF system does not currently include plastic waste
- The increase in consumption of synthetic fibres has been accompanied by an increase in the mass of plastic waste originating from the textile supply chain
- The absence of plastic waste in the PEF methodology therefore has the potential to contribute to an inequitable comparison of natural and synthetic fibres
- Therefore, the system does not align with the CEAP or the Packaging Directive
- The white paper recommends the PEF system should include plastic waste as an indicator

Issue #3: The PEF system does not currently take into account renewability or biodegradability
- The current methodology does not take into consideration the renewability or biodegradability of fibres. This means that synthetic fibres, which are made from non-renewable resources and disposed of in landfill, may be scored as more sustainable than natural or recycled fibres
- Therefore, the system does not align with the CEAP or the Bioeconomy Strategy
- The whitepaper proposes introducing circularity indicators such as the Material Circularity Indicator (MCI) into PEF

Klikk her for å lese hele rapporten (makethelabelcount.org).