Increasing product longevity is seen as an effective way to reduce consumption within the circular economy. This paper explores narratives of product longevity, focusing on textiles, household appliances, and furniture as expressed by Norwegian business representatives and consumers. The study reveals dominant narratives of physical and emotional durability among businesses. Conversely, consumers emphasise managing consumption volumes and their relationship with products based on use contexts and life events. While both groups recognise the importance of physical durability, there’s a disconnect regarding how emotional attachment can be created between user and product, and the significance of production volumes. The study suggests that narratives of product longevity, shift focus from production to consumption, distancing from questions of volume and growth and that efforts should take ‘life durability’ of products into account when designing strategies and interventions aimed at extending product lifespans, including business models and policy directly targeting lower production volumes.
Det er ikke måte på hvor frekk tittel dette er, og særlig i sammenheng med forskning, men fristelsen er for stor til et ordspill. Vi kommer tilbake til hvorfor.
I den senere tiden har det tettet seg til rundt med EUs tekstilstrategi og hva som skal med og ikke. Et av de elementene vi vokter på om PEFCR inkluderes i de forskjellige tiltakene. Det betyr at vi har argusørene på stilk hver gang noe nytt dukker opp i denne sammenhengen. Det gjorde det da vi fikk vite at EU-rådet skulle behandle Green Claims direktivet 17. juni og at PEF hadde sneket seg inn igjen i lovteksten, etter å ha vært utelatt.
Forslaget på tekst-endring går blant annet ut på at man innlemmer EUs «fotavtrykkmetoder, inkludert PEFCR’er» og at «bruken av dem skal antas å oppfylle kravene til bevisførsel (…), når metoden er egnet for det eksplisitte miljøkravet». Hvordan det siste skal tolkes er litt vanskelig å vite, for spørsmålet er jo om PEF er egnet for noe som helst, og iallfall for tekstiler.
Mer katolsk enn Paven
Men hvordan kan dette forhindres? Det kan hende det ligger en nøkkel i den videre teksten: «når det gjelder tekstiler, bør PEFCR for eksempel gjenspeile spredningen av mikroplast før bruk av PEFCR kan vurderes». Det er ikke med i PEFCR i dag, fordi parameterne og kategoriene er rigide, og selv om EU har pålagt den tekniske komiteen å ta dette inn, er det ikke gjort fordi livssyklusanalysene ikke åpner for det, hvis man tolker hvordan disse skal brukes, når man er mer katolsk enn Paven. Og det er her den franske åpningen kommer inn, fordi det katolske landet Frankrike har bestemt seg til å kaste deler av hva man måler på båten.
Ecobalyse, som er franskmennenes versjon av EUs PEF (Product Environmental Footprint), som i tillegg til å være et utregningsverktøy skal bli en merkeordning for klær og tekstiler innen kort tid, har hatt en åpen høring som Forbrukerforskningsinstituttet SIFO ved OsloMet har svart på. I den sammenheng var det at vi oppdaget noe ingen andre hadde skjønt: En reell fransk åpning for å velte PEF.
Dette var også et tema i paneldebatten på Klimahuset da Lasting prosjektet holdt seminaret Beyond Fast Fashion. Ingun Grimstad Klepp fortalte de fremmøtte og panelet (som også besto av Fretex, Framtiden i Våre Hender og Voice Norge) om hvordan Ecobalyse vil straffe «fast fashion» med en egen miljøavgift, basert blant annet på å definere «fast fashion» ut i fra kriterier som pris på nye produkter opp mot hva det koster å reparere en tilsvarende vare og hvor lenge produktet markedsføres. I tillegg skal det innføres et forbud mot å reklamere for «fast fashion» (derav behov for definisjon) og om det er mer enn 50 prosent plast (syntetisk) i tekstilene skal dette merkes med en advarsel om at de flasser mikroplast.
Holdbarhet ble bare borte vekk
Men det som det tar en smule detektivvirksomhet for å oppdage, er at i Ecobalyses verktøy som gir en score til produktene, er «durability» tatt ut, altså hvor «holdbart» et produkt er ut i fra fysiske krav som fargeekthet, hvor mye materialene nupper, hva fiberne tåler i strekk-tester osv., krav hvor polyester alltid vinner over naturfibre.
I EUs PEF forslag er det umulig å fjerne noen av parameterne. Og det er umulig å legge til parametere som ville gagne naturfibre, som om fiberen er biologisk nedbrytbar, fornybar, osv. Og som allerede forklart, heller ikke mikroplast. Det er akkurat her franskmennene har vært så frekke at det er en fryd. Og hvis EU godtar at den måten de måler på, så kan – rent teknisk – Norge velge bort andre parametere og innføre sin egen ordning. For eksempel «land use», som er en skikkelig nøtt for ull. Denne parameteren handler om hvor mange kilo fiber du får per kvadratmeter. Norske sauer som beiter over hele Norge vil jo ha et utrolig dårlig tall her. En fabrikk som produserer polyester tar, som dere allerede har gjettet, liten plass.
Når det er sagt, har franskmennene fått fransk ull til å score bedre enn merino-ull. Hvordan?
Enkelt, ved å igjen bruke pris.
Verdien av fransk ull er nærmest null, og hvis klimabelastningen for sauen skal fordeles på de produktene som sauen bidrar med – så får ullen nærmest ingen betydning – kjøtt og melk (som blir ost) må ta hele kaka. Dette er ikke noe den australske ullindustrien ser på med blide øyne, fordi deres sauer har et helt annet regnestykke: De produserer ull i opp mot 15 år, og så selges sauene som billig kjøtt til Midtøsten når de har gjort jobben. De har derfor presset på for et regnskap som gagner deres ull. Så der er europeisk og internasjonal ull på en kollisjonskurs. Norsk ull mottar subsidier, men kjøtt mottar enda mer subsidier, så vi vil tro at regnskapet (om det brukes økonomisk verdi) er lik det franske. Men sikre er vi ikke. Vi er ikke sikre på om den franske åpningen blir for sterk kost for Brussel, men glir forslaget igjennom, er det fritt fram for flere. Vi skal holde dere underrettet.
Det globale klesforbruket er doblet på 20 år og har blitt en miljøversting. Hvorfor uteblir politikk som får ned klesproduksjonen? Vi inviterer til panelsamtale, åpne utstillinger og enkel matservering.
Tid og sted: 14. mai 2024 16:30 – 18:30, Klimahuset på Naturhistorisk museum
Hvordan kan det ha seg at «alle» er enige i at den økende mengden klær er et enormt miljøproblem, men verken norske politikere eller EU tør foreslå politikk for å redusere klesvolumet? I Naturhistorisk museums nyeste utstilling, «Beyond fast fashion», spør vi hvor klær kommer fra og hvor de havner, og hva som egentlig er det mest miljøvennlige plagget. I utstillingen beskriver forskere hvorfor fokuset på enkeltplagg er en distraksjon fra det som er hovedmiljøproblemet: volumet av klær. Få ny innsikt og perspektiv når noen av landets fremste eksperter på klesforbruk diskuterer hvorfor og hvordan vi bør endre en av verdens mest miljøfiendtlige bransjer.
12. mars åpnet utstillingen Beyond fast fashion på Naturhistorisk museum, i et bittelite rom, men med et stort budskap: Volumene av tekstiler må ned og det mest bærekraftige plagget, er det du allerede har i skapet. Utstillingen vil stå ett år.
Utstillingen er en leveranse i Lasting-prosjektet, og Kirsi Laitala, som leder dette prosjektet for Forbrukerforskningsinstituttet SIFO ved OsloMet, er glad og stolt over at Naturhistorisk museum tok kontakt og så poenget med å fokusere på akkurat dette med overproduksjon og mengder. For Naturhistorisk museum var dette også en viktig satsing.
«Lasting har sett på politiske virkemidler, på hva bransjen kan implementere og på hva forbrukere mener om produkter,» forklarte Laitala. Det er da særlig resultatene fra det som handler om klær og tekstiler som er blitt fremhevet i utstillingen, de andre produktområdene (møbler og hvitevarer/kjøkkenvarer) er fraværende i akkurat denne utstillingen.
Fra foråpningen av utstillingen… husker alle når ‘toppen’ de har på seg er kjøpt inn? Og vet vi egentlig hvor gammel den er (om den er «second hand»?
I det utstillingen skal stå i et år, har Naturhistorisk museum, SIFO, Framtiden i Våre Hender og andre gode samarbeidspartnere planer om flere arrangementer og foredrag. Det første er satt opp 13. mai og mer informasjon følger.
Selve utstillingen er fokusert på at de som ser den skal tenke igjennom egne valg og hvor gamle de plagene de har på seg er. Utstillingen er lavterskel interaktiv, og et ønske fra Laitala er at alle som ser den emnetagger #beyondfastfashion om de poster på sosiale medier. DET hadde de glemt i sammenheng med tekstene!
Forfattere: Kirsi Laitala, Ingun Grimstad Klepp og Lisbeth Løvbak Berg
Abstract:
Reducing the environmental impact of clothing is dependent on a reduction of the produced volume. This chapter discusses how mode and volumes of acquisition impact the lifetimes of clothing. Based on our scoping review and reanalysis of international wardrobe audit data, we find that the number of garments that are acquired has most impact, making clothing utilization an important concept. Secondhand garments are used fewer times than new items, and gifts less than self-chosen items. Self-made clothing was worn less than tailored garments, showing that product personalisation can both shorten and increase lifetimes. Slowing down the rate of acquisition and increasing the lifetime with the first user should be the focus of policy development.
Hvor: OsloMet, Pilestredet 35, Ellen Gleditschs hus: PH131, Anna Felbers auditorium (1. etasje)
Lasting-prosjektet ledet av Forbruksforskningsinstituttet SIFO ved OsloMet, som har samlet aktører fra hvitevarebransjen, tekstiler og møbler, skal formidle funn fra det 3-årige arbeidet. Prosjektet har forsket på materialstrømmene, forbruker- og bedriftsperspektiver samt politikk på området med mål om en bærekraftig fremtid med produkter som varer lenger, samtidig som vi faktisk reduserer forbruket. Dette seminaret vil være ekstra spennende for deg som jobber med bærekraft, produktdesign, forretningsmodeller eller politiske redskaper.
Seminaret er etterfulgt av en workshop hvor vi går fra det teoretiske til det praktiske og ser på hvordan vi kan leve med tingene våre i fremtiden. Her vil vi leke oss med «design briefs» basert på funn fra prosjektet.
Seminaret vil være på engelsk, mens workshopen vil være på norsk.
10:00 Welcome by Harald Throne-Holst, Researcher at SIFO
10:05 Consumer views on increasing product lifetimes by Kirsi Laitala, project leader and Researcher at SIFO
10:30 Let’s see the forest for the trees: industrial ecology insights into product lifetimes by Kamila Krych, PhD Candidate at NTNU
10:55 Conflicting narratives of product longevity by Lisbeth Løvbak Berg, Researcher at SIFO
11:20 Durability in product policy – The limitation of the dream of longer life by Ingun Grimstad Klepp, Professor in Clothing and Sustainability at SIFO
11:45 Lunch
12:30 Lost in sameness: plurality, clothing and durability by Kate Fletcher, Professor at the Royal Danish Academy
12:55 Discussion: overproduction and product longevity
13:25 Coffee break and room change for workshop participants: Room PI451 (4th floor)
13:45 Workshop (på norsk): Tingene og oss i fremtiden
Many strategies are proposed that should enable the consumers to keep using the products for longer, but there is less research on which and how consumer practices contribute to longer lifespans. In this paper we focus on two specific, distinct ways of reaching long lifespans: 1) retaining redundant products even though they are not needed or used, and 2) keeping on using flawed products despite they no longer functioning, fitting, or delivering the expected service level. In the former, the products are passive while in the latter they remain in active use and thus reach longer service life. The discussion is based on six focus groups conducted in connection with the project LASTING. The overarching theme was product longevity of three product groups: electronics, textiles, and furniture. Our analysis points to five categories of explanations for products that are either kept despite the lack of any intention of using them again or retained in active use despite flaws: Economic, Ethical, Social, Emotional, and Intentions. It remains important to focus on active service life and various ways to promote it to reduce the environmental and climate impacts of consumption. The role of each of the five categories will be discussed, as well as implications for sustainability and policy options.
Authors: Kirsi Laitala, Lisbeth Løvbak Berg and Pål Strandbakken.
Abstract
The Consumer Purchases Act is one of the cornerstones for ensuring that businesses are liable for defective or faulty products that do not meet the minimum requirements for lifespans. However, this right is too seldom used by consumers. This paper discusses the reasons for not complaining based on six consumer focus groups, where in total 36 consumers described furniture, electronics, and textile products that they were dissatisfied with. Many complaints were not made due to consumers’ cost-benefit evaluations, where they considered the economic costs, time use, and the needed effort, as well as the probability of getting the complaint accepted. Many participants lacked the competencies required to make the judgment when the right is applicable and where and how to proceed. Further, the expectations based on price and brand, properties of the product such as materials, as well as the type of fault and its relation to use were important. Strengthening and extending consumer rights to complain are discussed as an important part of the strategy to increase the quality of goods and extend their lifetimes. The findings show barriers and opportunities to the efficacy of this strategy that is highly relevant for policy development. There is a need for clear guidelines on what the consumer rights are for the specific products, what is considered unacceptable abrasion and normal use, and differentiation between commercial warranties and legal rights. Complaints are an important avenue for businesses to gain information about the performance of their products, and for legal durability expectations to be enforced.
This paper explores narratives of product longevity expressed by businesses and consumers, with the aim of illuminating and comparing ways in which the two stakeholder groups express their engagement with products in the context of prolonging their lifespans. We base our analysis on consumer focus groups and interviews with company representatives. Our focus is on textiles (incl. clothing) and furniture. We find that technical and emotional durability are the two dominant ways of understanding product longevity by company representatives. Consumers, however, tell a different story, of living with their things, of use, of time passing, and of life events triggering change. This is a context in which social and systemic factors play a large role in determining the lifespan of a product – factors that are external to the product itself. Although all can agree on the importance of technical durability, problems connected to excessive production volumes and how products feature in everyday life are avoided in narratives produced by business actors. We argue that corporate narratives of product longevity are diverting our attention away from production toward consumption, keeping questions of volume and growth at arm’s length. These conflict with consumer narratives of product longevity that grapple with the materiality of the things within the context of lived lives in a consumer economy.
Først og fremst vil vi ønske deg velkommen som kollega! Dette er en veldig gledelig utvikling for Forbruksforskning Norge (SIFO) og vår klesforskningsgruppe, ved siden av selvfølgelig arbeidet i prosjektene du har ledelsen av arbeidspakker. Så først og fremst: velkommen!
I så lang tid har vi tenkt på deg i sammenheng med London College of Fashion, og nå er du tilknyttet tre skandinaviske institusjoner. Er det en spesiell tilhørighet til denne regionen som har resultert i disse tre nye ansettelsene?
Vel, det er en veldig vakker region, da! Og seriøst, det har vært en jevn – og voksende – engasjement innen bærekraft-, design-, mote- og tekstilarbeid i de nordiske landene de siste tjuefem årene, og jeg er nå beæret over å kunne knytte meg til dette arbeidet i tre forskjellige institusjoner.
Er de to andre stillingene veldig forskjellige fra din rolle hos SIFO?
Alle rollene er ganske forskjellige, og trekker på ulike deler av min kunnskap og ferdigheter. Noen er mer designbaserte, andre mer strategiske, mens arbeidet ved SIFO er mer spesifikt knyttet til forskningsprosjekter.
Forskningsprosjektet ditt, Craft of Use, brakte inn et nytt perspektiv på hvordan vi bruker klærne våre på en myriade av måter; som har inspirert mange til å revurdere forholdet sitt til klær. Hvordan førte denne forskningen til for eksempel Earth Logic og dine innspill til ny forskning? Er det en «tråd» som vever seg gjennom forskningen din?
Craft of Use-prosjektet startet i 2008 som en måte å få et glimt av hvordan «mote» kan se ut i et landskap etter vekst-paradigmet. Tanken var at i en verden utenfor «forbrukerisme» når klær ikke lenger kjøpes tankeløst, får ferdighetene til å bruke plagg på en god måte, med hengivenhet og omsorg, ny betydning. Disse ferdighetene vil bli de viktigste valutaene for moten når vi går bort fra stadig vekst, for de vektlegger også praksis, ikke bare produkter og brukere, ikke bare plagg. Gjennom en type hybrid etnografisk-design forskning, koblet Craft of Use-prosjektet sammen hverdagen (brukerens liv), system-spørsmål om økonomiske og sosiale strukturer vi tar for gitt, og relasjonspotensialet til andre måter å koble design til handling. Earth Logic, antar jeg, er en åpenbar videreføring av denne tilnærmingen. Den bruker også en lignende aksjonsforskningsmetodikk og er tilsvarende radikal.
Teamet på KLOTHING senteret i København: Fra venstre Else Skjold, Trine Skødt, Mette Dalgaard Nielsen and Kate Fletcher.
I de to prosjektene Lasting and CHANGE, hvor du leder to arbeidspakker, ser du utenfor den vestlige tilnærmingen til forbruk og mote/klespraksis med en ny linse eller et «kaleidoskop». Er dette utfordrende for deg personlig og også for forskning generelt?
Det er både personlig utfordrende, og utfordrende å forske på, og nødvendigvis er det nettopp det. For lenge har de dominerende ideene innen felt som mote og bærekraft blitt antatt for å være universelle, med antagelsen om at ingen sitter utenfor disse ideene, utenfor dette epistemiske territoriet for kunnskap og innsikt. Men med denne antagelsen følger at ting blir helt borte og fornektelse av andre perspektiver, realiteter, muligheter, osv. Når vi ser på flere perspektiver, takler vi noen av de største temaene som vestlig hegemoni, at mennesket er eksepsjonelt, patriarki, men det handler også om små praktiske ting som hvordan man skriver ting i listeform, som dermed introduserer et hierarki, som igjen medfører en utilsiktet prioritering eller et maktforhold.
Noe av fokuset i Mathilda Thams and din Earth Logic handler om en mer lokalisert og mangfoldig tilnærming til klær og mote. Jeg synes personlig dette er fascinerende, og det resonnerer med så mye av det som må på plass for å «reparere» vårt nåværende system, hvis vi i det hele tatt kan reparere det, da. Har du noen tanker du er villig til å dele rundt dette, om systemendring innenfor dagens økonomiske system?
Lokalsamfunnsbasert handling blir gang på gang sett på som det mest radikale grunnlaget for bærekraftsendring. For det er på lokale steder liv leves. En av trådene vi forfølger i Earth Logic er et utforskende prosjekt rundt en lokal mote-myndighet. I Earth Logic, når vi snakker om myndigheter og styresett og styring, tenker folk ofte på sentrale myndigheter, det som skjer på nasjonalt eller pan-nasjonalt nivå, men det Earth Logic er interessert i er på et annet nivå. Vår interesse er de små individuelle, husholdnings-, fellesskaps- og regionale beslutninger rundt organisering og regulering av klestilbud og uttrykk. For å være tydelig, handler dette ikke om hva som kan produseres i en region, men mer om hvordan vi kan møte behov med de klærne vi allerede har. Dette er for meg systemendring. Jeg lar deg være dommeren om det er innenfor gjeldende system eller ikke.
Kate med CHANGE teamet på Finnskogen, Ingun Klepp (t.v.), Ingrid Haugsrud, Else Skjold og Lea Gleisberg (fotograf), Vilde Haugrønning foran på sparken.
Hva synes du bør utforskes videre på SIFO, hvilke temaer ser du som uadresserte?
En av de kritiske utfordringene for mote og bærekraft er å takle økende forbruksvolumer. Jeg vil gjerne komme rett til kjernen av denne utfordringen og utforske å konsumere mindre, og å gjøre det med kolleger med ekspertise fra hele SIFO-familien.
Føler du at forskningsråd forstår hva de faktiske problemene er? Har du et ønske om en utlysning du ikke har sett?
Generelt ser det ut til at forskningsråd foretrekker å finansiere prosjekter som ligner på eksisterende, som bruker samme tenkning og er i tråd med etablerte økonomiske prioriteringer. Det jeg håper på er at dristigere, mer risikofylte, langsynte prosjekter også vil bli finansiert. Slike prosjekter skaper generelt komposten som andre prosjekter kan så frøene til endring i. Og uten komposten vil ikke andre frø til fremtidige prosjekter spire. Så dette er til syvende og sist en investering i fremtiden.
Forbruk, som ord og begrep; hva synes du er mest problematisk og hva synes du er verdifullt?
Etymologisk sett finner jeg begrepet forbruk problematisk, fordi det betyr «å bruke opp». Og i motesammenheng er dens sterke tilknytning til forbrukskulturen antitetisk til bærekraftig balanse. Likevel, inspirert av ordene til poeten og bonden Wendell Berry, ser jeg også på forbruk at det handler om omsorg og ivaretagelse. Det vil si alle typer praksis som opprettholder livet ved å knytte oss til stedene våre og verden som ivaretagere. Det er selve kunsten å binde sammen alle trådene i det levende nettverket som opprettholder oss.
