Fra identitet til poetikk

Faser i arbeid med å forstå identitet og tilhørighet i et estetisk formidlingsprosjekt

Helena Furu Flingtorp


Nordlys i vinterlandskap
Foto: Ina Myrstad

En dag i tredje klasse ba læreren oss om å spørre våre besteforeldre om det fantes samer i våre familier. Søndag samme uke dro vi på middag til min bestemor. Rett etter maten spurte jeg, slik leksene oppfordret, om vi hadde samisk slekt i vår familie. Svaret som fulgte skulle bli med meg i minnet i mange år senere:

”Hvem har du snakket med?! Hva har du hørt?!”

Denne masterstudien tar for seg muligheter og utfordringer i en prosess med å skape en muntlig fortellerforestilling basert på egne og andres historier. Studien tar utgangspunkt i ulike faser av et kunstnerisk arbeid parallelt med å være et autoetnografisk studie, som betyr at forskningsfokuset både rettes mot egne- og andres identitetsperspektiver.

I arbeidet er det blitt lagt spesiell vekt på samiske kunst og kulturuttrykk, da disse er sterkt forankret i den samiske identiteten som denne studien har som fokusområde. I det skriftlige arbeidet reflekterer jeg over kunstpraksis og identitetsperspektiver i lys av både teorier og samtidsaktuelle diskusjoner. Dataene for prosjektet har oppstått i samtaler med utvalgte informanter, i prosessen med å omgjøre disse historiene til en fortellerforestilling, fortellingens møte med publikum og til sist i det skriftlige utforskningsarbeidet.

Utdrag fra fortellerforestillingen I Nordlyset danser de vi ikke glemte

”Duu.. vi skal ikke prøve å vinke til nordlyset?” 

Jeg hadde hele livet hørt historier om mennesker som hadde forsvunnet på mystisk vis på grunn av nordlyset, så derfor var nordlyset noe vi måtte respektere, alltid. Vi skulle ikke snakke til det eller plage det, og spesielt ikke vinke til det med noe hvitt; for da ville det komme ned å hente oss opp til himmels med det samme. Fra gammel samisk tro ble det nemlig fortalt at i nordlysets mange farger og bevegelser danset sjelene til de som var gått bort, til de som var døde.

”Jeg vet ikke om det er noen vits. Jeg tror ikke på sånne fortellinger”

”Men hvis du ikke tror på det, da kan du vel bare gjøre det?” Uff så typisk. Der stod vi: stoppet opp med sparken som to isstøtter, halvveis hjem og halvveis til bestemor. Dette var et teit sted å stoppe opp for en krangel. Jeg var kald, trøtt, irritert og nå også litt redd. 

JEG er ikke redd! Bare se her!” 

Vinkingen burde aldri skjedd. I lyset fra himmelen så ikke votten min grå ut, men hvit. Ååå nei, nordlyset kunne jo misforstå, det var bare på liksom, jeg mente ikke å erte det. Endringen på himmelen skjedde med det samme. Det var som om de flakkende bevegelsene strakte seg ned mot oss der vi stod som frosset. 

”Vi må hjem FORT!” Begge stilte seg på baksiden av sparken og vi dro så fort bena kunne bære oss. Som jeg angret. Vi kunne skimte husene våre i det fjerne. ”Vær så snill, rekk det, rekk det, rekk det” DER! Vi var inne. Jeg tok av meg vottene, stirret. Nordlyset skinte over hustaket vårt i flere timer den natta, jeg turte ikke å titte ut for jeg visste hvorfor.. det ventet på å hente meg opp til himmels.