eierskap, perspektiv og persepsjon i personlig fortelling
Bintang Emilie Sitanggang
Det følgende omhandler den praktiske delen av masteroppgaven.
Det startet med en påstand. Eller … det begynte jo lenge før … det startet med en fortelling, fortellinger. En interesse for muntlig fortellerkunst. Og oss; et vi i fortellinger. Så kom påstanden: Enhver fortelling er en forenkling og skaper dermed stigmatisering. For hva er egentlig en fortelling? Hvilke prosesser går en fortelling gjennom? Og hva fører dette med seg?
Etter påstanden startet utforskning gjennom et praktisk arbeid. Jeg jobbet frem en deltakende fortellerforestilling, Sulten på fortellinger, som jeg gjennomførte tre ganger, med tre ulike grupper, tre timer hver gang.
På toppen av et bygg, med utsikt til havet. Solen skinte så sterkt den dagen at jeg var sikker på at jeg kom til å renne bort, selv om det var oktober og høst i været.
Inne i et ganske lite rom, hvor vi prøvde vårt aller beste for å holde hverandre på en meters avstand. Men vi måtte være nære nok til å høre, fortellingene.
I en halvsirkel fortalte jeg og fortalte de. Rammen ble skapt gjennom fortellingen om kongen av Thessalia. En gresk myte. Rommene imellom ble fylt av deltakernes personlige fortellinger. I løpet av de tre timene ønsket jeg at vi sammen skulle se nærmere på prosesser og strukturer i fortelling, og reflektere rundt hvilken rolle eierskap, perspektiv og persepsjon har i dette.
Eier vi fortellingene våre? Er vi fortellingene våre? Er fortellinger sannhet, og er alt jeg forteller sant?
Foto: Mimesis Heidi Dahlsveen
Denne utforskningen endte i forestillingen Er vi fortellingene våre? En digital, deltakende fortellerforestilling, som også fungerte som en videre utprøving og en bearbeidelse av de refleksjonene og erfaringene jeg hadde gjort meg så langt i prosessen.
Deler av myten om Erys, kongen av Thessalia, kan høres i lydfilene under.