En undersøkelse av samskaping som metode for samarbeid
Marita Solhjell Ølander
I dette masterprosjektet har jeg undersøkt samarbeid i sceniske produksjoner. Masterprosjektets problemstilling har vært:
På hvilken måte kan en samskapingsprosess i et kunstnerisk team skape et godt samarbeidsklima og en kreativ prosess i en scenisk produksjon?
Prosjektet startet med forundersøkelser i det sceniske feltet for å se nærmere på praksiser og kunnskap om samarbeid gjennom flere stemmer enn min egen. Disse forundersøkelsene samt relevant teori knyttet til samskapingsteater (devised theatre), makt og lek dannet grunnlaget for Samskapelseslaboratoriet som bestod av fire samlinger hvor jeg inviterte fire profesjonelle aktører fra ulike felt: en tekstforfatter, en musiker og to dansere. Aktørene ble bedt om å skape et kunstnerisk bidrag fra deres respektive felt som skulle presenteres på samlingene. Tema for dette bidraget skulle være konstruksjon/dekonstruksjon. Vi utforsket hvert enkelt materiale før vi koblet sammen bidragene som resulterte i en uformell arbeidsvisning uten publikum. Jeg deltok på disse samlingene som initiativtaker og med et kunstnerisk bidrag fra mitt eget felt som kostymedesigner. Kostymene som jeg utviklet til Samskapelseslaboratoriet samt dokumentasjonen av arbeidsvisningen utgjør dette masterprosjektets praktisk-estetiske komponent.
Arbeidet med Samskapelseslaboratoriet og masterprosjektet forøvrig har gitt en verdifull innsikt i samarbeid i sceniske produksjoner. Masterprosjektet har belyst ulike sider ved samarbeid og hvilke faktorer som kan bidra til fruktbare samarbeid. Viktigheten av godt samhold i gruppa, og hva et godt samhold og arbeidsklima er, har kommet til syne i undersøkelsene. Et sentralt funn er viktigheten av tillit innad i gruppa som skal samarbeide. Undersøkelsen har vist at tillit kan være en avgjørende premiss for kreative prosesser i et samarbeid.
Kostymer til Samskapelseslaboratoriet
Til første samling i Samskapelseslaboratoriet hadde jeg produsert 10 plagg i tillegg til langermede t-skjorter og tightser til de to danserne. Underveis i samlingene ble jeg inspirert til to kjoler som ble introdusert fortløpende, samt en endring på et av de eksisterende plaggene. Et mål jeg satt meg var at jeg som initiativtaker skulle legge til rette for en åpen dialog med plass til alles stemmer med en så flat struktur som mulig. Enhver som bestemmer hva som skal snakkes om har en definisjonsmakt over andre som ikke bestemmer, og denne makten kan ofte være skjult (Engelstad, 2005) og viktig å være bevisst på i slike prosjekter. Gjennom at vi alle lot oss inspirere av hverandres innspill, samt var lydhøre for hverandres meninger, gikk sammenkoblingen av de ulike elementene av seg selv. Jeg var også bevisst min dobbeltrolle som initiativtager og deltager/forsker i Samskapelseslaboratoriet. Det var derfor viktig å tenke på at vi er alle del av systemer, som for eksempel Samskapelseslaboratoriet. En hver som styrer systemet som meg som initiativtager, på tross av den flate strukturen, har automatisk makt over de som befinner seg i systemet (Börjesson & Rehn, 2009).
Min tolkning av tema var å undersøke alternativer til klassisk mønsterkonstruksjon gjennom subtraksjonsmetoden. Subtraksjonmetoden innebærer å forme plagg ut fra hva man fjerner fra mønsterdelen for å skape form, mens man i klassisk mønsterkonstruksjon fokuserer på mønsterdelens egne evne til å skape form. Subtraksjonsmetoden er en mellomting mellom konstruerte og draperte plagg. Metoden har jeg kombinert med prinsipper fra zero waste-mønsterkonstruksjon.
Jeg satte noen rammer for det videre designet som bidro til fremdrift og spissing av arbeidet. Det brukes ofte stripede tekstiler i arbeid med subtraksjonsmetoden ettersom stripene fremhever draperinger derav valget av stripete tekstiler. Jeg bruker sjeldent fargen blått, og jeg ville med dette utvide horisonten min ved å undersøke en farge som føltes ukjent for meg. Kostymene har kommet til gjennom den praktiske utforskningen til forskjell fra å designe noe på papiret før en setter igang. Jeg ville også undersøke hvordan denne tilnærmingen kunne skape et helt sett med kostymer uten særlig bruk av skisser, men heller ved å bli inspirert av en metode for å konstruere nye plagg. Jeg satte også begrensningen at alle mønsterdeler skulle være basert på firkanter og at kostymene skulle ha som hovedmål å invitere danserne til interaksjon.
Kostymer til oppstart
Overdel 1
Jeg startet med en modell i 1/2-størrelse før jeg gikk i gang med denne. Slik ble jeg bedre kjent med prinsippene.
Overdel 2
Basert på samme prinsipp som overdel 1, men mønsterdelen (kvadratet) er vridd slik at det skaper en spiss foran og bak.
Overdel 3
Rektangel basert på samme prinsipp som overdel 1.
Flaket
I arbeidet med de tre overdelene kom ideen om å lage et udefinerbart flak med hull i som kunne utfordre danserne.
Sigyn, den ene danseren, brukte mye tid på dette plagget og kunne fortelle at hun lette etter løsningen på hvordan det var tenkt å skulle brukes.
Knytesplittshorts 1
Shortsen ble videreutviklet fra shorts jeg har laget før og gjort om til zero waste-mønster. Den kalles knytesplittshorts fordi den har splitter i begge sider og må knytes på.
Knytingen skaper også en mulighet for lekenhet hos danserne. Konstruksjonen er inspirert av Susan Marshalls modulære kostymer som minner om konstruksjonsleker (Critical Costume 2020, 2020).
Knytesplittshorts 2
Jeg bygget videre på knytesplittshorts 1 ved å gjøre beinlengden ulik.
Knytesplittshorts 3
Basert på samme prinsipp som knytesplittshorts 2, men med kraftigere materialer.
Kjole 1
Dette var den første kjolen jeg lagde ved hjelp av subtraksjonsmetoden. Fremgangsmåten ble testet gjennom å følge et eksempel fra Julian Roberts som er opphavsmannen til metoden. Slik kunne jeg bedre forstå metoden gjennom et konkret eksempel.
Kjole 2
Bygget på samme måte som kjole 1, med andre vinkler på for- og bakstykke og i et lettere materiale.
Danseren Zelda knøt en knute på det nederste panelet uoppfordret fordi den var i veien for henne. Dette førte til ytterlige draperinger. (Se bilde helt til venstre.) Hun lurte også på hvilken vei hun skulle ha den på, hvorpå jeg sa hun kunne bestemme selv og hun endte opp med å ha den bak-frem.
Kjole 3
Jeg gjorde et forsøk på å plassere for- og bakstykke på en mer eksperimentell måte. Kjolen ble ikke så vellykket da alt stoffet ble samlet på en side av kjolen. Den ble lite brukt på samlingene.
Jeg valgte å klippe hull i sidene til andre samling for å se om den kunne gjøre nytte på denne måten. Det fungerte ikke helt som planlagt.
Kostymer produsert underveis
Havreåkerkjolen
Under presentasjon av musikkbidraget kom det assosiasjoner til en havreåker fra en av aktørene. Jeg ønsket å fange bevegelsene til kornaksene i denne kjolen gjennom bølgeform på sidene. Kjolen er også zero waste. Passformen ble ikke god og kjolen ble ikke brukt noe ytterligere. I tillegg mangler den volumet til subtraksjonsmetode-kjolene som skaper et større handlingsrom.
Den doble kjolen
Ideen til denne hadde startet å kverne etter bevegelser hos danserne på den første samlingen. Etter assosiasjoner fra tekstforfatteren havnet kjolen ned på papiret og ble til.
Den første varianten av kjolen hadde for lite stoff mellom de to overdelene som gjorde det umulig å danse. Stoffet er også for svakt for påkjenningen det gir. Jeg la inn et elastisk stykke mellom de to overdelene for å teste om det kunne gi en bedre bevegelsesfrihet. Det var lettere å bevege seg i den forbedrede utgaven, men stoffet var alt for tynt for plagget og kjolen fikk mange revner.
Digitale 3D-modeller både innen motefeltet og det kreative feltet forøvrig er i vinden om dagen. Nedenfor er en 3D-modell av den doble kjolen. Modellen har noen mangler, men gir en visualisering av kjolen i 3D:
Bilder fra Samskapelseslaboratoriet
Kilder
Börjesson, M. & Rehn, A. (2009). Makt. Liber.
Critical Costume 2020. (2020). Susan Marshall. https://costumeagency.com/project/susan-marshall/
Engelstad, F. (2005). Hva er makt? Universitetsforlaget.
Der ikke annet er angitt, er bildene tatt av meg.