– Tillit er limet i samfunnet og skaper trygghet og tilhørighet, sa Marianne Borgen, Oslos ordfører, da hun åpnet Storbykonferansen 2019. For REACH er nettopp tillit, mangfold, tilhørighet og trygghet helt sentrale fokusområder. Dette ble også hovedtemaer under vår sesjon: Spenninger i og rundt storbybarnehager.
Temaet for den første Storbykonferansen var Urbaniseringens spenninger, og REACH arrangerte en egen sesjon med tema «Spenninger i og rundt storbybarnehager. Målet med sesjonen var først og fremst å legge til rette for dialog og gi REACH innspill på problemstillinger og fokusområder REACH bør ta tak i. Gjennom fem inviterte innlegg og en god diskusjon, er hovedinntrykket at det tverrfaglige perspektivet har en verdi, blant annet for å bidra til å belyse nyansene og se komplekse problemstillinger i nytt lys.
Se hele programmet for Spenninger i og rundt storbybarnehager
På sesjonen fikk deltakerne blant annet mer kunnskap om de valgene og mer eller mindre bevisste strategiene foreldre tar når de skal velge hvor barna deres skal vokse opp gjennom Ingar Brattbakk fra AFI/OsloMet sitt innlegg «Beretninger om beskyttelse». Brattbakk har utviklet en modell eller typologi som viser at foreldres strategier ofte faller i en av tre grupper: 1) de velger å danne eller herde barna ved å utsette dem for nabolaget, 2) foreldre velger å styrke nabolaget for å forbedre oppvekstmiljøet eller 3) de velger å skjerme barna fra nabolaget, enten ved å sende dem på barnehager/skoler/aktiviteter utenfor nabolaget eller å flytte.
Begrepet «norskhet» og «kompleks norskhet» ble belyst av Cecilie Thun fra Barnehagelærerutdanningen ved OsloMet, som avdekket at det i planverket er endel tausheter og uavklarte begreper om «kultur» som gjør at det å forstå hva «norskhet» er, blir vanskelig. Identitet, fellesskap, relasjoner og røtter, sted og statsborgerskap får konsekvenser for om man bli anerkjent som samfunnsborger i det norske fellesskapet. Det å bli innlemmet i og får være medlem i samfunnet blir gjenstand for en rekke forhandlinger, både i planverk, i identitetsformingen, det barna gjør og hvordan de omtaler hverandre. For ansatte i barnehagene er det viktig å vite om disse forhandlingene og være bevisst begrepsbruk for å kunne inkludere barn og skape tilhørighet i fellesskapet. For barn er dette å bli innlemmet avgjørende for å kunne kreve å bli hørt og gjøre sin stemme gjeldende.
Vi fikk også et innblikk i hvordan klær blir en sosial valuta eller statussymbol, som påvirker både barna, foreldrene og barnehagene fra Sahaya Kaitampillai, som er pedagogisk leder i Dynekilen barnehage i Oslo, en barnehage som er med som partner i REACH. Klær blir ofte sett på som «uskyldig», og blir ikke tillagt verdi, men Kaitampillai mener dette er feil – barnehagen blir en markedsplass der det blir viktig å vise status gjennom klærne barna har. Dette kan være viktig både for barna selv og for foreldrene. Kaitampillai mener det er viktig å løfte blikket og se de store sammenhengene mellom klær som symbol på sosial ulikhet og det at barn raner andre barn for klær i Oslo. Når klær blir brukt på denne måten, er viktig å fokusere på inkludering og gi alle barn, og gjerne også foreldre, nok oppmerksomhet. Klær kan altså både gi oppmerksomhet, fortelle som sosial status og kan gi en følelse av tilhørighet.
Heid Osnes og Nina Rossholt fra Barnehagelærerutdanningen, OsloMet ga deltakerne et innblikk i nyansene som ligger i å utøve takt i barnehagen, hvordan kroppsspråk, bevegelser og et bevisst forhold til egne væremåter er viktig for å skape tillit mellom barn og personalet i barnehagen. Barna kommer med ulike kroppspraksiser til barnehagen, og det oppstår en spenning nettopp mellom dette og den praksisen barnehagen har. Osnes spurte «Når blir kroppen synlig for personalet? Er det når det blir for mye av den, verbalt eller fysisk?». Hvordan omtaler de voksne barnas lek, og hvilke signaler gir de voksne i det de sier? Hvordan personalet opptrer rent kroppslig har stor betydning for hvordan barna føler seg og hva de lærer – gir de voksne rom for å åpne opp for en samtale eller lukker de samtalen?
Takt er viktig der det ikke synes, i det som skjer i øyeblikket, men det kan være komplekst å utøve, og krever noe kunnskap og mye erfaring.
Fra det kroppslige, gikk samtalen over i barnehageansattes møter med flerspråklige praksiser. Elena Tkachenko på vegne av seg selv, Nina Gram Garmann, Anna Sara H. Romøren fra Barnehagelærerutdanningen, OsloMet ga oss innblikk i begrepet super-mangfold. Flere forskere mener det er behov for en ny form for pedagogikk orientert rundt hvordan personale kan gjøre bruk av de flerspråklige ressursene i de mangfoldige barnehagene. Tkachenko var opptatt av det ubenyttede potensiale som ligger i at både ansatte og barn kan mange språk, da kun et mindretall barnehager gjør bruk av forsøk med å bruke andre språk enn norsk. I diskusjonen som fulgte løftet Oslo kommune frem standarden som er laget for språkarbeid «fra beste til neste praksis», der flerspråklig kompetanse er løftet frem som viktig.
På leting etter spenningene i og rundt storbybarnehager
Flere spenninger ble identifisert gjennom REACH sin sesjon:
- Hvem kommer til barnehagen, og hvor mye betyr sammensetningen av barn i barnehagen? Er det et poeng å jobbe for en bredere sammensetning av barn i barnehagene hvis foreldrenes valg likevel blir avgjørende for hvilke barn som starter i barnehagene?
- Viktigheten av det uformelle medborgerskapet, der barn – uansett hva slags bakgrunn de kommer med, inkluderes i et fellesskap gjør at de ansatte trenger bevissthet rundt begreper, språkbruk og mekanismer som setter merkelapper på barn
- De effektene utenforskap fører til – når starter utenforskapet? Kan vi beskytte foreldre og barn mot markedskreftene, og hva er barnehagens rolle i dette?
- Viktigheten av å være oppmerksom på det uutsagte: hvordan forholder personalet seg til ulik kroppspraksis og de ulike måtene å være på? Er det rom for å snakke om dette personalet imellom?
- Hvordan jobbe med språk i hypermangfoldige barnehager, og dilemmaet mellom å verdsette utviklingen av det norske språket og det flerspråklige. Målet om at alle barn må lære norsk før skolestart strider både mot det hypermoderne samfunnet, og forskningen viser dessuten at det er urimelig å legge ansvaret for dette over på barna, der det er urealistisk å forvente at de skal lære norsk før skolestart
- Oslo er en mangfoldig by, men alle barn skal ha en likeverdig barndom – man kan ikke bruke mangfoldet av bydeler som unnskyldning
- Spennet mellom inkludering og integrering, der fellesskap, lek og vennskap er viktige elementer for å skape inkludering
- Hvilke kompetanser trenger profesjonene for å navigere i det komplekse universet? Det kreves høy kompetanse for å løfte blikket og både se enkelthendelser som noe større enn bare enkelthendelser, og samtidig være tilstede i enkelthendelsene og foreta valg i øyeblikket
Det ble lagt stor vekt på å få foreldrene i tale, og at barnehagene er viktige for å skape foreldrefellesskap, gjennom nærmiljøsenter og møteplass, en «landsby». Utenforskap ble identifisert som et felles referansepunkt for diskusjonen, der det er behov for større fokus på empati, heller enn prestasjoner og måloppnåelse. Samtidig ble de voksne, som normbærere, viktige fordi det er de som setter rammene. Derfor må familiene bli inkludert, føle seg verdsatt og oppleve at de har noe å komme med.
Sesjonen, og andre sesjoner under Storbykonferansen, ga REACH mye nyttig informasjon og innspill til det videre arbeidet i senteret, og vi takker alle som deltok.