Betydningen av relasjon i veiledning
Relasjon i veiledning handler om kontakten mellom student og veileder, om kommunikasjon og tillitt, om verbale og non-verbale utsagn, evne til å lytte, forstå og skape kontakt (Hilli mfl., 2013, hentet fra Bjerknes & Christiansen, 2015, s. 56).
Jeg tror det er viktig å etablere en god relasjon mellom veileder og veisøker tidlig i veiledningsforløpet. Praksisstudenter som kommer fra skolen har ofte lite eller ingen erfaring med det å være i praksis. Dette kan være overveldende for mange studenter. Det er derfor viktig å sette av god tid i starten av praksisperioden hvor man jobber for å skape en god relasjon og dermed et bedre læringsmiljø.
Bjerknes & Christiansen (2015, s. 50), skriver at det kan det kan ta tid og være krevende å bygge opp en relasjon mellom veileder og veisøker. Samtidig vet man at verdier som åpenhet, respekt og det å ville den andre vel har stor betydning for veiledningsforholdet. I en arbeidssituasjon kan dagene være hektiske og det kan være lite tid til veiledning, men gjennom egenerfaring som student og som erfaring fra å være veileder, vet jeg at det er viktig å sette av tid, slik at man kan etablere en god relasjon tidlig. Praksisstudenten må kunne føle seg trygg og ha tillitt til veileder for at veiledningen og læring skal være fruktbar.
Jeg mener at ved å ha en god oppstartsamtale og forventningssamtale kan man få frem veisøkers tanker, forventninger og ønsker for praksisperioden. Her kan veisøker også komme med ønsker om læringsbehov, ønsker om tilbakemelding og forslag til hvordan veiledningen skal foregå. Åpenhet om hvordan samarbeidet mellom student og veileder kan være, er relasjonsbyggende. Alle studenter er forskjellige når det kommer til tidligere erfaringer og hvilke forkunnskaper de har, men forskning fra Holmsen (2010) og Hilli mfl. (2013), hentet fra Bjerknes & Christiansen, s. 55, har vist at det er viktig å ha en god kjemi med sin veileder for at de skal oppleve trygge læringsforhold. Denne fasen i praksisperioden blir kalt som «bli-kjent-fasen». Det kan være en periode på to-tre uker, hvor studenten får tid til å bli kjent og trygg med veileder og praksissted. Dette er en fase som innebærer faglig og personlig utviklingsprosess (ibid). Jeg tror måten studenten blir møtt den første samtale og de første dagene og ukene vil ha mye å si for studentens videre utvikling.
Som oppsummering tenker jeg at veileder tidlig skal skape en atmosfære der veisøker tør å komme med sine ønsker, forventninger og læringsbehov. Trygghet, tillitt, anerkjennelse og kommunikasjon er stikkord.
Antall ord: 416
Litteratur
Bjerknes, M. S. & Christiansen B. (2015). Praksisveiledning med sykepleierstudenter. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.
Hillie, Y., Salmu, M. og Jonsén, E. (2013). Perspectives on good preceptorship: A matter of ethics. Nursing Ethics, 21(5): 565-575
Holmsen T.L. (2010). Hva påvirker sykepleierstudentenes trygghet og læring i klinisk praksis? Vård i Norden, 30(1): 24-28
Du nevner at det er viktig å etablere en god relasjon mellom veileder og veisøker tidlig i veiledningsforløpet, noe jeg må si meg enig i. Jeg har selv opplevd at praksisstedet jeg kom til ikke var forberedt på at de skulle ha studenter, noe som førte til en dårlig start. Det første møtet har stor betydning for studentens trygghet og tillit til veileder, og praksisstedet. Dette møtet vil påvirke studentens innstilling til praksisveileder/praksisstedet (Buberg og Hessevaagbakke 2004, s.61).
Ifølge Haugan, Aigeltinger og Sørlie (2012, s. 153) kommer det frem at relasjonen sykepleierstudenter har til praktisveileder påvirker læringsutbyttet i praksis, fordi studenter setter det i sammenheng med i hvilke grad de er velkomne på avdelingen.
Det kommer også frem i forskningsartikkelen til Haugan, Aigeltinger og Sørlie (2012, s.156) at dersom sykepleierstudentene fikk delegert tilpasset ansvar, og i tillegg hadde mulighet til å be om veiledning følte de seg trygge, men dersom veileder var usikker på hvilke oppgaver de turte å delegere, ble også studenten usikker. Jeg tror derfor det er viktig å tilstrebe at studenten så langt det lar seg gjøre får gå med de samme veilederne gjennom perioden. Fordi det da er opparbeidet en relasjon, tillitt og avklart forventninger og mål mellom partene fra begynnelsen av. Veileder vil da ha oversikt over kunnskapsnivået til studenten, som igjen vil kunne føre til kontinuitet i praksisperioden.
Litteratur:
Buberg, L,I. Hessevaagbakke, E. (2004). Røde tråder i praktiske studier. Et pedagogisk verktøy for sykepleierstudenter og deres veiledere. Kristiansand: Høyskoleforlaget AS.
Haugan, Grethe. Aigeltinger, Eva. Sørlie, Venke (2012). Relasjonen til veilederen betyr mye for sykepleierstudenter i sykehuspraksis. Forskning nr 2; 7: 152 – 158. URL: https://sykepleien.no/sites/default/files/electronic-issues/pdf/891691.pdf