Kva modell er mest hensiktsmessig å nytta ved opplæring av nye medarbeidara på laboratoriet, – Handlings og Refleksjonsmodellen eller meister/lærlingsmodellen.?
Kva modell er mest hensiktsmessig å nytta ved opplæring av nye medarbeidara på laboratoriet, – Handlings og Refleksjonsmodellen eller meister/lærlingsmodellen.?
Det eg tidlegare har gjort ved opplæring av nye medarbeidare er å visa korleis vi utfører arbeidet, og har spurt undervegs om han/ho har forstått det eg seier og om det er noko han/ho lurer på. Opplæringa har vore basert på tillit, der eg stoler på at eg får tilbakemelding om noko er uklart og at vedkomande har den grunnleggjande kunnskapen som trengst for å kunna utføra arbeidet.
Etter mi meining minner dette om meisterlære modellen (Lauvås & Handal, 2017), som basere seg på observasjon, veiledning og støttande lærardeltaking. Men skal dette fungera godt er det viktig at ein kan faget og har evne til å formidla dette. Etterkvart har eg bedt han/ho om å lesa prosedyrane, som tilslutt skal enda opp med godkjenning på seksjonen.
Med ny kunnskap ser eg at dette burde vore utført med betre skriftleg planlegging, aller helst med gjennomføring av ei førveiledningssamtale (Lauvås & Handal 2017) for å få eit overblikk over kompetansen han/ho har på området, i løpet av opplæringstida bør det utførast ei midtvegsvurdering for å fanga opp eventuelle manglar i opplæringa og tilslutt ei sluttvurdering før godkjenning på seksjonen. Det er viktig at det blir gitt tid til refleksjon i opplæringa. Dette fører over til handling- og refleksjonsmodellen, som legger meir vekt på planlagde og formelle veiledningssamtaler. Medan meister/lærlingsmodellen legger mest vekt på uformell veiledning. (Baltzersen, 2014).
Ved laboratoriet vårt har det ikkje vore kultur for at vi får avsatt ekstra tid til veiledning, opplæring skal føregå parallelt med det daglege arbeidet ved seksjonen og her er det til tider svært travelt. Dette er også eit moment som gjer at det er lettare å nytta meister/lærling modell. Eg tenker som Lauvås og Handal skriver at desse to veiledningsformene er komplementerande og ikkje konkurrerande (Lauvås og Handal 2017, s.138), difor kan det i framtida vera nyttig å ta i bruk begge modellane ved undervisning av nye medarbeidare.
Litteratur
Baltzersen, K, Rolf (2014) Praksisveilederen i skolen. Kap. 15 Mesterlære. URL: https://praksisveilederen.pressbooks.com/chapter/kapittel-13-handlings-og-refleksjonsmodellen/
Lauvås, P. og Handal, G (2017). Veiledning og praktisk yrkesteori. (3.utgave, 3.opplag) Oslo: Cappelen Damm AS.
Både mesterlære-modellen og handlings- og refleksjonsmodellen er to nyttige veiledningsformer for pedagogisk virksomhet. Det er gjenkjennelig at mesterlære-modellen ofte blir benyttet i en klinisk arbeidshverdag der prosedyrer, undersøkelser og ellers praktiske arbeidsoppgaver skal læres bort. Du beskriver et ønske om å benytte i større grad refleksjonsmodellen i din veilederrolle. Men må man velge enten/eller?
I følge Lauvås og Handal er det snakk om «komplementerende og ikke konkurrerende former» (2015). Noe av kritikken mot refleksjonsmodellen er at man fjerner seg fra praksis i de situasjonene det trengs øvelse, trening og gjentakelse, nemlig håndverks- og læremestermodellen (Lauvås & Handal 2015). Derimot vil en handlings- og refleksjonsmodell ta utgangspunktet i P1-nivået, nemlig handlingen. Man bruker en planlagt handling eller en gjennomført handling som utgangspunkt for refleksjon. Det konkluderes med en både/og kombinasjonsløsning. Lauvås og Handal presiserer at «den beste måten å utvikle avansert handlingskompetanse på er å fokusere på sammenheng mellom tanke og handling» (2015).
Lauvås, P., & Handal, G. (2015). Veiledning og praktisk yrkesteori (3 ed.): Cappelen akademisk forlag.