Hva kreves av veileder for en god veiledning?
Hva kreves av veileder for en god veiledning? Hvis vi ser bort i fra det faglige som kan kreves av veileder, hva annet er viktig for å få til en god veiledning?
Noe av det viktigste for en god veiledning er å skape en god relasjon til veisøker. Det er viktig at veileder viser interesse for veisøker. En måte å vise interesse er å gi oppmerksomhet. Geldard (1989) mener oppmerksomhet er en av de grunnleggende ferdigheter veileder bør ha for å kunne gjennomføre en veiledningssamtale, sammen med parafrasering, speiling, oppsummering, innramming og konfrontering (Lauvås&Handal, 2014). En annen måte å vise interesse på kan være så enkelt som å ha lest seg opp om veisøker, så veileder er klar over tidligere erfaring og hva veisøker kan fra før av.
En annen ting veileder må være flink til er å sette av nok tid til veiledningssamtaler, og samtaler som er fine å ha jevnlig, gjerne hvis det skal ha oppstått en situasjon som veisøker kan trenge å prate om. Veileder må være forberedt til alle samtaler, lest seg opp på eventuelle temaer veisøker ønsker å snakke om.
Det er viktig å vise veisøker at man ser og forstår. Bekreftende kommunikasjon kan defineres som ferdigheter som formidler i ord at man har sett og forstått det sentrale i det veisøker formidler. Bekreftende kommunikasjon skaper trygghet og tillit, og kan være avgjørende for å bygge en god relasjon og et godt samarbeid. Å bli sett og forstått er bekreftende i seg selv. At noen lytter til oss og lever seg inn i hva vi føler og tenker oppleves godt, styrker selvfølelsen og fyller et eksistensielt og psykologisk behov for tilknytting og nærhet til andre mennesker. (Eide&Eide, 2011)
Veileder må alltid utvikle og øke sin faglige kunnskap, men det er viktig at veileder er ærlig om når det er noe veileder ikke kan, og heller henvise veisøker til noen som har mer kunnskap om emnet.
Litteratur:
Eide, H. & Eide, T. (2011). Kommunikasjon i relasjoner. (2. utg.). Oslo: Gyldendal Akademisk.
Lauvås, Per, & Handal, Gunnar. (2014). Veiledning og praktisk yrkesteori (3 utg.). Oslo: Cappelen Damm akademisk.
Mange viktige elementer du trekker frem i veiledningsforholdet. Jeg tenker at det er vanskelig å definere hva «god» veiledning er og at dette er mer hvordan den enkelte veisøker opplever de ulike situasjonene, og hva de sitter igjen med i etterkant. Slik jeg ser det, tenker jeg at jeg vil ta utgangspunktet i at veiledningen skal ha god kvalitet, og hvordan vi skal «sikre» at det blir god kvalitet. Det er dog sjeldent vi har muligheten til kontrollere kvaliteten av veiledningen i etterkant av en veiledningssamtale. Ser vi dette i lys av Brekke & Søndenås arbeide og hvilke elementer som ble trukket frem som mer og i mindre grad viktige, tenker jeg vi sitter igjen med noen nøkkelredskaper (gjengitt av Bjørndal, 2009). Disse kan vi som veiledere aktivt være bevisst og bruke i veiledningssamtalen for hele tiden å kunne forbedre den og utvikle kvaliteten. Ser man elementene du trekker frem samlet, som et viktig grunnlag for et godt veiledningsforhold, tenker jeg dette kan ses som mulige gevinster av metakommunikasjon. I følge Brekke & Søndenå, ble metakommunikasjon nettopp trukket frem som den mest sentrale betydningen for kvaliteten i veiledningen, spesielt i startfasen men også kontinuerlig gjennom samtalen. I metakommunikasjon ligger blant annet avklaringen om hensikten med samtalen og hva som er «felles mål». Dette beskrives som der mye av premissene for hvordan en vellykket samtale blir til (gjengitt av Bjørndal, 2009).
Jeg tenker med dette at er man som veileder flink til å avklare forventinger og sammen med veisøker sette et felles mål vil man kanskje kunne sikre at veien mot målet blir «lettere» fordi man er enige om hvordan det skal foregå, enten om det er snakk om en enkelt samtale eller hele praksisforløpet.
Kilde:
Bjørndal, C.R.P. Hvordan forbedre veiledningssamtalen? Ni empiriske funderte anbefalinger. I Brekke, M. & Søndenå, K.(Red.)(2009) Veiledningskvalitet. Oslo: Universitetsforlaget. (Kap . 11)
Røkenes og Hanssen beskriver «være-i -kompetansen» som en viktig del av vår relasjonskompetanse. «Være-i -kompetansen» tar for seg det å kunne forholde seg til de kravene vi blir stilles i møtet med andre mennesker. Den omfatter både ytre krav, som det å handle riktig i gitte situasjoner, og indre krav, som det å forholde seg til den personlige opplevelsen som situasjonene gir. (Røkenes og Hanssen, 2012)
«Være-i -kompetansen» deles opp i tre forhold; måten man forholder seg til seg selv, måten man forholder seg til andre, og måten man forholder seg til de ulike situasjonene man møter. (Røkenes og Hanssen, 2012)
Det å forholde seg til andre, innebærer blant annet at vi må være emosjonelt tilgjengelig for den andre. Vi må møte veisøkeren slik veisøkeren er, og godta og anerkjenne de ulikheter man har, både personlig og faglig (Røkenes og Hanssen, 2012). Læringsutbyttet blir påvirket av kvaliteten på relasjonen man oppnår mellom veileder og student (Haugan, Aigeltinger, Sørlie, 2012).
Ved å ha fokus på «være-i -kompetansen», kan møtet mellom veileder og veisøker føre til god veiledning for veisøkeren.
Litteratur:
Haugan,G., Aigeltinger, E. & Sørlie, V. (2012). Relasjonen til veileder betyr mye for sykepleierstudenter i sykehuspraksis. Sykepleien forskning, 7(2)(152-158)DOI: 10.4220/sykepleienf.2012.0083
Røkenes,O.H. & Hanssen, P-H. (2012) Bære eller briste (3. utgave) Bergen; Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke