Praksistrekanten som virkemiddel til vurdering av studenter i praksis.
Nylig deltok jeg på veiledermøte i regi av fysioterapiutdanningen på HIOA. I denne forbindelse holdt institusjonsansvarlig for skikkethetssaker et innlegg. Hun viste til uheldige eksempler der dårlig ”kjemi” mellom praksisstudent og praksisveileder har medført tvil rundt om studenten skal bestå praksisperioden. Dette fikk meg til å tenke i etterkant. Det er lett å havne i fellen av kjemi og førsteinntrykk. Hvordan kan dette unngås i en vurderingssituasjon av student? Dag G. Aasland (2008) beskriver hvordan veiledning er en ”etisk handling” der veiledning dreier seg om å hjelpe og ivareta et annet menneske. Dette tenker jeg er viktig å ha i bakhodet som studentveileder. Samtidig er det ikke etisk riktig at en student består sin praksis og sendes ut i arbeidslivet uten å ha bestått de læringsmål som er satt sett både i et profesjonsperspektiv samt pasientperspektiv. I undervisningen i veilederutdanningen har vi fått en innføring i hvordan praksistrekanten kan brukes i et veiledningsforløp. Jeg ønsker her å belyse hvordan man i vurdering av student kan implementere praksistrekanten.
Lauvås & Handal (2014) beskriver en ”komplett” veiledning i form av en veiledningssløyfe bestående av et veiledningsgrunnlag, førveiledning, gjennomføring av arbeid og etterveiledning. Denne sløyfen er noe jeg benytter i veiledning av fysioterapistudenter. Veiledning knyttet til fysioterapistudenter omhandler som oftest behandlingssituasjoner. En veiledningsseanse i fysioterapipraksis kan bestå av en førveiledning i forkant av behandling, gjennomføring av behandling med observasjon og til slutt etterveiledningssamtale. I lys av å bringe frem refleksjon ser jeg på praksistrekanten som et nyttig hjelpemiddel. Baltzersen (2014) beskriver at veiledningens kjerne er å hjelpe veisøker til å forstå sin egen praksisteori og hvilke verdier, erfaringer og kunnskap som ligger bak det man gjør eller planlegger å gjøre. Selve behandlingen kan fungere som fremstilling av handling hos studenten på et P1- nivå. I før- og etterveiledning får studenten mulighet til å reflektere og faglig begrunne tiltakene sine. Refleksjonen knyttet til før- og etterveiledning baserer seg på hvilke verdier (P3) og teori/ kunnskapsbegrunnelser (P2) som ligger til grunn for handlingen som utføres. Samtidig er det en dynamikk i en veiledningssløyfe ved at man beveger seg mellom de ulike nivåene av praksistrekanten til enhver tid. Ved mangelfull teoriforståelse og redusert evne til etiske overveielser vil dette ofte synes i behandlingssammenheng. Spesielt i en prosedyrebelagt praksis ser jeg viktigheten rundt å få frem refleksjoner hos studenten for bevisstgjøring og forståelse. Som praksisveileder har jeg erfart at studenter kan etterligne tiltak andre fysioterapeuter har gjort uten å selv kunne begrunne det.
Som veileder er det viktig å se studentens styrker og svakheter. Alle har med seg en ryggsekk av kunnskap, erfaringer og verdier. Praktisk yrkesteori (PYT) handler om den enkeltes forestillinger om praksis og den samlede handlingsberedskapen for praktisk virksomhet, også presentert via praksistrekanten som summen av P2 og P3 nivå (Lauvås & Handal, 2014; Baltzersen, 2014). Som studentveileder ser jeg viktigheten av å ha studenten i fokus og være åpen for at alle har sin egen PYT. Slik jeg ser det handler PYT om å finne sine egne mangler og styrker samt hva en må jobbe videre med. Det er viktig som veileder å bevisstgjøre studenten rundt sin egen PYT da det ikke er noe fasit i hvordan en yrkesutøver skal fremtre/ utføre handlinger. Et av praksisperiodens formål er å overføre teori til praksis. Via læringsmål fra utdanningen kan det være enklere å vurdere en students P2 nivå i form av et minstekrav av erfaringer, teorikunnskap. Et mer betent felt vil kunne være å vurdere P3 nivå, da verdier, etikk og holdninger er noe mindre håndfast. Samtidig er dette viktige egenskaper å forsøke å bedømme. Likeledes innenfor det etiske ansvar av å være veileder handler det om å lokalisere studentens utfordringer og hvilket nivå utfordringene ligger på for å kunne gi best mulig konstruktiv tilbakemelding.
Gjennom et veiledningsforløp så kan altså praksistrekanten benyttes som et virkemiddel. PYT er dynamisk i form av at den vil endre seg ettersom studenten opparbeider seg ny kunnskap og bevisstgjøres iht verdier man baserer handlingene. Ved å legge forholdene til rette for refleksjon vil man se et større spekter av P2 og P3 nivå hos studenten. Gjennom et strukturert veiledningsforløp med bruk av veiledningssløyfen og praksistrekanten i bakhodet vil det skapes godt grunnlag for en riktig vurdering av skikkethet og hvorvidt studenten skal bestå sin praksisperiode.
Litteratur:
Lauvås, Per, & Handal, Gunnar. (2014). Veiledning og praktisk yrkesteori (3 utg.). Oslo: Cappelen Damm akademisk.
Baltzersen. K, Rolf (2014) Praksisveilederen i skolen. Kap. 15 Mesterlære. URL: https://praksisveilederen.pressbooks.com/chapter/kapittel-13-handlings-og-refleksjonsmodellen/
Eide, S. B., Grelland H.H., Kristiansen A., Sævareid H.I. & Aasland D.G.(2008) Til den andres beste, En bok om veiledningens etikk. Oslo: Gyldendal akademisk.