Hvordan veilede student i prosedyrer?
Det å ha studenter synes jeg stort sett er en lærerik utfordring i en hektisk hverdag. På min arbeidsplass har vi kun siste års sykepleiestudenter og vi er to veiledere som følger studenten gjennom perioden. Studentene skal ifølge Høyskolens rammeplan for sykepleiere, (2008, s 6-7) ha en grunnleggende kunnskap i blant annet fysiologi, sykdomslære og sykepleieprosedyrer. Waaler har publisert et innlegg i Sykepleien.no hvor hun tar opp mangelen på relevante praksisplasser (29.08.2017). Av egen erfaring vet jeg at mange studenter har liten eller ingen praktisk erfaring i sykepleieprosedyrer annet enn fra trening på øvelsespost. Studenten har lest teori og trent på praktiske ferdigheter men møte med en kritisk syk pasient kan veldig ofte bli overveldende og skummelt.
Praktisk yrkesteori er en individuell og dynamisk prosess som krever både teoretisk og praktisk kunnskap, (Lauvås & Handal, 2014). Vår egen personlige praktiske yrkesteori, heretter kalt PYT er noe vi alle har med oss uavhengig av fag og profesjon. Modellen har fokus på den som veiledes og er et godt arbeidsredskap for innsikt, endring og utvikling. Hensikten er å få frem studentens egne tanker og ideer i en konkret situasjon. Men hvordan kan jeg som veileder få studenten til å oppnå denne innsikten? Løvlies Praksistrekant gjengitt i Lauvås og Handal (2014) kan være et godt hjelpemiddel i denne prosessen da den med sine tre nivåer synliggjør hva PYT består av. Prosedyren som skal utføres blir analysert og begrunnet med teori og praksis og de etiske vurderingene blir også drøftet. Denne prosessen kan fort bli overveldende for studenten, så min rolle er å komme med faglige begrunnede innspill. Det kan være å hjelpe studenten til å tenke mer nyansert og kanskje utforme en bedre plan i forhold til den oppgaven som skal utføres. Sissel Tveiten skriver at man skal stille spørsmål hvis man vil komme med råd (Tveiten, 2015). Et godt spørsmål fra meg kan være: «Kan jeg få si hva jeg tenker»? Lauvås og Handal skriver at veiledning tilknyttet praktisk arbeid er målrettet og skal utføres raskt, effektivt og være kvalitetssikret (Lauvås & Handal, 2014, s. 149). For å sikre dette kan man i tillegg benytte Dreyfus, H og Dreyfus. S sin modell om mesterlære som er beskrevet i Nilsen og Kvale, (1999). Dette er en modell for læring gjennom observasjon av utførelse av en konkret handling. Veileder utfører en prosedyre, studenten observerer og skal deretter forsøke å kopiere handlingen.
Jeg tror at en kombinasjon av disse veiledningsmodellene vil være en god måte for studenten å lære på. Buberg og Hesselvaagbakke skriver om veiledning som en pedagogisk virksomhet med fokus på det faglige, og på personlig vekst. Sykepleie er handlinger og/eller ferdigheter som krever praktisk øvelse og det er dette jeg ønsker at studentene skal få god trening i (Buberg & Hesselvaagbakke, 2004, s. 58).
Referanser
Buberg, L.I & Hessevaagbakke, E. (2004) Røde tråder i praktiske studier. Et pedagogisk verktøy for sykepleiestudenter og deres veiledere . Kristiansand: Høgskoleforlaget. (Kap. 3-6)
Dreyfus, H. & Dreyfus, S. (1999) Mesterlære og eksperters læring. I Nilsen, K. & Kvale, S.(red.) (1999) Mesterlære. Læring som sosial praksis . Oslo: ad Notam Gyldendal. [Kap. 3] Hentet fra:
https://uni.oslomet.no/veiledning/wp-content/uploads/sites/831/2017/09/Hubert_Dreyfus_1999.pdf
Kunnskapsdepartementet. Rammeplan for sykepleierutdanning. Oslo: Kunnskapsdepartementet; 2008. Hentet fra: https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/kd/vedlegg/uh/rammeplaner/helse/rammeplan_sykepleierutdanning_08.pdf
Lauvås, P., & Handal, G. (2014): Veiledning og praktisk yrkesteori, (3. utg. ed.).Oslo: Cappelen Damm akademisk.(kap 1, 5).
Tveiten, S. (2015). Veiledning : mer enn ord (2. oppl.). Bergen: Fagbokforl. (s. 105-117).
Waaler, N. (2018). Vi trenger en praksisrevolusjon. (Innspill i Sykepleien.no, publisert 29.08.2018) Hentet fra:
https://sykepleien.no/meninger/innspill/2017/08/vi-trenger-en-praksisrevolusjon