Hvordan kan et dårlig arbeidsklima påvirke studentens mulighet til å ta imot veiledning?
Da jeg tok videreutdannelse i spesialsykepleie, hadde jeg praksisperiode i en avdeling med et polarisert arbeidsmiljø der de ansatte var delt opp i ulike grupper som ikke samhandlet med hverandre på en vennlig og respektfull måte. Dette gjorde læresituasjonen svært vanskelig, da også praksisveileder var involvert i denne uroen. Læringsutbyttet ble lite. Jeg møtte til neste praksisperiode uten grunnkunnskaper jeg burde inneha, tross forsøk på å gjennomføre veiledningssamtaler for å rette på manglene.
Bjørndal har formulert ni empirisk funderte anbefalinger for å forbedre veiledningssamtalen (Bjørndal, 2009). Blant annet styrke og håp trekkes frem som et viktig forbedringsfokus. Der er det studentens ressurser og evner som skal trekkes frem. Man bør rette fokus på det positive, framfor å rette all oppmerksomhet mot det negative. I min praksisperiode opplevde jeg ingen positive tilbakemeldinger på det jeg gjorde rett, så jeg hadde ingen følelse av mestring.
Sykepleiernes yrkesetiske retningslinjer sier at «Sykepleieren ivaretar et faglig og etisk veiledningsansvar for andre helse- og omsorgsarbeidere om deltar i pleie- og/eller omsorgsfunksjoner» (NSF, 2016). Som student investerer man mye i sin utdannelse. Dersom man går gjennom praksisperioder som blir mangelfulle på grunn av dårlige relasjoner med praksisveileder og/eller andre ansatte, er dette uheldig på flere måter. Økonomiske konsekvenser, å avslutte studiet, mangelfull faglig kompetanse, kan være konsekvenser (Haugan, Aigeltinger, Sørlie, 2012). Lauvås skriver at veilederens oppgave blant annet er «å gjøre studentene fortrolig med praksisfeltet og hjelpe dem til å få mest mulig utbytte av studiet i praksisfeltet og sine egne forsøk som yrkesutøvere» (Lauvås og Handal, 2017, s 42). Om ikke veileder evner å ivareta dette, kan man se på det som et brudd på etikken som de yrkesetiske retningslinjene omtaler.
Læringsutbyttet blir påvirket av kvaliteten på relasjonen man oppnår mellom veileder og student. Men i tillegg har arbeidsmiljøet på praksisstedet betydning for kvaliteten på veiledningen som blir gitt (Haugan, Aigeltinger, Sørlie, 2012).
Å ha fokus på egen evne til å ivareta studentens behov for trygg veiledning, samt å ha et bevisst forhold til hvordan man på arbeidsstedet forholder seg til hverandre, vil kunne optmialisere læringsutbyttet til studentene vi møter i fremtiden.
Litteraturliste:
Bjørndal, C.R.P. Hvordan forbedre veiledningssamtalen? Ni empirisk funderte anbefalinger. I Brekke, M. & Søndenå, K. (Red.) (2009) Veiledningskvalitet. Oslo: Universitetsforlaget
Haugan,G., Aigeltinger, E. & Sørlie, V. (2012). Relasjonen til veileder betyr mye for sykepleierstudenter i sykehuspraksis. Sykepleien forskning, 7(2)(152-158)DOI: 10.4220/sykepleienf.2012.0083
Lauvås, P., & Handal, G. (2017). Veiledning og praktisk yrkesteori (3 ed.): Cappelen akademisk forlag.
NSF (2016). Yrkesetiske retninslinjer for sykepleiere. Hentet fra: https://www.nsf.no/vis-artikkel/2193841/17036/Yrkesetiske-retningslinjer-for-sykepleiere
Veldig synd å høre at noen oppelver slikt i en sårbar situasjon. Håper dette er en fin læringsmulighet for deg hvor du tar med deg en dårlig opplevelse som man kan lære av. Det er ingen tvil om at ett dårlig arbeidsmiljø vil påvirke læringsutbyttet i en praksisperiode. Eide og Eide (2008) sier at evnen til å skape en god relasjon er viktig i så og si alle forhold, dette handler om å lytte, forstå og skape kontakt og alianser. I studier gjort at Haugan, Aigeltinger & Sørlie (2012) viser de til at den relasjonen en veileder og student skaper har stor betydning for hvordan praksisperioden oppleves. Så når det ikke skapes en god relasjon mellom deg og veileder, og det generelt er dårlig miljø på denne arbeidsplassen er det ikke et læreriktmiljø.
Det du opplever her er veldig synd, og dessverre er du nok ikke alene om å ha denne opplevelsen i praksisperioden. Jeg synes det også er interessant hvordan du trekker frem styrke og håp som en av Bjørndal sine anbefalinger for å bedre veiledningen (Bjørndal, 2009). Som du nevner i ditt innlegg opplevde du ingen positive tilbakemeldinger og det var verken fokus på din styrke eller kompetanse noe som førte til liten mestringsfølelse.
Stedet du hadde din praksisperiode hadde et dårlig arbeidsklima, men kan veiledningen fungere selv med dette miljøet hvis veileder jobber utelukkende fra de fire overordnede kvalitetsfokusene?
Bjørndal sine tre andre fokus er relevans, klarhet og tankerikdom (Bjørndal,2009.) For at din veileder skulle kunne bidratt til tankerikdom i veiledningen hadde dette krevd at veileder hadde fokus i samtalen og brukt samtaleverktøy som for eksempel parafrasering. Videre trenger veileder å være tydelig og ha klarhet i samtalen. Som du beskriver var det to grupper som ikke samhandlet, og hvis du hadde veiledning på tvers av gruppene vil jeg tro det var vanskelig for deg å få en veiledning som inneholdt kunnskap og informasjon fra begge disse gruppene. Det kan også antas at det var dårlig informasjonsflyt mellom gruppene og din praksisperiode ble også påvirket av misforståelser på grunn av dette. Når det gjelder Bjørndal sitt siste fokus, relevans, for å bedre veiledningen (Bjørndal, 2009.) kan det å ha en veileder som står midt i en arbeidskonflikt være utfordrende for studenten. Her er det viktig at veileder ikke tar med denne konflikten inn i veilederrollen og drar også studenten inn i det.
Så kunne du hatt en god praksisperiode selv om arbeidsklimaet var dårlig? Dette er vanskelig å svare på, men det vi kan anta er at det da kreves mye av veileder for at dette ikke skal påvirke sin rolle som veileder.
Bjørndal, C.R.P. Hvordan forbedre veiledningssamtalen? Ni empirisk funderte anbefalinger. I Brekke, M. & Søndenå, K. (Red.) (2009) Veiledningskvalitet. Oslo: Universitetsforlaget