Stikkord: veiledningsgrunnlag

Skriving av veiledningsgrunnlag

I utgangspunktet syns jeg det var vanskelig å komme i gang med å skrive veiledningsgrunnlaget, det var vanskelig å skulle sette seg inn i veisøkerrollen igjen. Med tanke på fremtidige veiledningssituasjoner, er det likevel nyttig å ha jobbet med et veiledningsgrunnlag selv. Lauvås og Handal (2014) sier at det å skrive et veiledningsgrunnlag, også kalt et problemnotat, kan oppleves både omstendelig og byråkratisk. Dette kan jeg være enig i, men med litt erfaring i å skrive og å bruke veiledningsgrunnlag som hjelpemiddel i veiledningen, er det ingen tvil om at det er et nyttig verktøy. Veiledningsgrunnlaget bidrar til at begge parter blir nødt til å forberede seg i forkant av veiledningen, det være seg både skriftlig og med egne tankerefleksjoner.

Gjennomføring av førveiledning

Gjennomføring av førveiledningen var en god erfaring. Det var nyttig å få prøvd seg i alle rollene, både som veileder, veisøker og observatør.

Som observatør merket jeg meg at veileder stilte gode åpne spørsmål som oppfordret til egen videre tenking for veisøker. Veileder var flink med øyekontakt, og benyttet seg både av verbal og nonverbal kommunikasjon. Et eksempel på nonverbal kommunikasjon er kroppsspråket vårt. Kroppsspråk er noe de fleste bruker ubevisst, likevel kan kroppsspråk ofte vise seg å bety mer enn ord (Mathisen & Høigaard, 2004). Dette kan det være greit å tenke over som veileder i veiledningssamtaler.

Det er viktig å stille gode spørsmål underveis i veiledningen sånn at veisøker får hjelp til å finne svar selv, dette bør man ha som et overordnet mål. Fordelen ved å sitte som veileder er at man kan komme med de ”dumme” spørsmålene som setter i gang veisøker sine tankeprosesser. Det å stille disse gode og riktige spørsmålene som setter veisøker på rett spor, syns jeg kan være vanskelig, og dette er tydelig noe jeg trenger å jobbe mer med. Det er nyttig å evaluere seg selv og den jobben man gjør som veileder, dette bidrar til bedre kompetanse og sikrer kvaliteten på veiledningen, både for sin egen del og for veisøkers del (Mathisen og Høigaard, 2004).

Som veisøker ble jeg veiledet på en case hvor jeg skulle meddele en kollega at vedkommende ikke fungerte i en tiltenkt rolle. Vedkommende har gjennomgående vanskeligheter med å forstå tilbakemeldinger som ikke er utelukkende positive. Dette gjør at det for meg var utfordrende å skulle ta opp dette med tanke på blant annet fremtidig forhold med vedkommende. Veiledningen ga meg gode svar jeg tar med meg videre.

Til slutt snakket vi også litt om at mange syns det kan være vanskelig å skille mellom rollen som venn og profesjonell veileder, da disse har lett for å flyte litt inn i hverandre. Kanskje blir veiledningen best dersom de faktisk gjør det?

Kilder

• Mathisen, P. & Høigaard, R. (2004). Veiledningsmetodikk: en håndbok i praktisk veiledningsarbeid. Høyskoleforlaget
• Tveiten, S.( 2008). Veiledning – mer enn ord… Bergen, Fagbokforlaget
• Lauvås, P. & Handal, G. (2014). Veiledning og praktisk yrkesteori (3. utg.). Oslo: Cappelen Damm Akademiske