Etikk i veiledning

ninabjer på 5. november 2017

Jeg mener etikk spiller en viktig rolle i både kommunikasjoner og handlinger. Veiledning er kommunikasjon over en handling. Med andre ord innebærer veiledning både kommunikasjon og handling. På en side kreves det av veilederen å handle etisk når det gjelder kommunikasjon med veisøker og på andre side vurdere selve handlingen etter etiske forhold.

Veiledning er en etisk handling uansett hva slags veiledning det er snakk om, dreier veiledning seg om å hjelpe og ivareta et annet menneske. … En dårlig veiledning er en veiledning som ikke hjelper eller ivaretar den som skal veiledes.(Kristiansen, Eide, Grelland, Sævareid, Aasland, 2008, s.11)

Etikk er en viktig part av veiledningen og er med hele prosessen. Det er kanskje mange som ikke har erfaring med veiledning fra før, men det er sjeldent å finne noen som ikke har en mening om etikk. Dermed er etiske handlinger en sentral del av veiledningen.

I Løvlies tankemodell praksistrekanten, står etikk som et eget nivå p-3 ovenfor p-2 nivået teori – og praksis baserte begrunnelser og p-1nivået handlingen. P-3 nivået er ikke bare en del av praksisteori men en del av hele undervisningspraksisen også. Dette viser hvor viktig rolle spiller etiske handlinger for veiledningen i hele veiledningsløpet.

Figur 7. Praksistrekanten (Lauvås & Handal, 2010, s. 177)

Det kan være vanskelig å utrykke presist hvorfor vi ikke synes vi kan handle på en bestemt måte; det er bare noe som sier oss at «dette vil jeg gjøre » eller «dette kan jeg ikke få meg til å gjøre».  Det er den etiske overbygningen som setter individet i forhold til omverdenen, som gjør at man må forholde seg til bestemte situasjoner og medmennesker og ikke fungere som en tilbaketrukket observatør. (Lauvås & Handal, 2010, s. 182)

Veilederen bør ha fokus på etiske forhold i en hver bestemt handlingen i veiledningen. Samtidig vet vi at forhodet mellom veileder og veisøker er asymmetrisk.

Det er makt i alle kommunikasjon. (Løgstrup,1975, s. 65). Makten i kommunikasjon blir tydeligere når forholdet er asymmetrisk. (Kristiansen, Eide, Grelland, Sævareid, Aasland, 2008, s. 31).

Veilederen må ta i bruk sine erfaringer, sin fantasi og sine overbevisninger når det skal avgjøres hvordan makten brukes til å fremme den andres utvikling og innsikt. (Kristiansen, Eide, Grelland, Sævareid, Aasland, 2008 s .31)

I et slik asymmetrisk veiledningsforhold det kreves mer av veilederen for å handle etter etisk normer. På denne måten kan veilederen vri sin makt til en positiv fordel for veisøkeren. For eksempel når veilederen i samtale viser oppmerksomhet og lytter med interesse vil med stor sannsynlighet påvirke veisøkeren til å åpne seg og komme med sine ideer.

Ved å holde seg selv tilbake og ved å være oppmerksomt lyttende kan veilederen bidra til å gi veisøkeren et rom til å handle og vokse i.(Kristiansen, Eide, Grelland, Sævareid, Aasland, 2008, s. 59)

Å bli en god veileder på denne måten krever øvelse, men empatisk lytting og en grunnleggende holdning om å vise respekt for andres kunnskap, aksept, høy etiske verdier gir et godt veiledningsklima.

 Litteratur:

Aasland, D.G. ,(2008). Veilednings etiske forutsetninger. I: Eide, S. B., Aasland, D. G., Grelland, H. H., & Kristiansen, A (2008). Til den andres beste: en bok om veiledningens teknikk. Oslo: Gyldendal akademisk.

Lauvås, P, Handal, G. (2010).Strategi og prinsipper. 3. utgave. Lauvås P & Handal G. veiledning og praktisk yrkesteori. Oslo. Cappelen akdemisk forlag.

Kristiansen A. ,(2008). Hva skiller veiledningssamtale fra andre samtaler ?. I: Eide, S. B., Aasland, D. G., Grelland, H. H., & Kristiansen, A (2008). Til den andres beste: en bok om veiledningens teknikk. Oslo: Gyldendal akademisk.

Kristiansen A. ,(2008) Hva hører du når du lytter? hvem blir du når du svarer . I: Eide, S. B., Aasland, D. G., Grelland, H. H., & Kristiansen, A (2008). Til den andres beste: en bok om veiledningens teknikk. Oslo: Gyldendal akademisk.

Å møte veisøker der han eller hun er

ninabjer på 5. november 2017

Et tema som opptar meg som veileder er utfordringen med å møte veisøker der han eller hun er, og ikke der man enten ønsker at veisøker skal være eller der man er selv. Dette gjelder kanskje særlig i begynnelsen av en veiledning, som Tveiten (2013) kaller oppstartfasen. Hun illustrerer veiledningsprosessen slik:

Denne oppstartfasen kan forstås både som den første tiden i et veiledningsforløp/ en praksisperiode eller som første del av en enkelt veiledningssamtale. Jeg tenker i denne omgang først og fremst på en enkelt veiledningssamtale. Et eksempel fra min veilederhverdag kan være følgende: Veisøker, en fysioterapeut i turnus, har nettopp hatt undersøkelse av en ny pasient. Hun har blant annet filmet ganglaget til pasienten. Når vi sammen ser på opptaket, må jeg passe meg for å ikke selv begynne å skissere funn og hvilke tiltak denne pasienten har behov for. Kanskje særlig fordi jeg som veileder for fysioterapeut i turnus, også har et supervisjonsansvar, som betyr at jeg må forsikre meg om at pasienten får behandling på spesialistnivå.

Å lytte

Et viktig stikkord for å klare å møte veisøker der han eller hun er, tror jeg er å lytte. I det ligger også det å ”jobbe med henda på ryggen”. Dette gjør jeg av og til rent fysisk, altså legger hendene på ryggen, gjerne sammen med det å lene meg tilbake. Virkningen det har minner meg på nettopp det å ikke servere mine løsninger, men forsøke å være der veisøker er. Eide & Eide (2010) skriver om såkalte utforskende ferdigheter. Det innebærer å kombinere ferdighetene å stille spørsmål, lytte aktivt, speile og bekrefte den andre, slik at man får den informasjonen man trenger og/eller stimulerer den andre til å reflektere.

Åpne spørsmål

Når det gjelder å stille spørsmål, opplever jeg det som viktig å innlede med åpne spørsmål. Det inviterer nemlig til utforsking, beskrivelser og forklaringer, og gir rom for veisøker til å snakke ut fra egne følelser, tanker og opplevelser (Eide & Eide, 2010). Min egen erfaring støtter opp under virkningen av åpne spørsmål. Så i stedet for at jeg begynner veiledningen med å fortelle hva jeg selv ser på videoen, som jeg kan være fristet til mange ganger, forsøker jeg nå istedet å legge henda på ryggen, lene meg bakover på stolen og spørre veisøker hva hun eller han har sett i ganganalysen, samt hva hun eller han tenker blir viktige tiltak videre.

Søren Kierkegaard er sitert mange ganger i forbindelse med det å møte noen der de er. Siden han sier det så fint, får han lov å avslutte også dette innlegget om denne problemstillingen: «At man, naar det i Sandhed skal lykkes En at føre et Menneske hen til et bestemt Sted, først og fremmest maa passe paa at finde ham der, hvor han er, og begynde der. Dette er Hemmeligheden i al Hjælpekunst. Enhver, der ikke kan det, han er selv i en Indbildning, naar han mener at kunne hjælpe en Anden. For i Sandhed at kunne hjælpe en Anden, maa jeg forstaae mere end han – men dog vel først og fremmest forstaae det, han forstaaer. Naar jeg ikke gjør det, saa hjælper min Mere-Forstaaen ham slet ikke.» (Kierkegaard, 1859: 96)

 

Referanser

Eide, H. & Eide, T. (2010). Kommunikasjon i relasjoner. (2. utg.). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Kierkegaard, S. (1859) Synspunktet for min Forfatter-Virksomhed. En ligefrem Meddelelse, Rapport til Historien. København: C.A. Reitzels Forlag.

Tveiten, S. (2013). Veiledning – mer enn ord… (4. utg.). Bergen: Fagbokforlaget

Veiledningsgrunnlag og gjennomføring av førveiledning

ninabjer på 23. september 2017

Skriving av veiledningsgrunnlag

I utgangspunktet syns jeg det var vanskelig å komme i gang med å skrive veiledningsgrunnlaget, det var vanskelig å skulle sette seg inn i veisøkerrollen igjen. Med tanke på fremtidige veiledningssituasjoner, er det likevel nyttig å ha jobbet med et veiledningsgrunnlag selv. Lauvås og Handal (2014) sier at det å skrive et veiledningsgrunnlag, også kalt et problemnotat, kan oppleves både omstendelig og byråkratisk. Dette kan jeg være enig i, men med litt erfaring i å skrive og å bruke veiledningsgrunnlag som hjelpemiddel i veiledningen, er det ingen tvil om at det er et nyttig verktøy. Veiledningsgrunnlaget bidrar til at begge parter blir nødt til å forberede seg i forkant av veiledningen, det være seg både skriftlig og med egne tankerefleksjoner.

Gjennomføring av førveiledning

Gjennomføring av førveiledningen var en god erfaring. Det var nyttig å få prøvd seg i alle rollene, både som veileder, veisøker og observatør.

Som observatør merket jeg meg at veileder stilte gode åpne spørsmål som oppfordret til egen videre tenking for veisøker. Veileder var flink med øyekontakt, og benyttet seg både av verbal og nonverbal kommunikasjon. Et eksempel på nonverbal kommunikasjon er kroppsspråket vårt. Kroppsspråk er noe de fleste bruker ubevisst, likevel kan kroppsspråk ofte vise seg å bety mer enn ord (Mathisen & Høigaard, 2004). Dette kan det være greit å tenke over som veileder i veiledningssamtaler.

Det er viktig å stille gode spørsmål underveis i veiledningen sånn at veisøker får hjelp til å finne svar selv, dette bør man ha som et overordnet mål. Fordelen ved å sitte som veileder er at man kan komme med de ”dumme” spørsmålene som setter i gang veisøker sine tankeprosesser. Det å stille disse gode og riktige spørsmålene som setter veisøker på rett spor, syns jeg kan være vanskelig, og dette er tydelig noe jeg trenger å jobbe mer med. Det er nyttig å evaluere seg selv og den jobben man gjør som veileder, dette bidrar til bedre kompetanse og sikrer kvaliteten på veiledningen, både for sin egen del og for veisøkers del (Mathisen og Høigaard, 2004).

Som veisøker ble jeg veiledet på en case hvor jeg skulle meddele en kollega at vedkommende ikke fungerte i en tiltenkt rolle. Vedkommende har gjennomgående vanskeligheter med å forstå tilbakemeldinger som ikke er utelukkende positive. Dette gjør at det for meg var utfordrende å skulle ta opp dette med tanke på blant annet fremtidig forhold med vedkommende. Veiledningen ga meg gode svar jeg tar med meg videre.

Til slutt snakket vi også litt om at mange syns det kan være vanskelig å skille mellom rollen som venn og profesjonell veileder, da disse har lett for å flyte litt inn i hverandre. Kanskje blir veiledningen best dersom de faktisk gjør det?

Kilder

  • Mathisen, P. & Høigaard, R. (2004). Veiledningsmetodikk: en håndbok i praktisk veiledningsarbeid. Høyskoleforlaget
  • Tveiten, S.( 2008). Veiledning – mer enn ord… Bergen, Fagbokforlaget
  • Lauvås, P. & Handal, G. (2014). Veiledning og praktisk yrkesteori (3. utg.). Oslo: Cappelen Damm Akademiske