Søndag 6. november klokka 15.45-18.00, SYNG Grünerløkka.
Kjøreplanen er som følger: 1545 – 1630: Innlevering av klær og utlevering av byttelapper 1630 – ca1700 Foredrag ca1700 – 1800: Byttemarked 1800 og utover: SYNG holder åpent!
Foredraget – Vi hører mye om overforbruk og -produksjon av klær i verden, men hvordan ser egentlig situasjonen ut i Norge?
Stipendiat i bærekraftig innovasjon Anna Schytte Sigaard forsker på hvorfor vi nordmenn kvitter oss med klær og hvilken verdi og betydning vi tillegger klærne som vi kasserer. På klesbyttedagen vil Anna fortelle om norske klesvaner og dele innsikter fra forskningsprosjektet Wasted Textiles som har som mål å redusere mengdene av tekstiler som kommer på avveie. Hun vil også snakke litt om hvorfor klesbytte er så fint, både for deg og for verden.
SYNG og Oslolaget i Framtiden i våre henders populære klesbyttemarkeder er i full sving. Vi prøver å holde Bytt & SYNG hver tredje uke , siden det er så stor interesse . Men da trenger vi mange frivillige! VIL DU VÆRE FRIVILLIG? Vi trenger frivillige til å hjelpe til å organisere byttemarkedet hver gang. Du får også bytte selv om du er frivillig, og opplæring blir gitt. Skriv deg opp på lista her: https://bit.ly/3l551qP!
SÅNN FUNKER DET: Ta med deg opp til sju rene og hele plagg, så fine at du selv ville ønske å bytte dem til deg. Levér dem inn og få like mange byttelapper tilbake. Mens du venter på at byttemarkedet klargjøres, kan du høre på foredraget! Hjertelig velkommen! Vi ses på SYNG !
Indre Østfold Husflidslag inviterer til foredrag om dagens klesindustri og hvordan vi som enkeltpersoner kan støtte oppunder en mer bærekraftig fremtid Dette er et gratis foredrag som er åpent for alle.
Foredragsholdere for kvelden: •Ingun Grimstad Klepp – Professor i klær og bærekraft •Tone Skårdal Tobiasson – Forfatter og journalist
——————————————————
Vi gjør det sjæl: fra fantasistakker til reparasjon
En grasrotbevegelse vokser frem som nekter å godta motebransjens diktatoriske ens-rettelse og institusjonelt likhetstyranni.
The Fæbriks ‘hack’ med fantasistakker som samlet de mange vakre resultatene til felles fotografering i Frognerparken, er siste utskudd på denne ‘revolusjonen’ som sier ‘nei takk’ til fast fashion og de dørgende kjedelige plastklærne bransjen kaster etter oss.
‘Mend in public’ går verden rundt som en farsott, og er blitt et av kampmidlene til Extinction Rebellion, og Visible Mending er blitt en hedersbetegnelse som fremmes blant annet av vår hjemlige Eva Kittelsen. Forfatterne av boken Lettfiks – klær med ni liv (Solum bokvennen), professor i klær og bærekraft Ingun Grimstad Klepp og journalist og forfatter Tone Skårdal Tobiasson, inviterer til en reise i vår tekstile historie som vil både overraske og inspirere.
Vilde Haugrønning og Anna Schytte Sigaard er stipendiater ved Forbruksforskningsinstituttet SIFO på OsloMet. Vilde jobber på prosjektet CHANGE som skal forske hvordan volumet av klær kan reduseres. PhD-prosjektet hennes ser på hvordan sosiale normer knyttet til anledning og variasjon påvirker klesforbruket og mengden klær i garderober for menn og kvinner. Anna jobber på prosjektet Wasted Textiles som har som mål å bidra til å redusere bruken av syntetiske tekstiler og mengden som kommer på avveie. Gjennom PhD-prosjektet hennes vil hun bl.a. undersøke mengder, tilstand, avhendingsmetode og -grunn samt fiberinnhold for tekstiler som går ut av bruk i norske husholdninger. Vilde og Anna vil presentere forskningsprosjektene CHANGE og Wasted Textiles sammen med sin egne PhD-prosjekter.
Foredraget avsluttes med en kort presentasjon av hele Resirkula-konseptet og du kan bli med på en vandring backstage!
Foredragene til Resirkula gir deg faglig, inspirerende og spennende påfyll med foredragsholdere innen miljø, bærekraft og sirkulær økonomi!
Passer for alle som er nysgjerrig, vil bli inspirert og samtidig nyte en bedre lunch eller en kopp kaffe! Foredraget foregår i Bite’ti kafeteria på kretsløpsparken. Arrangementet er gratis!
Forskerne i CHANGE var i Kolding og København den siste uken i september. CHANGE er et internasjonalt prosjekt, med klesforskere fra verden over. Liudmila Aliabieva (Moscow School of Social and Economic Sciences), Irene Maldini (Lusófona University, Portugal), Lucrecia de León (Escuela Universitaria Centro de Diseño, Uruguay), Kate Fletcher (Det Kongelige Danske Kunstakademi), Else Skjold (Det Kongelige Danske Kunstakademi) og Iryna Kutcher (Designskolen Kolding) deltok, i tillegg til klesgruppa på SIFO og Tone Skårdal Tobiasson. Det var en fantastisk tur med mye spennende faglig innhold og diskusjoner i hyggelig lag!
Turen begynte i Kolding, hvor fikk omvisning og spennende foredrag på Designskolen.
Vi reiste videre fra Kolding til København hvor vi fikk omvisning på Designmuseum Danmark, inkludert en spennende titt i arkivet. Her så vi utstillingen Akut (designmuseum.dk) som Else Skjold har bidratt til å kuratere, om garderoben i et historisk perspektiv og en ny generasjon med designere som jobber for nye løsninger innen mote.
Else Skjold arrangerte et lunsjmøte på Det Kongelig Danske Kunstakademi i forbindelse med vårt besøk. Det var en god blanding av akademikere, politikkutformere og organisasjoner til stede. Deltakerne var fra Energistyrelsen, the Danish Lifestyle & Design Cluster, Continual, Dansk Mode & Textil, Forbrugerrådet TÆNK, Miljøstyrelsen, representanter fra flere danske universitet og CHANGE-forskerne. Det europeiske miljøbyrået (EEA) deltok i workshops senere på dagen og i uformelle diskusjoner senere. Her kan du lese mer om lunsjmøtet.
Etter lunsj var det duket for CHANGE-seminar, åpent for studenter, forskere og andre interesserte. Vilde holdt foredrag etter Ingun åpningsinnlegg, og deretter ble det gjennomført fire parallelle workshoper. Temaene var garderobestudier og historie, garderobestudier og politikk og garderobestudier i undervisning, og den fjerde var digitalt. Det deltok omkring 90 stykker fysisk og 40 via skjerm. Tusen takk til alle som kom!
Fra workshopen
KLOTHING – Center for Apparel, Textiles & Ecology Research (kglakademi.dk), under Det Kongelige Danske Kunstakademi, ble også lansert denne dagen. Senteret skal ledes av Else Skjold, og de skal arbeide med bærekraftighet knyttet til klær og tekstil, og har som målsetting å bidra til det grønne skiftet i bransjen.
Fra KLOTHING-lanseringen
I et internasjonalt prosjekt er det sjeldent at deltakerne får mulighet til å arbeide sammen fysisk, og dette oppholdet var en god mulighet til å holde produktive møter og diskutere veien videre i CHANGE. Liudmila Aliabieva og Iryna Kutcher holdt en reparasjons-workshop for prosjektdeltakerne. Les deres beskrivelse av workshopen her.
En stor mengde av klærne våre er laget av plast, og mange av dem ender opp som forurensende søppel. Hva skal vi gjøre med plastproblemet? Hør mer på webinaret Plastics in fashion fredag 14. oktober! Kirsi Laitala holder innlegg.
Kirsi Laitala og Ingun Grimstad Klepp sendte på vegne av SIFO inn et høringssvar på det foreslåtte økodesigndirektivet (Ecodesign for Sustainable Products Regulation proposal) 22.juni. Under kan dere lese innledningen, og via denne linken (eu.com), kan du lese hele svaret.
Feedback from Consumption Research Norway (SIFO)
Consumption Research Norway (SIFO) would like to thank the European Commission for the opportunity to give feedback on the Ecodesign for Sustainable Products Regulation proposal. Our feedback concerns textiles that are very complex products, socially, aesthetically, functionally, and technically. The main problem lies in overproduction, and therefore setting requirements for eco-design can have unintended effects. For example, when setting criteria for more physically durable clothing, longer-lasting products will first and foremost contribute to greater accumulations and when they are discarded, they still retain the potential useful lifespan. Only about 37% of garments are disposed of because they are worn out or broken. Therefore, it is important that the directive also takes into consideration the other design aspects that impact length of product lifespans, such as changes in fashion, and poor fit of garments.
EU policy places great responsibility on consumers to bring about the reductions in environmental impact by choosing the least polluting products. However, within clothing, the difference in environmental impact between products is not large enough, and secondly, there is a lack of reliable information available about these differences. There are no «sustainable clothes» – rather there is rampant overproduction. The main problem is related to the quantity and not to the individual items. In connection with product passports for textiles, access to information about production year will ensure a greater opportunity for consumers, authorities, and the waste industry to map how long things are used and last. The fiber labeling should also be updated to include information about the content of environmentally harmful chemicals.
Most clothes can be mended, and the majority of repairs are quite easy. When they are not repaired, it is usually because they are so cheap that this does not “pay off”, either in terms of using time or money for the repair. Therefore, determining repairability should be connected to the value of garments. Examples of non-repairable clothing include those with non-replaceable batteries or fabrics with Elastane. Elastane in fabrics can make them more durable, but when the Elastane has lost its elasticity, the clothes can no longer be repaired.
We recognize the urgency of building a larger second-hand market and a textile recycling industry in Europe. This will prevent landfill and the export of waste to countries without proper waste management. However, this entails the danger of continued spread of chemicals and materials including plastics. The requirement of using recycled fibers can in some cases lead to products with poorer use properties. Due to the global overproduction of clothing, there are many products that are not needed or wanted, and that must go away somehow. What are the alternatives if the destruction of unsold consumer products is prohibited? We believe that this problem should be tackled earlier in the value chain, for example by using financial penalties against overproduction/import, measured for example by the number of unsold products, or that are returned, go on sale, or otherwise clearly are not desired.
We wish you all the best with this important work and hope to contribute to that the knowledge of consumption will be used actively in the design of the directive to avoid unintended adverse effects of good intentions.
Av alle våre tekstiler er trolig oppvaskkluten en av de som står nederst på rangstigen. Den kan selvsagt være husmorens stolthet – skinnende hvitkloret og flekkfri glatt til tørk på den skinnende blanke stålkummen, men som regel er den ikke akkurat slik. Snarere er den av de detaljene ved husarbeid mange ikke klarer å bli enige om. Hva skal og kan den brukes til? Når må den vaskes og hvordan? Bidrar den til å holde rent eller spre bakterier? Det er mange grunner til at engangskluter har blitt løsningen for mange. For sikkert er at om vi liker den eller ikke, kjøkkenet blir ikke helt den samme uten.
Kapitelet finnes i boken «Med tvål, vatten og flit. Hälsofrämjande renlighet som idial og praktisk ca 1870-1930» (kriterium.se), redigert av Johanna Annola, Annelie Drakman og Marie Ulväng, og kom på tampen av 2021. Den viser blant annet hvordan koblingen mellom helse og renslighet fikk gjennomslag i samfunnet på 1800-tallet og det tidlige 1900-tall. Gjennomslaget for bakteriologien fra ca 1960 og fremover bidro sterkt til disse endringene som fikk stor betydning for hvordan vi gjør en rekke dagligdagse ting som å vaske hendene eller ikke snyte oss i dem.
Ingun Grimstad klepps kapittel følger oppvaskluten fra EIlert Sundts bok om rensligheten til Husmorskolens (snl.no) viktigste lærebok: Husmorboken. En bok som også var tenkt å bistå de unge kvinnene gjennom skolegangen og videre gjennom livet og livslange arbeid som husmødre. Det er med andre ord ikke to hvilke som helst bøker som tar oss gjennom oppvasklutens kulturhistorie.
Det dagligliv med mat og måltid, tekstiler og vask som Sundt beskrev var svært annerledes enn vårt. Oppvask var først og fremst oppvask av melkestellet, for hverken tallerken eller bestikk var i bruk blant vanlige folk. Det meste ble spist med skje eller kniv – og alle hadde sin egne. Det er dermed ikke noen egentlig oppvask. Klut hadde de likevel, i hvert fall de som var noenlunde godt stilte. Sundt beskriver hva de skulle brukes til og hvordan de bli rengjort, men også hvordan idealene ikke alltid ble fulgt i praksis. Her kjenner vi oss selvsagt igjen, for også i dag er det slett ikke alltid klutene blir brukt «riktig». Mye av det vi vil gjøre med en klut ble da utført med andre midler som ikke var så dyre å produsere. For selv om de klutene som ble brukt var oppklippede filler fra utslitte tekstiler, var dette dyrebart sammenlignet med mose eller sand. Tekstilene gikk gradene nedover. De startet som penklær, ble så til arbeidstøy og kunne ende som vaskeklut, før de ble plukket fra hverandre og fibrene ble brukt igjen.
bilde: Norsk Teknisk Museum
Mye var endret i 1940. Oppvasken var blitt en stor og alvorlig del av husarbeidet. Husmorboken tar husarbeidet på det største alvor og lite blir overlatt til fantasien eller til sine unge kvinnelige leseres selvstendige tanke. Boken omfavner ikke oppvaskluten varmt og hjertelig. I likhet med forskningen på oppvask i samtiden blir oppvaskluten mistrodd av forfatterene av Husmorboken. Vil den, mer enn å holde rent, bidra til å spre bakterier og urenslighet? Fortsatt er fullstendig vask av kluten viktig, og fortsatt er det mye den ikke skal brukes til. I mellomtiden har også ferdigproduserte kluter kommet på markedet, både vevde og strikkede. I 1930 ble hadde norsk produksjon av strikkede skure- og vaskekluter med navnet «Dovre» kommet i gang.
Interessen for hygiene har fått et oppsving med korona, og gjenbruk og resirkulering med klima og miljøkrisen. Vi har mer kasserte tekstiler i dag enn noen gang før, og mer enn nok å ta av for litt hjemmelagde gjenbrukskluter. Slike kluter kan brukes og vaskes så lenge de er hyggelige, men også kastes med god samvittighet. De kan nå som før kantes pent eller kun klippes passe store. Klutene kan være rene både fra bakterier og unødvendig miljøbelastning.
Ingun deltok på innspillsmøte om tekstiler og bærekraftig tekstilindustri hos Klima- og miljødepartementet sammen med tekstilbransjen og andre fredag 10.juni.
I etterkant av møtet var det mulig å sende inn innspill for veien videre, under kan dere lese innspillet Ingun sendte inn på vegne av klesforskerne på SIFO.
Foto: Tone Skårdal Tobiasson
Innspill tekstiler
Vi takker for invitasjonen og for et hyggelig møte med mange gode innspill fredag 10.juni.
Klima og miljødepartementet spør om hvordan tekstilsektoren kan redusere sitt negative avtrykk på miljøet. SIFO går ut ifra at «sektoren» består av næringsliv, NGOer, forbrukere og oss forskere. De generelle kommentarer til EUs tekstilstrategi har vi levert[1]. Vi utviklet også i 2015 et forslag til strategi for bærekraftige tekstiler i Norden som fortsatt er delvis aktuell[2].
Vårt utgangspunkt er at mindre miljøbelastning oppnås ved at færre produkter blir produsert, og for Norge betyr det færre produkter importert til landet, samt mindre bruk av miljøgifter og plast i tekstiler.
Vi oppfatter myndighetenes rolle som å regulere sektoren slik at næringsliv, forbrukere og forskning bidrar til dette målet. Vi vil derfor si noe om mulige «politiske grep» rettet mot forbruk, næringsliv og forskning/utvikling.
Et overordnet politisk grep fra myndigheter kan være å inkludere tekstiler i reguleringer der de naturlig hører hjemme. Når det arbeides med plast, bør det omfatte tekstiler av plast (syntetiske tekstiler), på samme måte som regler rundt GMO også bør omfatte tekstiler. Tekstil er ikke ett materiale, men består av materialer fra jordbruk, husdyrhold, fossile materialer og er nesten alltid tilsatt kjemikalier. Det er dermed viktig at tekstilene ikke ekskluderes når disse materialene diskuteres og reguleres.
FORBRUK
For at forbrukere skal kunne redusere sine innkjøp og bidra til mindre klesvask og riktigere stell av klær og andre tekstiler trenger de kunnskap og informasjon. Dette gjelder både offentlig innkjøp og private forbruk.
Forbrukerrettigheter: Mye kan gjøres gjennom å oppdatere forbrukerrettigheter og få de regler vi i dag har til å fungere bedre. Reklamasjonsretten bør oppdateres, differensieres og skjerpes. Mange typer tekstiler bør vare vesentlig lenger enn 2 år. Det bør også utvikles klarere beskrivelse av hva som er «vanlig bruk», og lages praktiske beskrivelser av hvordan dette gjenkjennes. Forskrift om fibermerking må oppdateres og tilpasses dagens krav til informasjon, arbeid innen dette er i igangsatt i EU og vil selvsagt senere bli samkjørt med produktpass. Det bør så fort som mulig innføres krav om at klær som selges skal merkes med produksjonsår.
Arbeidet mot grønnvasking må intensiveres. Det arbeidet Forbrukertilsynet nå har gjort er dermed svært gunstig[3]. Her har Norge posisjonert seg som en initiativtaker for å stoppe grønnvaskingen. Når denne beslutningen har fått så mye internasjonal oppmerksomhet er det fordi avgjørelsen som er tatt betyr at både HIGG MSI og PEF (Product Environmental Footprint) (slik den er utformet per i dag) vil være i strid med norske regler for markedsføring. Det er med andre ord et viktig skritt i arbeidet med å stoppe grønnvaskingen av fossile materialer som store deler av næringen og PEF driver med. Se Kassatly & Baumann-Pauly (2022)[4] og den nye rapporten til Make the Label Count[5]. Generelt er det svært viktig nå å styrke Forbrukertilsynets arbeid, og at KLD bruker sin innflytelse for å sikre at PEF enten vesentlig forbedres eller stoppes. Det siste vi trenger er at myndigheter grønnvasker grønnvaskingen.
Arbeidet med miljørettledning av offentlig innkjøp av tekstiler har strandet flere ganger. Det burde heller oppdateres og intensiveres. Det er viktig at det omfatter en helhetlig forståelse for at ingen tekstiler er «bærekraftige», men at det er bærekraftig å kjøpe det en virkelig trenger, vedlikeholde det godt, og ha gode rutiner for samarbeide mellom eier, bruker, innkjøper, produsent, vaskeri, reparatør og andre aktører. Det er også viktig å få til ordninger som promoterer samarbeid og produksjon lokalt, både av hensyn til miljø og beredskap.
Kunnskap om miljø må inn i skoleverket på alle nivåer. Den bør bygges opp gjennom mest mulig praktiske fag, og ikke bare teori. Det trengs mer kunnskap om materialer, prosesser, tekstile teknikker, kvalitet, markedsføring, grønnvasking, reparasjon, hjemmeproduksjon, vask, stell og vedlikehold for å gjøre befolkningen i stand til et mer bærekraftig forbruk av tekstiler.
Denne kunnskapen må bygge på og suppleres med stadige oppdateringer fra forskning og undersøkelser av produktene på markedet. Det trengs med andre ord folkeopplysning. Dette kan gjerne gjøres i form av et opplysningskontor, men kan ikke driftes av næringslivet på grunn av lav legitimitet og kunnskap, i tillegg til at koblingen mellom «bukken og havresekken» generelt bør unngås. Et samarbeid om et kunnskapssenter rettet mot både forbruk og næringsliv, derimot, kan være en god idé.
Frem til 2013 hadde SIFO en slik rolle gjennom driften av laboratoriet[6] som bidro til kunnskap om og tester av tekstiler til etater som Forsvaret og til myndigheter, inkludert merkeordninger samt media, næringsliv og forbruker. Vi mener fortsatt det var galt å legge ned laboratoriet og dermed ikke lenger ha kapasitet i Norge til å sammenligne produkter på markedet eller bidra til kontroll og forskning. Kunnskap om produkter blir stadig viktigere når miljøkrav og kontroll med grønnvasking skjerpes.
NÆRING
Mange gode forslag til regulering rettet mot næringslivet har kommet fra de andre aktørene. Vi vil legge vekt på at reguleringen må omfatte og ramme det som vokser raskest: direkte import til forbrukere gjennom internasjonale nettforhandlere som Shein og Amazon. Vi vil også legge vekt på at det er viktig å komme i gang fort med en eller annen form for utvidet produktansvar (EPR) /miljøavgift, enten på alle tekstiler eller bruken av syntetiske materialer, før en mer målrettet regulering kommer på plass.
Vi har utviklet et forslag til EPR kalt målrettet produsentansvar[7] for å utvikle ordningen slik at de som forurenser mest, må betale mest. Det er også mulig å oppnå dette gjennom en differensiering som går på mengden som importeres, jo større volumer, jo høyere pris per produkt.
Lokal produksjon med nye former for samarbeid mellom produsenter og forbrukere, og vektlegging av kvalitet, kultur, historie og gode produkter har vært viktig innen mat. Vi mener det er på høy tid at lokale klær får økt oppmerksomhet. Dette vil styrke tekstilindustrien i Norge, aktivere husflid/håndverk og småprodusenter samt hjemmeproduksjon. Lokal produksjon kan bidra til å heve kunnskap, vise mangfold og alternativer til global masseproduksjon. Norge står her i en særstilling på grunn av relativt sett større hjemmeproduksjon og en mer intakt verdikjede for vår hjemlige fiber ull enn mange andre land. Produksjon i Norge er viktig i oppbygging av resirkuleringsindustri og for beredskap. Ny teknologi, særlig innen strikking, gjør det enklere å få til lønnsomme bedrifter, og vi ser en raskt stigende interesse for norskprodusert garn. Verdikjeden for ull i Norge er preget av godt samarbeid, solide bedrifter og fremgang. Det er på høy tid å snu virkemiddelapparatet bort fra utflagging og sikre merkeordninger for lokale tekstilprodukter, slik mat har hatt lenge[8].
FORSKNING
Forskningens rolle i samfunnet er å fremskaffe kunnskap. Som forskere på klær og miljø opplever vi at denne kunnskapen ofte ikke brukes, og at påstander, argumenter og politiske virkemidler ikke bygger på den kunnskapen vi har, eller tar høyde for hva som mangler[9].
Flere av de sentrale argumentene i diskusjonen om klær og miljø bygger på antagelser som ikke støttes av forskning, slik som:
At lengre levetid på produkter (sterkere, mer reparasjon, flere brukere, osv.) direkte fører til at færre produkter blir produsert eller konsumert.
At mer kjøp av brukte klær gir mindre kjøp av nye.
At færre produkter kjøpt direkte bidrar til at færre produkter blir produsert.
Ingen av disse påstandene er dokumentert. Kunnskapen vi har om forbruk av klær tilsier at folk i Norge kjøper nye klær selv om klærne «varer» lenge og skapet er fullt. De som kjøper mest brukt kjøper også mest nytt[10] og produsentene produserer svært mye mer enn det som selges.
I EUs arbeid med tekstilstrategien, og særlig PEF, står opplysning av forbrukere sentralt. Dette forutsetter at forbrukere skal bidra gjennom å velge de minst miljøbelastende produktene. Det er flere problemer med dette argumentet, men viktigst er at det ikke finnes slik kunnskap. Vi har ikke livssyklusanalyser for klær og tekstiler egnet for en sammenligning av hva som er best eller verst av ulike tekstilfiber. Dette er kjernen i Forbrukertilsynets kritikk av bruken av HIGG i markedsføring, og et av hovedpoengene i vår kritikk av PEF.
Vi ønsker KLD lykke til med arbeidet med tekstiler og miljø. Det haster med å få på plass regulering som sikrer at veksten i miljøbelastning fra sektoren stoppes og snus. Vi bidrar mer enn gjerne med vår kunnskap.
Beste hilsen, Ingun Grimstad Klepp, På vegne av klesforskerne ved SIFO
[2]I. G. Klepp, K. Laitala, M. Schragger, A. Follér, E. Paulander, T. S. Tobiasson, et al. Mapping sustainable textile initiatives and a potential roadmap for a Nordic actionplan. Institution: Nordic Council of Ministers. DOI: http://norden.diva-portal.org/smash/get/diva2:840812/FULLTEXT01.pdf
Er virkelig menneskers luktesans dårligere enn dyrenes? Eller er den bare sløvet av denne sansens dårlige rykte som noe mindre høyverdig enn syn og hørsel? Ikke så godt å si, det, men sikkert er at sansene våre som så mye annet kan trenes opp – eller vi kan la dem forfalle. For klær er lukt viktig. Mange vasker ikke klær fordi de er skitne, men fordi de tror at de kanskje lukter brukt. Det er store forskjeller på hvor fort klær i ulike tekstiler lukter svette, og hvor lett det er å fjerne ulike lukter igjen.
Boken har mest tyngde innenfor naturvitenskaplig forskning, og våre bidrag bringer dermed inn kultur og samfunn i boken. Vi heier på å forstå klærne bedre og med alle sanser og våre fulle 5 – og tror denne boken derfor kan ha noe verdifullt å bidra med.
. Men da trenger vi mange frivillige!
!
!
