Erfaring ved å skrive veiledningsgrunnlag og gjennomføre førveiledning.
Et veiledningsgrunnlag er et notat som skal skrives av veisøker og gis til veileder i forkant av førveiledningen (Lauvås og Handal, 2014). Det å skrive dette grunnlaget synes jeg var en veldig god og klargjørende måte for meg å finne fokus på det jeg ønsket å bli veiledet på. Det gjorde at tankerekkene mine ble ryddige og fokuserte underveis i veiledningen. Det var lettere å være bevisst på akkurat det konkrete problemet som jeg trengte å refleksjon rundt. Tankemessige sidesprang ble lettere å unngå, da jeg hadde en agenda å holde meg til. Så jeg syntes dette var svært nyttig og en god arbeidsmetode som jeg ser jeg vil ha nytte av på arbeidssted i forhold til studenter og medarbeidere, men og i andre sosiale sammenhenger der jeg jobber sammen med andre mot et felles mål.
Jeg skrev et veiledningsgrunnlag som tok for seg hvordan jeg kan utnytte en kort stund på slutten av en travel arbeidsdag, til sammen med studenten reflektere over opplevelser og læresituasjoner som dagen har gitt. Dette fikk jeg svært god veiledning om, og jeg kommer til å gjøre endringer i min måte å legge opp dagen på sammen med studentene jeg har i fremtiden.
Vi valgte å sende veiledningsgrunnlaget til hverandre før vi tok samtalen over Skype. Det gjorde at vi ikke hadde non-verbal kommunikasjon å forholde oss til. Det er en faktor som kan gjøre at vi kan ha mistet noe i resultatet av veiledningen. Men på en annen side kan slik veiledning gjøre at terskelen for å «treffes» blir lavere, og man kan enkelt gjennomføre en veiledning på tross av avstand og mangel av god tid. For meg var det en nyttig opplevelse med absolutt større innsikt og nye handlingsmønster som skal implementeres i arbeidshverdagen min. Men med-hjelper har en ikke ulik veilederrolle i arbeidssituasjonen sin som det jeg har, så vi har mange av de samme utfordringene og problemstillingene.
Vi var bare to studenter som hadde denne samtalen sammen over Skype, så vi hadde ingen som var observatør. Vi veiledet hverandre og var veisøker hver vår gang. Så vi mistet muligheten til å få en tilbakemelding på hvordan vi gjorde det, ut fra en tredjepersons observasjon.
Lauvås, Per, & Handal, Gunnar. (2014). Veiledning og praktisk yrkesteori (3. Utg). Oslo: Cappelen Damm akademisk.
Leser at du reflekterer over mye av det samme som jeg tenker rundt nytte av et veiledningsgrunnlag, og hvordan man kan ta nytte av dette i førveiledning. Har nylig fått en student som har sin aller første praksisperiode, hun er fersk og har lite erfaringer med den type pasientgruppe jeg jobber med. Jobber også på arbeidsplass som er hektisk og hvor det forventes at det skal gjøres gode og raske vurderinger. Noe som stresser meg litt da jeg virkelig har lyst til å være en god veileder, samtidig som jeg har krav fra min arbeidsplass som på oppfylles.
Er i utgangspunktet en ganske så ustrukturert person og tar gjerne litt ting på sparket, men mekret fort etter de første dagene som veileder at jeg virkelig må tenke over hvordan jeg sier og gjør ting. Har flere ganger hatt opplæring av vikarer og må nå skille mellom det å være veileder og det å skulle «lære opp noen». Dette er noe jeg synes er utfordrende, må gå inn i meg selv og tenke at jeg må gi studenten tid til å reflektere, ikke bare gi svaret med en gang.
Refleksjoner: Studenten fikk i oppgave å skrive et veiledningsgrunnlag i forkant av første veiledningstime (Lauvås og Handal, 2007, s 209.) Dette gjorde at jeg følte veiledningstimen ble holdt innenfor planlagt tidsramme og det aktuelle tema/temane,samtidig. Følte også at jeg fikk forberedt meg godt, da jeg fikk tid til å reflektere rundt hvordan jeg skulle evt. stille spørsmål og ikke presentere «den gode løsningen»(Lauvas og Handal, 2007.). Og dette fordi jeg på forhånd hadde et lite grunnlag om hva studenten trengte/ønsket veiledning som gjorde at jeg fikk reflektert og laget en plan for veiledningen.
Er enig med deg om at dette er en nyttig og god arbeidsmetode å bruke, både med student og for meg selv når jeg skal bli veiledet av andre.
Referanser:
Lauvås og Handal, 5. opplag 2007