Måned: oktober 2017

Mitt største utfordring som veileder er det å kunne skape en god relasjon til veisøker på kort tid. Etter min oppfatning handler relasjon både om den faglige og personlige støtten. Den faglige støtten handler om å svare på spørsmål, og hjelpe til med utvikling av kunnskap og forståelse innenfor faget. Personlig støtte ser jeg på som muligheten til å verdsette veisøker, at dens egenskaper og kunnskap blir møtt med respekt og forståelse. For å kunne møte en veisøker med den respekten de fortjener er det viktig å være forberedt, og man må møte veisøker slik en selv kunne ønsket å bli møtt. Martin Buber sier: at det mellommenneskelige forutsetter ekthet. Der denne ektheten ikke finnes, er det heller ikke ekte menneskelighet (Buber 1990).
Etter min erfaring er det beste måten å møte en ny veisøker på er å være forberedt på møtet, jeg liker å følge Tveiten (2008) sin fisk. Hvor man i planleggingsfasen tenker gjennom veiledningens hensikt og forberede seg på den kommende veiledningen. Det er oppstarts-/bli kjent fasen som er min hjertesak. Det er i denne fasen vi legger grunnlaget for veisøkers oppfatning av meg som veileder og miljøet veisøker skal lære i. Man må legge til rette for at vesøker er veiledbar. Med å være veiledbar menes det at veisøker er innenforstått med hva hensikten og målet med veiledningen er. Som figuren til Tveiten viser så bør det relasjonelle aspektet være bevist gjennom hele veiledningsperioden, i det første møtet med veisøker kan man legge grunnmuren for veisøkers utbytte av praksisperioden.

(Tveiten 2008)

Min måte å være forberedt til første møte er ved å gi de ett informasjonshefte som jeg selv har utarbeidet. I dette heftet er det enkel informasjon om hva vi gjør på avdelingen, hva vi pleier å la studenter fokusere på, ettersom det er alt for mye å lære på kort tid. Utstyr, ord og utrykk og utvalgte prosedyrer som er mest vesentlig for veisøker. Med denne mappen håper jeg på å åpne opp for en bedre relasjonen mellom meg som veileder og veisøker med det at jeg viser en interesse for denne personen og dens utvikling.

Referanser:

Tveiten, S. (2008): Veiledning – mer enn ord… 3. utgave. Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke.

Aamodt, Laila G. (2014): Den gode relasjon. revidert utgave. Oslo: Gyldendal Akademisk

«Når en innleder og bygger opp kontakt forhold og samler informasjon om den andre med tanke på å yte best mulig hjelp, er det å kunne stille spørsmål helt sentralt. Spørsmål styrer samtalen. Hva slags spørsmål en stiller, hva man stiller spørsmål til, hvilken måte man stiller dem på bestemmer i stor grad hva slag svar en får, hvilken retning samtalen tar og kvaliteten på samtalen generelt.» ( Eide&Eide).

I veiledning er det viktig å stille gode, åpne og relevante spørsmål. Dette vil etter min mening skape grunnmuren for videre veiledning og ikke minst relasjon til veisøker. Dette kan gi veisøker muligheten til å tenke fritt, beskrive, få frem egne tanker, følelser og refleksjoner. Det å få fram den andres tanker, kunnskaper, erfaringer vil hjelpe veileder til å yte den hjelpen veisøkeren trenger. Det å la veisøkeren begrunne handlingene sine, kan føre til personlig vekst – autonomi. 

Autonomi – omhandler en persons evne til selv å bestemme sine handlinger og grunnlaget for sine handlinger( snl.no). 

Lukke spørsmål kan føre til veiledningssamtalen blir som et intervju med mange spørsmål, der spørsmålene blir begrenset til «ja» og «nei». (Eide&Eide). Dette kan føre til at veisøkeren blir mer passiv og ikke i stand til å kunne få frem ønsker, utfordringer vedkommende står overfor. 

På den andre siden kan lukkede spørmål være nødvendig i noen situasjoner, for eksempel spørre veisøker « har du gjennomført det vi enige om sist gang?».

Som veileder er det viktig å være istand til å stille riktige spørsmål på en riktig måte og i rett tid. Videre syns jeg det er viktig at veisøker ikke bare får veiledning på noe vedkommende ikke kan, men også det man kan. Dette kan gjøres ved å oppmuntring, bekreftelse, gode og konstruktive tilbakemeldinger underveis osv.

Det å gi gode tilbakemeldinger kan støtte til utvikling og forandring og kan være nødvendig for mestring. Også dette med å beskrive situasjoner som «jeg mener» ikke » du er» kan åpne mange dører til god refleksjon hos både veileder og veisøker.

I situasjoner der jeg skal veilede, er jeg opptatt av å utvikle en relasjon til veisøkeren, være med å få vedkommende til å utvikle personlig autonomi og motivere. Etter min mening vil dette føre til opplevelse av mestring og kompetanseheving.

Til slutt syns jeg det å kunne ha en «uformell» samtale utover dagen kan danne grunnlag for en god relasjon. En god relasjon er viktig for at studenten føler seg trygg. Denne tryggheten vil være viktig for selve læringen og motivasjonen, vekst og utvikling. Det å kunne etablere en god relasjon til studenten og la vedkommende oppleve anerkjennelse og bli sett, er avgjørende for å skape trygghet og tillit.

Referanser

• Eide, Tom &Eide, Hilde (2012). Kommunikasjon i relasjoner – samhandling, konfliktløsning, etikk: Gyldendal akademisk (2.revidert og utvidede utgave, 6.opplag).
• Eikeland, Anne, Weiby, Turid. (2003). «Hvordan påvirker veiledningssamtalen studentens kunnskapsutvikling» , Hovedoppgave ved Yrkespedagogisk institutt Høgskolen i Akershus
• snl.no/autonomi

Det å gi konstruktive, og da spesielt negative tilbakemeldinger, kan i mange tilfeller være utfordrende. Hvordan kan en på best mulig måte gi disse tilbakemeldingene? Det å konfrontere en annen kan innebære å ta opp noe som er ubehagelig for vedkommende, og kanskje også en selv. Ifølge Lauvås & Handal (2014) bør en i slike tilfeller forsøke å være så konkret som mulig.

For at tilbakemeldingen skal være nyttig må den bli tatt imot av den andre. En bør forberede veisøker på det en ønsker å ta opp (Lauvås & Handal 2014). Jeg syntes det er lettere både å gi og få tilbakemeldinger når det gjelder små problemer. Når det kommer til veiledning, er det ikke spørsmål om man skal gi råd, men når og hvordan (Lauvås & Handal 2014). Bruk av spørsmål som hva, hvis, når og hvordan kan bidra til refleksjon og bevisstgjøring (Lauvås & Handal, 2014; Tveiten, 2015). Bruk av åpne spørsmål kan stimulere til refleksjon (Tveiten, 2015), og ved å gi tilbakemeldinger fortløpende kan det skape et bedre samarbeid (Lauvås & Handal, 2014). Jeg har tidligere opplevd at den som blir veiledet går i forsvar, og jeg har erfart at det å bruke åpne spørsmål kan forhindre dette. Dersom veisøker blir usikker og går i forsvarsposisjon er motstanden for sterk (Lauvås & Handal, 2014).

Det er viktig å huske på at selv om veiledning ofte tar utgangspunkt i problemer, er det først og fremst en læreprosess (Lauvås & Handal, 2014). Det må være et eksplisitt formål med veiledningen at den andres beste skal kunne ivaretas (Eide et al.2008). Konkret tilbakemelding kan korrigere adferd og er nyttig for å lære (Kaufmann & Kaufmann, 2015), men til syvende og sist er det veisøker selv som er ansvarlig for de endringer som gjøres (Eide et al.2008).

Video om hvordan konstruktiv tilbakemelding kan gis. Videoen (Bet-David, 2014) omhandler ledere, men er høyest relevant også for veiledning av studenter eller kollegaer:

Referanser

• Bet-David, P. (2014). How to give constructive Criticism. Sett 17.10.2017 på: https://www.youtube.com/watch?v=Tp14kRQHBYA
• Eide, S. B., Sævareid, H. I., Aasland, D. G., Grelland, H. H., & Kristiansen, A. (2008). Til den andres beste : en bok om veiledningens etikk. Oslo: Gyldendal akademisk.
• Kaufmann, G., & Kaufmann, A. (2015). Psykologi i organisasjon og ledelse (5. utg. ed.). Bergen: Fagbokforl.
• Lauvås, P., & Handal, G. (2014). Veiledning og praktisk yrkesteori (3. utg. ed.). Oslo: Cappelen Damm akademisk
• Tveiten, S. (2015). Veiledning : mer enn ord (2. oppl.). Bergen: Fagbokforl.