Etikk i veiledning
Jeg mener etikk spiller en viktig rolle i både kommunikasjoner og handlinger. Veiledning er kommunikasjon over en handling. Med andre ord innebærer veiledning både kommunikasjon og handling. På en side kreves det av veilederen å handle etisk når det gjelder kommunikasjon med veisøker og på andre side vurdere selve handlingen etter etiske forhold.
Veiledning er en etisk handling uansett hva slags veiledning det er snakk om, dreier veiledning seg om å hjelpe og ivareta et annet menneske. … En dårlig veiledning er en veiledning som ikke hjelper eller ivaretar den som skal veiledes.(Kristiansen, Eide, Grelland, Sævareid, Aasland, 2008, s.11)
Etikk er en viktig part av veiledningen og er med hele prosessen. Det er kanskje mange som ikke har erfaring med veiledning fra før, men det er sjeldent å finne noen som ikke har en mening om etikk. Dermed er etiske handlinger en sentral del av veiledningen.
I Løvlies tankemodell praksistrekanten, står etikk som et eget nivå p-3 ovenfor p-2 nivået teori – og praksis baserte begrunnelser og p-1nivået handlingen. P-3 nivået er ikke bare en del av praksisteori men en del av hele undervisningspraksisen også. Dette viser hvor viktig rolle spiller etiske handlinger for veiledningen i hele veiledningsløpet.
Figur 7. Praksistrekanten (Lauvås & Handal, 2010, s. 177)
Det kan være vanskelig å utrykke presist hvorfor vi ikke synes vi kan handle på en bestemt måte; det er bare noe som sier oss at «dette vil jeg gjøre » eller «dette kan jeg ikke få meg til å gjøre». Det er den etiske overbygningen som setter individet i forhold til omverdenen, som gjør at man må forholde seg til bestemte situasjoner og medmennesker og ikke fungere som en tilbaketrukket observatør. (Lauvås & Handal, 2010, s. 182)
Veilederen bør ha fokus på etiske forhold i en hver bestemt handlingen i veiledningen. Samtidig vet vi at forhodet mellom veileder og veisøker er asymmetrisk.
Det er makt i alle kommunikasjon. (Løgstrup,1975, s. 65). Makten i kommunikasjon blir tydeligere når forholdet er asymmetrisk. (Kristiansen, Eide, Grelland, Sævareid, Aasland, 2008, s. 31).
Veilederen må ta i bruk sine erfaringer, sin fantasi og sine overbevisninger når det skal avgjøres hvordan makten brukes til å fremme den andres utvikling og innsikt. (Kristiansen, Eide, Grelland, Sævareid, Aasland, 2008 s .31)
I et slik asymmetrisk veiledningsforhold det kreves mer av veilederen for å handle etter etisk normer. På denne måten kan veilederen vri sin makt til en positiv fordel for veisøkeren. For eksempel når veilederen i samtale viser oppmerksomhet og lytter med interesse vil med stor sannsynlighet påvirke veisøkeren til å åpne seg og komme med sine ideer.
Ved å holde seg selv tilbake og ved å være oppmerksomt lyttende kan veilederen bidra til å gi veisøkeren et rom til å handle og vokse i.(Kristiansen, Eide, Grelland, Sævareid, Aasland, 2008, s. 59)
Å bli en god veileder på denne måten krever øvelse, men empatisk lytting og en grunnleggende holdning om å vise respekt for andres kunnskap, aksept, høy etiske verdier gir et godt veiledningsklima.
Litteratur:
Aasland, D.G. ,(2008). Veilednings etiske forutsetninger. I: Eide, S. B., Aasland, D. G., Grelland, H. H., & Kristiansen, A (2008). Til den andres beste: en bok om veiledningens teknikk. Oslo: Gyldendal akademisk.
Lauvås, P, Handal, G. (2010).Strategi og prinsipper. 3. utgave. Lauvås P & Handal G. veiledning og praktisk yrkesteori. Oslo. Cappelen akdemisk forlag.
Kristiansen A. ,(2008). Hva skiller veiledningssamtale fra andre samtaler ?. I: Eide, S. B., Aasland, D. G., Grelland, H. H., & Kristiansen, A (2008). Til den andres beste: en bok om veiledningens teknikk. Oslo: Gyldendal akademisk.
Kristiansen A. ,(2008) Hva hører du når du lytter? hvem blir du når du svarer . I: Eide, S. B., Aasland, D. G., Grelland, H. H., & Kristiansen, A (2008). Til den andres beste: en bok om veiledningens teknikk. Oslo: Gyldendal akademisk.
Jeg ble inspirert av dette innlegget nettopp fordi det tar opp viktige aspekt jeg møter i min arbeidshverdag. Særlig det med å erkjenne det asymetriske forholdet mellom veileder og veisøker, og å måtte ta i bruk sine erfaringer, sin fantasi og overbevisninger for at denne makten skal kunne brukes til å fremme veisøkers interesser. Vi diskuterer mye denne relasjonen på min arbeidsplass da vi jobber med sårbare grupper, og vi drømmer til tider om herredømmefri kommunikasjon så som den tyske filosofen og sosiologen Jurgen Habermas snakker om. Men som Sissel Tveiten (2008) påpeker skal veiledning være faglig fundert (man vet hva man gjør, hvorfor og hvordan), og jeg tror nettopp denne kombinasjonen av erfaringer, fantasi og fag gir de beste forutsetninger for gode veiledningssamtaler.
Litteratur:
* Tveiten, S. (2008). Veiledning – mer enn ord… (3. utg.). Bergen: Fagbokforlaget