Parafrasering og speiling i veiledning

Hva er det som skiller en god og dårlig veileder?

Studentene i artikkelen til Haugan, Aigeltinger og Sørlie (2012) sier at deres erfaring fra veiledningen under studiet handlet mye om hvilken kjemi de hadde med veilederen. (Haugan,G., Aigeltinger, E. & Sørlie, V. 2012.) Det å ha kjemi er en litt uhåndterbar beskrivelse, men jeg tror at mye av det vi kaller kjemi tar utgangspunkt i hvor god samtalen oppleves mellom partene. Jeg ønsker derfor å trekke frem to virkemidler en kan bruke for å fremme en god samtale mellom veileder og veisøker.

I følge Lauvås og Handal (2017) er parafrasering den mest potente samtaleferdigheten vi kan bruke i veiledning. Parafrasering går ut på at veileder gjentar sin forståelse av hva hun har oppfattet av det veisøker utrykker. Ved at veileder parafraserer kan de sammen skape en felles forståelse for hva veiledningen dreier seg om, men også gir rom for korrigeringer. En annen intensjon er at parafrasering bidrar til at den som blir veiledet får mulighet til å analysere det som blir sagt og kan forstå sin egen ”problematikk” på nytt.

Det andre samtaleverktøyet jeg ønsker å belyse er speiling. Selv om det har mange likheter med parafraseringer går speiling inn på følelsene enn selve innholdet er i samtalen.

Det er viktig å skille mellom at veiledning ikke er terapi, og at en skal ikke gå inn for å rydde opp i følelsene hos veisøker, men det er også viktig å anerkjenne at de er der og at veileder prøver å beskrive de hvis det er behov for det. Her er det også viktig at ikke veileder vurderer følelsene ved for eksempel å si ”jeg opplever at du uinteressert og sur” , men heller ”jeg opplever at du er nedfor for tiden, stemmer det?”. (Lauvås og Handal 2017.) For en usikker student i starten av praksisperioden kan det være å godt å få anerkjent følelsene sine gjennom speiling.

Som veileder må en finne en balanse mellom parafrasering og speiling, noe som kan være vanskelig i et hektisk arbeidsmiljø. For at spesielt speiling skal fungere som et  samtaleverktøy bør dette skje når det er tid og rom for det slik at studenten føler seg trygg på at følelsene som blir speilet er mellom veileder og veisøker. Det samme gjelder i grunn parafrasering, veileder må ha tiden til å følge opp tråden videre hvis ikke mister det all sin effekt.

 

Haugan,G., Aigeltinger, E. & Sørlie, V. (2012). Relasjonen til veileder betyr mye for sykepleierstudenter i sykehuspraksis. Sykepleien forskning, 7(2)(152-158) DOI: 10.4220/sykepleienf.2012.0083

 

Lauvås, P. & Handal, G. (2017). Veiledning og praktisk yrkesteori. [Oslo]: Cappelen Damm Akademisk.

Ett svar på “Parafrasering og speiling i veiledning”

  1. Jeg ønsker å kommentere ditt innlegg ved å se på vurderingen av situasjonen i tillegg til parafrasering og speiling som er to sentrale momenter veiledningen. (Lauvås & Handal 2014, s. 255-257) Jeg ønsker å se på hvordan kan jeg bli en bedre observatør av det som faktiske skjer? Hva er det jeg ser? Hvorfor skjer det, og hva kan være grunnen til at det skjer? I en veiledningssituasjon hvor bakteppet er lagt gjennom handlings- og refleksjonsmodellen og «en komplett veiledningssløyfe» med forveiledning, gjennomføring og etterveiledning (Lauvås og Handal 2014, s. 208) er vurderingen og dermed observasjonen av situasjoner som veisøker er en del av, viktig for å gi konstruktiv tilbakemelding til veisøker.
    I Brekke & Søndenå (2011, s. 178) nevnes det konkrete momenter for å bli dyktigere til å observere. Jeg ønsker å ta for meg noen ett av disse momentene som jeg synes er sentralt og det er: «Større generell bevissthet om persepsjonsprosesser og hukommelse.» (Bjørndal 2014, s.41)
    Jeg jobber på sykehus som ergoterapeut og kartlegger blant annet kognitive utfordringer hos pasienter. Jeg har sett hvor viktig det er å gi pasientene tid til å ta inn informasjon. Når jeg stiller spørsmål skal informasjonen gjennom sansing, persepsjon, oppfattelse og tolkes før jeg muligens kan forvente et svar. Dette har over tid lært meg at etter en sykdom/skade i hjernen kan det ta lengre tid enn vanlig.
    Veisøker er i en læringssituasjon, og ofte er det snakk om nylæring. Det vil si at veisøker skal lære nytt om ting veisøker ikke har kjennskap til. Jeg erfarer at det å gi veisøker god tid før jeg får et svar er hensiktsmessig. Hvis jeg ikke lar det gå litt tid og stiller et nytt spørsmål (på toppen) for å forsøke å spesifisere/oppklare kan dette forstyrre veisøkers kognitive prosess, og en kan risikere at du ikke får svar på det du egentlig spurte om. Jeg erfarer med å gi tid til å tenke over hva er det veileder faktisk spør om, gir veisøker muligheten til å reflektere over hva veisøker vil svare.
    Videre er et viktig hvis det ikke kommer noe svar etter litt tid, og følge opp med spørsmål rundt om det første spørsmålet var noe uklart. Og plutselig har man en god refleksjonsprosess i gang.
    Dette er to ulike situasjoner mellom pasienter og veisøkere, men den kognitive prosessen er den samme.

    Litteraturliste
    Lauvås & Handal (2014). Veiledning og praktisk yrkesteori (3.utg). Oslo Cappelen Damm.
    Brekke & Søndenå (2009). Veiledningskvalitet. Universitetsforlaget.
    Bjørndal (2011). Det vurderende øyet, observasjon, vurdering og utvikling i undervisning og veiledning, Gyldendal akademisk

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.