Erfaringer fra å skrive veiledningsgrunnlag og gjennomføring av førveiledning.
I Forkant av førveiledningen sendte vi veiledningsgrunnlaget til hverandre:
Veiledningsgrunnlag: (Student til veileder)
«I tidligere praksisperioder har jeg opplevd at både pasienter og pårørende henvender seg til sykepleier, selv om det er jeg som har oppfølging og ansvaret for pasienten. De snakker over hodet på meg, for å få prate med veileder. Det får meg til å føle meg så liten og underlegen. Jeg forstår godt at sykepleier har større troverdighet enn meg som student, men det er ofte jeg kan svarene og. Da jeg har lyst å utvikle meg mest mulig ila disse praksisukene ønsker jeg så inderlig å bryne meg på spørsmål fra pasienter og pårørende, og heller konferere med veileder når jeg blir usikker.»
- Hva har du tenkt å gjøre? Definere forventinger og mål for praksisperioden. Tydelig at målet er å bli mest mulig selvstendig. Hvordan kan studenten oppnå det?
- Hvordan vil du gjøre det? Innkalle til et veiledningsmøte der man tydeliggjør målet, og ikke minst framgangsmåte for å nå det. Forklare hvordan veileder-veisøkerrelasjonen er bygget på tillit, og at man vil få større ansvar og selvstendighet etter hvert som veileder ser når det er hensiktsmessig og trygt. La studenten fortelle hva hun mestrer, hvilke situasjoner hun klarer å stå i selv og kartlegge hva som oppleves som utfordrende. Ha en åpen dialog, la studenten få uttrykke sitt synspunkt på pasientsamhandlingen. Bruk av logg kan være nyttig for å vurdere progresjon. Være bevisst min rolle som veileder – spesielt i pasientkontakt; at jeg holder med i bakgrunnen.
- Hvorfor vil du gjøre det? Med en felles forståelse av forventninger og mål, kan tiden brukes mer hensiktsmessig for å få størst utbytte. Ved å styrke studentens selvstendighet, fremmes den sykepleiefaglige identitet. Ved å øke mestring hos studenten, får hun større eierskap til yrket
Hvordan fungerte veiledningen:
I forkant av veiledningen ønsket veileder studenten velkommen. Det ble spurt om hva som er studentens forventninger til praksis, og veileder tar tak i problemet beskrevet ovenfor med en gang. Hun roser studenten for å ta kontakt. De kartlegger situasjonen sammen, og lager delmål.
Kommunikasjonsverktøy som blir brukt i samtalen var:
- Åpne spørsmål (Kan du beskrive det mer?/ Hva kan du gjøre for å nå dine mål?)
- Støtter veisøker, og bekrefter at det er bra han tar kontakt.
- Aktiv lytting (sier ja, mm osv) når veisøker snakker.
Det som fungerte bra i samtalen var at studenten ble stilt til ansvar samtidig som han ble sett. Det blir stilt spørsmål om hva han mestrer. Studenten setter seg mål om å bli mer selvstendig, og han ser selv sine begrensninger. Han får beskjed fra veileder om at kan få ytterligere hjelp dersom han er usikker.
Samtalen gikk veldig fint, og studenten følte seg ivaretatt. Det som kunne vært gjort anderledels var å ha en sammenfatning på slutten, samt å konkret avtale tidspunkt for neste møte.