Veiledning og vurdering 1

Mitt største utfordring som veileder er det å kunne skape en god relasjon til veisøker på kort tid. Etter min oppfatning handler relasjon både om den faglige og personlige støtten. Den faglige støtten handler om å svare på spørsmål, og hjelpe til med utvikling av kunnskap og forståelse innenfor faget. Personlig støtte ser jeg på som muligheten til å verdsette veisøker, at dens egenskaper og kunnskap blir møtt med respekt og forståelse. For å kunne møte en veisøker med den respekten de fortjener er det viktig å være forberedt, og man må møte veisøker slik en selv kunne ønsket å bli møtt. Martin Buber sier: at det mellommenneskelige forutsetter ekthet. Der denne ektheten ikke finnes, er det heller ikke ekte menneskelighet (Buber 1990).
Etter min erfaring er det beste måten å møte en ny veisøker på er å være forberedt på møtet, jeg liker å følge Tveiten (2008) sin fisk. Hvor man i planleggingsfasen tenker gjennom veiledningens hensikt og forberede seg på den kommende veiledningen. Det er oppstarts-/bli kjent fasen som er min hjertesak. Det er i denne fasen vi legger grunnlaget for veisøkers oppfatning av meg som veileder og miljøet veisøker skal lære i. Man må legge til rette for at vesøker er veiledbar. Med å være veiledbar menes det at veisøker er innenforstått med hva hensikten og målet med veiledningen er. Som figuren til Tveiten viser så bør det relasjonelle aspektet være bevist gjennom hele veiledningsperioden, i det første møtet med veisøker kan man legge grunnmuren for veisøkers utbytte av praksisperioden.

(Tveiten 2008)

Min måte å være forberedt til første møte er ved å gi de ett informasjonshefte som jeg selv har utarbeidet. I dette heftet er det enkel informasjon om hva vi gjør på avdelingen, hva vi pleier å la studenter fokusere på, ettersom det er alt for mye å lære på kort tid. Utstyr, ord og utrykk og utvalgte prosedyrer som er mest vesentlig for veisøker. Med denne mappen håper jeg på å åpne opp for en bedre relasjonen mellom meg som veileder og veisøker med det at jeg viser en interesse for denne personen og dens utvikling.

Referanser:

Tveiten, S. (2008): Veiledning – mer enn ord… 3. utgave. Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke.

Aamodt, Laila G. (2014): Den gode relasjon. revidert utgave. Oslo: Gyldendal Akademisk

«Når en innleder og bygger opp kontakt forhold og samler informasjon om den andre med tanke på å yte best mulig hjelp, er det å kunne stille spørsmål helt sentralt. Spørsmål styrer samtalen. Hva slags spørsmål en stiller, hva man stiller spørsmål til, hvilken måte man stiller dem på bestemmer i stor grad hva slag svar en får, hvilken retning samtalen tar og kvaliteten på samtalen generelt.» ( Eide&Eide).

I veiledning er det viktig å stille gode, åpne og relevante spørsmål. Dette vil etter min mening skape grunnmuren for videre veiledning og ikke minst relasjon til veisøker. Dette kan gi veisøker muligheten til å tenke fritt, beskrive, få frem egne tanker, følelser og refleksjoner. Det å få fram den andres tanker, kunnskaper, erfaringer vil hjelpe veileder til å yte den hjelpen veisøkeren trenger. Det å la veisøkeren begrunne handlingene sine, kan føre til personlig vekst – autonomi. 

Autonomi – omhandler en persons evne til selv å bestemme sine handlinger og grunnlaget for sine handlinger( snl.no). 

Lukke spørsmål kan føre til veiledningssamtalen blir som et intervju med mange spørsmål, der spørsmålene blir begrenset til «ja» og «nei». (Eide&Eide). Dette kan føre til at veisøkeren blir mer passiv og ikke i stand til å kunne få frem ønsker, utfordringer vedkommende står overfor. 

På den andre siden kan lukkede spørmål være nødvendig i noen situasjoner, for eksempel spørre veisøker « har du gjennomført det vi enige om sist gang?».

Som veileder er det viktig å være istand til å stille riktige spørsmål på en riktig måte og i rett tid. Videre syns jeg det er viktig at veisøker ikke bare får veiledning på noe vedkommende ikke kan, men også det man kan. Dette kan gjøres ved å oppmuntring, bekreftelse, gode og konstruktive tilbakemeldinger underveis osv.

Det å gi gode tilbakemeldinger kan støtte til utvikling og forandring og kan være nødvendig for mestring. Også dette med å beskrive situasjoner som «jeg mener» ikke » du er» kan åpne mange dører til god refleksjon hos både veileder og veisøker.

I situasjoner der jeg skal veilede, er jeg opptatt av å utvikle en relasjon til veisøkeren, være med å få vedkommende til å utvikle personlig autonomi og motivere. Etter min mening vil dette føre til opplevelse av mestring og kompetanseheving.

Til slutt syns jeg det å kunne ha en «uformell» samtale utover dagen kan danne grunnlag for en god relasjon. En god relasjon er viktig for at studenten føler seg trygg. Denne tryggheten vil være viktig for selve læringen og motivasjonen, vekst og utvikling. Det å kunne etablere en god relasjon til studenten og la vedkommende oppleve anerkjennelse og bli sett, er avgjørende for å skape trygghet og tillit.

Referanser

• Eide, Tom &Eide, Hilde (2012). Kommunikasjon i relasjoner – samhandling, konfliktløsning, etikk: Gyldendal akademisk (2.revidert og utvidede utgave, 6.opplag).
• Eikeland, Anne, Weiby, Turid. (2003). «Hvordan påvirker veiledningssamtalen studentens kunnskapsutvikling» , Hovedoppgave ved Yrkespedagogisk institutt Høgskolen i Akershus
• snl.no/autonomi

Det å gi konstruktive, og da spesielt negative tilbakemeldinger, kan i mange tilfeller være utfordrende. Hvordan kan en på best mulig måte gi disse tilbakemeldingene? Det å konfrontere en annen kan innebære å ta opp noe som er ubehagelig for vedkommende, og kanskje også en selv. Ifølge Lauvås & Handal (2014) bør en i slike tilfeller forsøke å være så konkret som mulig.

For at tilbakemeldingen skal være nyttig må den bli tatt imot av den andre. En bør forberede veisøker på det en ønsker å ta opp (Lauvås & Handal 2014). Jeg syntes det er lettere både å gi og få tilbakemeldinger når det gjelder små problemer. Når det kommer til veiledning, er det ikke spørsmål om man skal gi råd, men når og hvordan (Lauvås & Handal 2014). Bruk av spørsmål som hva, hvis, når og hvordan kan bidra til refleksjon og bevisstgjøring (Lauvås & Handal, 2014; Tveiten, 2015). Bruk av åpne spørsmål kan stimulere til refleksjon (Tveiten, 2015), og ved å gi tilbakemeldinger fortløpende kan det skape et bedre samarbeid (Lauvås & Handal, 2014). Jeg har tidligere opplevd at den som blir veiledet går i forsvar, og jeg har erfart at det å bruke åpne spørsmål kan forhindre dette. Dersom veisøker blir usikker og går i forsvarsposisjon er motstanden for sterk (Lauvås & Handal, 2014).

Det er viktig å huske på at selv om veiledning ofte tar utgangspunkt i problemer, er det først og fremst en læreprosess (Lauvås & Handal, 2014). Det må være et eksplisitt formål med veiledningen at den andres beste skal kunne ivaretas (Eide et al.2008). Konkret tilbakemelding kan korrigere adferd og er nyttig for å lære (Kaufmann & Kaufmann, 2015), men til syvende og sist er det veisøker selv som er ansvarlig for de endringer som gjøres (Eide et al.2008).

Video om hvordan konstruktiv tilbakemelding kan gis. Videoen (Bet-David, 2014) omhandler ledere, men er høyest relevant også for veiledning av studenter eller kollegaer:

Referanser

• Bet-David, P. (2014). How to give constructive Criticism. Sett 17.10.2017 på: https://www.youtube.com/watch?v=Tp14kRQHBYA
• Eide, S. B., Sævareid, H. I., Aasland, D. G., Grelland, H. H., & Kristiansen, A. (2008). Til den andres beste : en bok om veiledningens etikk. Oslo: Gyldendal akademisk.
• Kaufmann, G., & Kaufmann, A. (2015). Psykologi i organisasjon og ledelse (5. utg. ed.). Bergen: Fagbokforl.
• Lauvås, P., & Handal, G. (2014). Veiledning og praktisk yrkesteori (3. utg. ed.). Oslo: Cappelen Damm akademisk
• Tveiten, S. (2015). Veiledning : mer enn ord (2. oppl.). Bergen: Fagbokforl.

• Å være veileder i en hektisk hverdag

Nå har vi fått en del veisøkere i praksis og jeg har fått æren av å være med de fleste av dem. Jeg har dermed erfart at en del veiførere gjør mye forskjellig og heller ikke tar dette ansvaret de har fått alvorlig nok synes jeg. Det skal nevnes at de fleste av mine kollegaer ikke har studert veiledning for å få økt kunnskap, samt at vi har det veldig hektisk i arbeidstiden. Som litt over gjennomsnittet interessert i veiledning, mener jeg at vi helsepersonell har et overordnet ansvar for å lære bort både teori og egne erfaringer knyttet mot teori. I boken Til den andres beste (Eide, 2016) skriver de at veiledning er en etisk handling, noe jeg er enig i. Veiledning dreier seg etter min mening om å hjelpe veisøkere til å oppnå det ønskede nivået eller hjelpen de søker. Veisøkerne vi har i praksis kan jo bli våre nye kollegaer en dag. Ønsker vi oss kollegaer (les: helsepersonell) som kun gjør det de skal, uten å tenke igjennom teorien for praksisen? Kanskje finnes det en bedre løsning på problemet til pasienten, som ikke oppdages dersom man ikke reflekterer over praksis.

Samtidig som vi, i den hektiske hverdagen, står ovenfor et dilemma; hvordan skal vi lære bort kunnskap? Spesielt når vi ikke er med samme veisøkeren fra dag til dag. Vi har ikke tid til å stå å forklare veisøkerne teori etter teori, for å begrunne hva som gjøres på lab. Dette må jo skolen ta seg av, tenker mange. På fagspråket finnes det to ytterpunkter i praksis-teori-forholdet, teorityranniet og erfaringstyranniet (Lauvås & Handal, 2017, pp. 158-162). Ofte setter vi oss i erfaringstyranniet og sier til studenten «les prosedyreboken og gjør det som står der» uten å forklare. Noen begrunner det gjerne med «Dere studenter skal andre steder i praksis senere og vil nok lære andre ting der». Veisøkere tørr dermed ikke å stille spørsmål, mens veiførere på lab er fornøyd med å bare kunne la en veisøker øve seg og heller titte i prosedyreboken for hjelp, i stedet for å spørre veiførerne, noe som kan minne om mesterlære-modellen (Lauvås & Handal, 2017). Denne holdningen tror jeg for det meste kommer fra at veisøkerne skiftes ut fra lab til lab og det samme gjør veiførerne. Vi er ikke på samme lab fra dag til dag og veisøkerne er som regel bare opp mot 1 -en- uke per lab. Boken røde tråder i praktiske studier (Buberg & Hessevaagbakke, 2013) snakker om «bli-kjent-bli-trygg-fasen», som i stor grad handler om å skape relasjon mellom veisøker og «hovedveifører», hvor det utveksles informasjon og tidligere erfaringer. Denne prosessen, eller en mini-versjon av denne prosessen, bruker jeg hver gang jeg møter en ny veisøker før arbeidsdagen starter. Her spør jeg veisøkeren hvilken erfaring hun/han har, hva de har gjort på lab og hva de ønsker å fokusere på/daglig mål. Dette mener jeg at alle veiførere på lab skal kunne bruke første gang de møter en ny veisøker på lab. Det er en enkel måte å starte en dialog på, samt å få et inntrykk av hva veisøkeren kan. Dermed blir det også enklere å gi teoretisk kunnskap på det veisøkeren har som mål. Kanskje økt kunnskap om veiledning vil føre til mer aksept for å ta seg tid til å gjennomgående veilede veisøkere i praksis?

Referanser:

Buberg, L. I., & Hessevaagbakke, E. (2013). Røde tråder i praktiske studier: et pedagogisk verktøy for sykepleiestudenter og deres veiledere (3 ed.): Høyskoleforlaget.

Eide, S. B. (2016). Til den andres beste: en bok om veiledningens etikk (6 ed.): Gyldendal Akademisk.

Lauvås, P., & Handal, G. (2017). Veiledning og praktisk yrkesteori (3 ed.): Cappelen akademisk forlag.

Alle i gruppen hadde på forhånd skrevet et veiledningsgrunnlag og vi samlet oss fysisk på et sted for å gjennomføre denne veiledningen. Vi gjennomførte ved at en og en la frem veiledningsgrunnlaget. Vi hadde ingen tydelig rolle på hvem som var veileder og hvem som var observatør, men satt sammen og ga feedback til hverandre.

Som Lauvås og Handal blant annet skriver ; «et veiledningsgrunnlag er et hjelpemiddel i veiledningen» og «det skal fungere som et utkast som danner grunnlaget for en samtale.» (Lauvås og Handal 2007.s. 209).

Jeg hadde en konkret situasjon jeg trengte veiledning på. Dette handlet om en situasjon med en pasient hvor kommunikasjonen ikke alltid var det enkleste. Målet med å gå til pasienten var forflytning fra seng til rullestol, noe som også var målet til pasienten. Utfordringen for meg som veileder i denne situasjonen var at pasienten var svært verbal ukritisk, samtidig som han hadde svært lang svarlatens. Jeg på den andre siden er en svært utålmodig person, jeg liker heller ikke å bli snakket stygt til.

Utfordringen var også at pasienten hadde svært dårlig kortidsminne og husket ikke hva vi hadde øvd på dagen før. Han ble også sint og oppgitt, samtidig som at han ga uttrykk for at han ville opp i stol. Jeg hadde vært der flere ganger tidligere og gjennomført tiltaket og følte at vi hadde fått opparbeidet en god relasjon, men denne gangen gikk det rett og slett ikke. Det endte med at jeg til slutt bare måtte avslutte og gå.

Jeg har i etterkant av dette gått og tenkt på om hva jeg kunne gjort annerledes, hvordan jeg kunne gjort noe annerledes eller om det var det riktig at jeg bare avsluttet? Dette var starten på en fin veiledningstime hvor jeg fikk veiledning på forskjellige måter; Både non- verbal og verbal veiledning, åpne spørsmål, rolleavklaring, bekreftelse og tips til andre måter å kommunisere med pasienten på.(Eide og Eide, 2008).

En uke etter dette skulle jeg tilbake til pasienten og gjennomføre forflytning, men gikk inn til pasienten med rådene jeg hadde fått fra veiledningsdagen. Denne gangen satt jeg av ekstra god tid til pasienten, laget også en oppskrift med forklaring og bilder på hvordan jeg hadde tenkt mobiliseringen skulle gjennomføres. Gikk igjennom dette med pasienten og satt av tid slik at pasienten skulle få komme med sine egne meninger og refleksjoner. Og vet dere hva, etter 1 time så hadde han forflyttet seg fra seng til stol!

-Lauvås, P. & Handal, G. (2007). Veiledning og praktisk yrkesteori (5. utg.). Oslo: Cappelen Akademiske Forlag. [Kap. 1-5, 8, 10-11] [163 sider]

Eide, S. B., Grelland H.H., Kristiansen A., Sævareid H.I. & Aasland D.G.(2008) Til den andres beste, En bok om veiledningens etikk. Oslo: Gyldendal akademisk.

Vi er pålagt å ha studenter ved ujevne mellomrom fra arbeidsgiver. Jeg er interessert i å ha en grei hverdag på jobb og det innebefatter da også å ha de verktøyene som kreves for å oppnå dette. Å ha kompetanse på veiledning er derfor et veldig viktig verktøy.

Jeg har alltid vært opptatt av å overføre kunnskap, lære bort, vise til andre, eller å gjøre andre dyktige. Jeg har mange års erfaring (20 år av og på fra 13-40 års alder) med å være trener for 8-18 åringer i håndball. Der var mye av læringen basert på mester-svenn tilnærmingen. Man hadde en optimal måte å utføre ulike teknikker på som man jobbet mot. Samtidig er alle mennesker ulike slik at teknikkene må tilpasses individuelt. Videre har håndball en lagsport som handler om å få mange mennesker til å fungere sammen mot samme mål og prestere etter målsetting. For å få individer til å fungere på best mulig til glede for fellesskapet krever at individet blir akseptert og hørt. For å få til dette gjenkaller jeg utstrakt bruk av refleksjons-handlingsmodellen. Ved å stille åpne spørsmål til individet får en frem hvilke behov som er viktige og kan da handle i forhold til å få dette til å passe sammen med alle de andre på laget.

Erfarer at jeg har tatt dette med over i jobben min som ergoterapeut. Jeg er opptatt av den gode samtalen, og har gjennomført et prosjekt i forhold til kollegaveiledning med fokus kollegaer som har studenter i praksis, som fortsatt er i drift og skal utvikles videre. Jeg har hatt noen studenter i praksis, men ikke mange, og jeg er spent på hvordan jeg kan nyttiggjøre meg mine ressurser til å være en best mulig veileder. Utfordringene jeg har kjent på ved tidligere studenter er å fange opp kunnskapsnivået raskt nok. Har erfart at det er kunnskapshull på sentrale områder noe sent i praksisperioden. Vi har klart å få det til å fungere, men ønsker å bli bedre på dette. Jeg ser at det er mange nyttige redskap som jeg kan plukke opp på denne videreutdanningen som kan hjelpe meg. Frem til nå ser jeg at viktigheten av førveiledning og veiledningsgrunnlag sammen med tydeligere målsetting er ting jeg vil benytte meg av når jeg får student i oktober.

Referanser
Lauvås og Handal
Bjørndal, Cato R.P.

Følg lenken for å komme til webinaret. Obs! Ikke den samme lenken som til testingen!

Webinar

Vi starter kl 9, rommet er åpent fra kl 8.45.