Erfaring med å skrive veiledningsgrunnlag og gjennomføre førveiledning
Jeg har skrevet et veiledningsgrunnlag med utgangspunkt i en konkret utfordring jeg kan oppleve som praksisveileder. Det har vært utfordrende å beskrive problemstillingen, da det er første gang jeg har tatt del i dette. Likevel har det vært en læringsrik prosess, hvor jeg definitivt ser fordelene av å formulere sitt eget veiledningsbehov så konkret som mulig.
Veiledningen:
Etter at jeg mottok veiledningsgrunnlaget fra veisøkeren, oppsummerte jeg kort innholdet for å se om jeg hadde oppfattet veiledningsbehovet riktig. Under samtalen merket jeg stadig at jeg ønsket å komme med innspill eller svar til veisøkeren. I stedet for å avbryte veisøkeren, noterte jeg innspillene ned på et ark, som jeg senere kunne bringe frem i samtalen. I litteraturen står det presisert at det er viktig å fremme dynamikken i samtalen, noe jeg hele tiden prøvde å rette meg etter. Kommunikasjonsverktøyene som ble benyttet var både verbal- og nonverbal kommunikasjon. Som veileder la jeg vekt på å få veisøkeren til å føle seg hørt og tatt på alvor ved å aktivt lytte.
I veiledningssamtalen fikk jeg inntrykk av at veisøker følte seg sett og forstått, samtidig som at jeg som veileder kunne komme med konkrete tiltak og råd til veisøkers problemstilling. Vi ble enige om å avtale et nytt møte for å undersøke om tiltakene fungerte.
Det er vanskelig å komme på noe konkret som kunne blitt gjort annerledes under prosessen, men jeg tenker at kommunikasjon generelt er sammensatt og komplekst, og at det derfor alltid vil finnes et forbedringspotensial for enhver. Som veileder kan jeg kanskje bli enda mer bevisst på bruken av «åpne spørsmål», slik at veisøker kan identifisere sitt behov/problem ytterligere.