Måned: september 2017

• Å være veileder i en hektisk hverdag

Nå har vi fått en del veisøkere i praksis og jeg har fått æren av å være med de fleste av dem. Jeg har dermed erfart at en del veiførere gjør mye forskjellig og heller ikke tar dette ansvaret de har fått alvorlig nok synes jeg. Det skal nevnes at de fleste av mine kollegaer ikke har studert veiledning for å få økt kunnskap, samt at vi har det veldig hektisk i arbeidstiden. Som litt over gjennomsnittet interessert i veiledning, mener jeg at vi helsepersonell har et overordnet ansvar for å lære bort både teori og egne erfaringer knyttet mot teori. I boken Til den andres beste (Eide, 2016) skriver de at veiledning er en etisk handling, noe jeg er enig i. Veiledning dreier seg etter min mening om å hjelpe veisøkere til å oppnå det ønskede nivået eller hjelpen de søker. Veisøkerne vi har i praksis kan jo bli våre nye kollegaer en dag. Ønsker vi oss kollegaer (les: helsepersonell) som kun gjør det de skal, uten å tenke igjennom teorien for praksisen? Kanskje finnes det en bedre løsning på problemet til pasienten, som ikke oppdages dersom man ikke reflekterer over praksis.

Samtidig som vi, i den hektiske hverdagen, står ovenfor et dilemma; hvordan skal vi lære bort kunnskap? Spesielt når vi ikke er med samme veisøkeren fra dag til dag. Vi har ikke tid til å stå å forklare veisøkerne teori etter teori, for å begrunne hva som gjøres på lab. Dette må jo skolen ta seg av, tenker mange. På fagspråket finnes det to ytterpunkter i praksis-teori-forholdet, teorityranniet og erfaringstyranniet (Lauvås & Handal, 2017, pp. 158-162). Ofte setter vi oss i erfaringstyranniet og sier til studenten «les prosedyreboken og gjør det som står der» uten å forklare. Noen begrunner det gjerne med «Dere studenter skal andre steder i praksis senere og vil nok lære andre ting der». Veisøkere tørr dermed ikke å stille spørsmål, mens veiførere på lab er fornøyd med å bare kunne la en veisøker øve seg og heller titte i prosedyreboken for hjelp, i stedet for å spørre veiførerne, noe som kan minne om mesterlære-modellen (Lauvås & Handal, 2017). Denne holdningen tror jeg for det meste kommer fra at veisøkerne skiftes ut fra lab til lab og det samme gjør veiførerne. Vi er ikke på samme lab fra dag til dag og veisøkerne er som regel bare opp mot 1 -en- uke per lab. Boken røde tråder i praktiske studier (Buberg & Hessevaagbakke, 2013) snakker om «bli-kjent-bli-trygg-fasen», som i stor grad handler om å skape relasjon mellom veisøker og «hovedveifører», hvor det utveksles informasjon og tidligere erfaringer. Denne prosessen, eller en mini-versjon av denne prosessen, bruker jeg hver gang jeg møter en ny veisøker før arbeidsdagen starter. Her spør jeg veisøkeren hvilken erfaring hun/han har, hva de har gjort på lab og hva de ønsker å fokusere på/daglig mål. Dette mener jeg at alle veiførere på lab skal kunne bruke første gang de møter en ny veisøker på lab. Det er en enkel måte å starte en dialog på, samt å få et inntrykk av hva veisøkeren kan. Dermed blir det også enklere å gi teoretisk kunnskap på det veisøkeren har som mål. Kanskje økt kunnskap om veiledning vil føre til mer aksept for å ta seg tid til å gjennomgående veilede veisøkere i praksis?

Referanser:

Buberg, L. I., & Hessevaagbakke, E. (2013). Røde tråder i praktiske studier: et pedagogisk verktøy for sykepleiestudenter og deres veiledere (3 ed.): Høyskoleforlaget.

Eide, S. B. (2016). Til den andres beste: en bok om veiledningens etikk (6 ed.): Gyldendal Akademisk.

Lauvås, P., & Handal, G. (2017). Veiledning og praktisk yrkesteori (3 ed.): Cappelen akademisk forlag.

Alle i gruppen hadde på forhånd skrevet et veiledningsgrunnlag og vi samlet oss fysisk på et sted for å gjennomføre denne veiledningen. Vi gjennomførte ved at en og en la frem veiledningsgrunnlaget. Vi hadde ingen tydelig rolle på hvem som var veileder og hvem som var observatør, men satt sammen og ga feedback til hverandre.

Som Lauvås og Handal blant annet skriver ; «et veiledningsgrunnlag er et hjelpemiddel i veiledningen» og «det skal fungere som et utkast som danner grunnlaget for en samtale.» (Lauvås og Handal 2007.s. 209).

Jeg hadde en konkret situasjon jeg trengte veiledning på. Dette handlet om en situasjon med en pasient hvor kommunikasjonen ikke alltid var det enkleste. Målet med å gå til pasienten var forflytning fra seng til rullestol, noe som også var målet til pasienten. Utfordringen for meg som veileder i denne situasjonen var at pasienten var svært verbal ukritisk, samtidig som han hadde svært lang svarlatens. Jeg på den andre siden er en svært utålmodig person, jeg liker heller ikke å bli snakket stygt til.

Utfordringen var også at pasienten hadde svært dårlig kortidsminne og husket ikke hva vi hadde øvd på dagen før. Han ble også sint og oppgitt, samtidig som at han ga uttrykk for at han ville opp i stol. Jeg hadde vært der flere ganger tidligere og gjennomført tiltaket og følte at vi hadde fått opparbeidet en god relasjon, men denne gangen gikk det rett og slett ikke. Det endte med at jeg til slutt bare måtte avslutte og gå.

Jeg har i etterkant av dette gått og tenkt på om hva jeg kunne gjort annerledes, hvordan jeg kunne gjort noe annerledes eller om det var det riktig at jeg bare avsluttet? Dette var starten på en fin veiledningstime hvor jeg fikk veiledning på forskjellige måter; Både non- verbal og verbal veiledning, åpne spørsmål, rolleavklaring, bekreftelse og tips til andre måter å kommunisere med pasienten på.(Eide og Eide, 2008).

En uke etter dette skulle jeg tilbake til pasienten og gjennomføre forflytning, men gikk inn til pasienten med rådene jeg hadde fått fra veiledningsdagen. Denne gangen satt jeg av ekstra god tid til pasienten, laget også en oppskrift med forklaring og bilder på hvordan jeg hadde tenkt mobiliseringen skulle gjennomføres. Gikk igjennom dette med pasienten og satt av tid slik at pasienten skulle få komme med sine egne meninger og refleksjoner. Og vet dere hva, etter 1 time så hadde han forflyttet seg fra seng til stol!

-Lauvås, P. & Handal, G. (2007). Veiledning og praktisk yrkesteori (5. utg.). Oslo: Cappelen Akademiske Forlag. [Kap. 1-5, 8, 10-11] [163 sider]

Eide, S. B., Grelland H.H., Kristiansen A., Sævareid H.I. & Aasland D.G.(2008) Til den andres beste, En bok om veiledningens etikk. Oslo: Gyldendal akademisk.

Vi er pålagt å ha studenter ved ujevne mellomrom fra arbeidsgiver. Jeg er interessert i å ha en grei hverdag på jobb og det innebefatter da også å ha de verktøyene som kreves for å oppnå dette. Å ha kompetanse på veiledning er derfor et veldig viktig verktøy.

Jeg har alltid vært opptatt av å overføre kunnskap, lære bort, vise til andre, eller å gjøre andre dyktige. Jeg har mange års erfaring (20 år av og på fra 13-40 års alder) med å være trener for 8-18 åringer i håndball. Der var mye av læringen basert på mester-svenn tilnærmingen. Man hadde en optimal måte å utføre ulike teknikker på som man jobbet mot. Samtidig er alle mennesker ulike slik at teknikkene må tilpasses individuelt. Videre har håndball en lagsport som handler om å få mange mennesker til å fungere sammen mot samme mål og prestere etter målsetting. For å få individer til å fungere på best mulig til glede for fellesskapet krever at individet blir akseptert og hørt. For å få til dette gjenkaller jeg utstrakt bruk av refleksjons-handlingsmodellen. Ved å stille åpne spørsmål til individet får en frem hvilke behov som er viktige og kan da handle i forhold til å få dette til å passe sammen med alle de andre på laget.

Erfarer at jeg har tatt dette med over i jobben min som ergoterapeut. Jeg er opptatt av den gode samtalen, og har gjennomført et prosjekt i forhold til kollegaveiledning med fokus kollegaer som har studenter i praksis, som fortsatt er i drift og skal utvikles videre. Jeg har hatt noen studenter i praksis, men ikke mange, og jeg er spent på hvordan jeg kan nyttiggjøre meg mine ressurser til å være en best mulig veileder. Utfordringene jeg har kjent på ved tidligere studenter er å fange opp kunnskapsnivået raskt nok. Har erfart at det er kunnskapshull på sentrale områder noe sent i praksisperioden. Vi har klart å få det til å fungere, men ønsker å bli bedre på dette. Jeg ser at det er mange nyttige redskap som jeg kan plukke opp på denne videreutdanningen som kan hjelpe meg. Frem til nå ser jeg at viktigheten av førveiledning og veiledningsgrunnlag sammen med tydeligere målsetting er ting jeg vil benytte meg av når jeg får student i oktober.

Referanser
Lauvås og Handal
Bjørndal, Cato R.P.

Følg lenken for å komme til webinaret. Obs! Ikke den samme lenken som til testingen!

Webinar

Vi starter kl 9, rommet er åpent fra kl 8.45.

Et veiledningsgrunnlag er et notat som skal skrives av veisøker og gis til veileder i forkant av førveiledningen (Lauvås og Handal, 2014). Det å skrive dette grunnlaget synes jeg var en veldig god og klargjørende måte for meg å finne fokus på det jeg ønsket å bli veiledet på. Det gjorde at tankerekkene mine ble ryddige og fokuserte underveis i veiledningen. Det var lettere å være bevisst på akkurat det konkrete problemet som jeg trengte å refleksjon rundt. Tankemessige sidesprang ble lettere å unngå, da jeg hadde en agenda å holde meg til. Så jeg syntes dette var svært nyttig og en god arbeidsmetode som jeg ser jeg vil ha nytte av på arbeidssted i forhold til studenter og medarbeidere, men og i andre sosiale sammenhenger der jeg jobber sammen med andre mot et felles mål.

Jeg skrev et veiledningsgrunnlag som tok for seg hvordan jeg kan utnytte en kort stund på slutten av en travel arbeidsdag, til sammen med studenten reflektere over opplevelser og læresituasjoner som dagen har gitt. Dette fikk jeg svært god veiledning om, og jeg kommer til å gjøre endringer i min måte å legge opp dagen på sammen med studentene jeg har i fremtiden.

Vi valgte å sende veiledningsgrunnlaget til hverandre før vi tok samtalen over Skype. Det gjorde at vi ikke hadde non-verbal kommunikasjon å forholde oss til. Det er en faktor som kan gjøre at vi kan ha mistet noe i resultatet av veiledningen. Men på en annen side kan slik veiledning gjøre at terskelen for å «treffes» blir lavere, og man kan enkelt gjennomføre en veiledning på tross av avstand og mangel av god tid. For meg var det en nyttig opplevelse med absolutt større innsikt og nye handlingsmønster som skal implementeres i arbeidshverdagen min.  Men med-hjelper har en ikke ulik veilederrolle i arbeidssituasjonen sin som det jeg har, så vi har mange av de samme utfordringene og problemstillingene.

Vi var bare to studenter som hadde denne samtalen sammen over Skype, så vi hadde ingen som var observatør. Vi veiledet hverandre og var  veisøker hver vår gang. Så vi mistet muligheten til å få en tilbakemelding på hvordan vi gjorde det, ut fra en tredjepersons observasjon.

Lauvås, Per, & Handal, Gunnar. (2014). Veiledning og praktisk yrkesteori (3. Utg). Oslo: Cappelen Damm akademisk.

I veiledningsgrunnlaget har eg teke utgangspunkt i ein tenkt situasjon på jobben. Har ikkje tidlegare erfaring med veiledning av studentar og skriving av veiledningsgrunnlag, så eg brukte litt tid på skrivinga.

Alle i gruppa skreiv sitt eige veiledningsgrunnlag som vi delte med kvarandre på e-post. Vi hadde såleis høve til å lesa veiledningsgrunnlaga, og stilla forberedt til Skype-møte.

Som veileiar synest eg det var vanskeleg å stilla gode åpne spørsmål til veisøker, særleg då eg ikkje har rette kompetansen på fagområdet. Veisøker var klar på kva ho ynskte veiledning på, og hadde også tenkt gjennom korleis ho ville løysa situasjonen. Vi hadde ein god og åpen dialog, der veisøker gav uttrykk for å ha nytte av veiledninga.

I rolla som veisøker vart eg godt motteken av veileder og vi hadde ein god relasjon gjennom møtet. Veileder var flink til å lytta og med spørsmål få meg til å reflektera litt vidare over situasjonen. Under samtalen kom eg dermed fram til alternative måtar å løysa situasjonen på, og følte sjølv eg hadde nytte av veiledninga.

Jeg har skrevet et veiledningsgrunnlag med utgangspunkt i en konkret utfordring jeg kan oppleve som praksisveileder. Det har vært utfordrende å beskrive problemstillingen, da det er første gang jeg har tatt del i dette. Likevel har det vært en læringsrik prosess, hvor jeg definitivt ser fordelene av å formulere sitt eget veiledningsbehov så konkret som mulig.

 Veiledningen:  

Etter at jeg mottok veiledningsgrunnlaget fra veisøkeren, oppsummerte jeg kort innholdet for å se om jeg hadde oppfattet veiledningsbehovet riktig. Under samtalen merket jeg stadig at jeg ønsket å komme med innspill eller svar til veisøkeren. I stedet for å avbryte veisøkeren, noterte jeg innspillene ned på et ark, som jeg senere kunne bringe frem i samtalen. I litteraturen står det presisert at det er viktig å fremme dynamikken i samtalen, noe jeg hele tiden prøvde å rette meg etter. Kommunikasjonsverktøyene som ble benyttet var både verbal- og nonverbal kommunikasjon. Som veileder la jeg vekt på å få veisøkeren til å føle seg hørt og tatt på alvor ved å aktivt lytte.

I veiledningssamtalen fikk jeg inntrykk av at veisøker følte seg sett og forstått, samtidig som at jeg som veileder kunne komme med konkrete tiltak og råd til veisøkers problemstilling. Vi ble enige om å avtale et nytt møte for å undersøke om tiltakene fungerte.

Det er vanskelig å komme på noe konkret som kunne blitt gjort annerledes under prosessen, men jeg tenker at kommunikasjon generelt er sammensatt og komplekst, og at det derfor alltid vil finnes et forbedringspotensial for enhver. Som veileder kan jeg kanskje bli enda mer bevisst på bruken av «åpne spørsmål», slik at veisøker kan identifisere sitt behov/problem ytterligere.

Først delte vi veiledningsgrunnlaget til hverandre på google doc slik at vi kunne gå gjennom hverandres grunnlag og være forberedt. Deretter hadde vi ett møte der 3 i gruppa møttes på skolen og 1 var med på facetime for diskusjon og veiledning.

Vi valgte å gjøre veiledningen på en litt annen måte der vi valgte at alle var observatører for å få flere tilbakemeldinger/synspunkter. Dette fordi veiledningsgrunnlaget var såpass konkret mtp problemstilling og gjennomføring/struktur.

Vi reflekterte rundt de ulike problemstillingene ved å bruke ulike teorier og egne erfaringer. Vi brukte aktiv lytting, positiv feedback, bygget videre på beskrivelsene, bekreftet at det vi hadde lest og hørt var riktig forstått. Vi kom med tips/råd til hverandre om hvordan man kunne lagt opp/gjort ting annerledes.

Dette fungerte godt i vår gruppe fordi alle er aktivt deltakende. Har ulik bakgrunn.

Alle hadde forskjellige problemstillinger, men en løsning som stod sentralt i alle veiledningsgrunnlagene var at studenten/veisøker stod i sentrum, vi ble sammen enige om at vanskelige situasjoner ble best håndtert med åpne spørsmål og et ønske om å forbedre relasjonen gjennom god kommunikasjon, hvor man lytter og anerkjenner det studenten/veisøkeren formidler. “Å være tydelig i sin kommunikasjon er vesentlig for å skape gode relasjoner mellom mennesker. Det er spesielt viktig i veiledning” (Bjørke & Fleischer, 2007:43). Det var en enighet i gruppen om det å bruke de forskjellige kommunikasjonsverktøyene som; lytte – jeg budskap – oppsummere – støtte og utfordre – åpne/lukkede/ledende spørsmål, står sterkt i hvordan man best kan kommunisere og formidler budskap, slik at det ikke oppstår misforståelser, og forsterker relasjonen mellom partene. “Som veileder må en beherske og tilpasse spørsmålene til den fasen man er i, men også innhold, form og sammenheng” (Høigaard & Mathisen, 2004:113)

Vi opplevde under veiledningssamtalen at hver og en ble sett, og hørt. Alle i gruppen var deltakende, og interessert i hverandres problemstillinger. Vi synes det fungerte bra at tre stk observerte/veiledet. Dette førte til at alle fikk mulighet til å komme med tilbakemeldinger, innspill og synspunkter i de ulike veiledningsgrunnlagene, som igjen var med på å skape refleksjon, diskusjon og deling av erfaringer.