TAKE ME – I’M YOURS

Deltakelse i kunsten – et kunstnerisk forskningsprosjekt

Camilla Dahl

---

I denne masterstudien har jeg undersøkt ulike perspektiver på publikumsdeltakelse i kunsten ved å analysere tre av mine egenproduserte kunstprosjekter. Studiens problemstilling omhandler en tydeliggjøring av kritiske, refleksive og performative egenskaper i publikumsdeltakende kunst med hensikt om å fremheve ulike dimensjoner knyttet til deltakelsesbegrepet, noe jeg mener kan bidra til en mer nyansert debatt og faglig gjennomtenkt bruk av deltakelsesaspektet i kunstfeltet. Under bearbeidingen av undersøkelsen har jeg ut ifra min rolle som samtidskunstner inntatt en forskeridentitet som kunstner-forsker med utgangspunkt i ulike teorier fra Artistic Research-tradisjonen. En av intensjonene med undersøkelsen har vært å forskyve verdigrunnlaget av min kunstneriske praksis fra å inneha en verdi som god eller dårlig kunst, til gjennom en vitenskapelig og analytisk tilnærming til kunsten, også å kunne inneha en verdi i form av kunnskap med relevans for både det akademiske og det kunstneriske feltet.

I analysen av de tre valgte kunstprosjektene har jeg forholdt meg til ulike teorier og kunstsyn innen samtidskunsten når det gjelder deltakelsesperspektivet. På den ene siden har teoretikere og kunstnere som Grant Kester, Pablo Helguera og Suzanne Lacy vektlagt kunsten som sosialt engasjert i form av en kollektiv, dialogbasert, transformerende og til dels revolusjonær prosess som trer ut av den tradisjonelle kunstinstitusjonen og bruker kunsten som et frigjørende sosialt og politisk verktøy for konkret samfunnsmessig forandring og effekt (Kester 2005, Helguera 2011, Lacy 2006). På den andre siden av debatten står teoretikere som Claire Bishop, Claire Doherty og Dorothea von Hantelmann som forfekter opprettholdelsen av kunsten som en autonom samfunnsinstitusjon, og som en kritisk, refleksiv og performativ praksis som på sitt beste forårsaker destabiliserende spenninger, brudd og forskyvninger i forståelsen av verden, og som dermed avslører samfunnets skjulte sannheter, maktstrukturer og undertrykkelsesmekanismer (Bishop 2004/2006/2012, Doherty 2004/2009, von Hantelmann 2010/2014).

Ut ifra disse ulike kunstsynene, og i relasjon til kritiske, refleksive og performative perspektiver på publikumsdeltakende kunst, har jeg undersøkt hvordan de tre valgte kunstprosjektene kan tolkes ulikt med hensyn til meningsdannelse. Undersøkelsen tydeliggjør hvordan forsking i og gjennom kunst innebærer en velegnet, og etter min mening nødvendig inngang for å tydeliggjøre og nyansere ulike dimensjoner når det gjelder publikumsdeltakelse i kunstfeltet.

---

Champagne Bar

Kunstprosjektet Champagne Bar har jeg produsert i flere versjoner og har arrangert performancer i gallerier, museer og på kunstmesser i perioden 1999 – 2019. I performancen klatrer en vertinne i hvit kjole opp stigen på objektet og legger seg til rette med en flaske champagne i hånden. Deretter heller hun champagnen nedover forsiden av objektet og inn i en skål. På undersiden av skålen stikker det ut tre tåteflaskesmukker. Kunstpublikummet inviteres til å knele ned foran objektet og suge champagne ut av smukkene.

I Champagne Bar defineres kunsten som et verktøy hvis nytteverdi er å skape en fysisk og sanselig relasjon mellom kunsten og publikummet. Invitasjonen til deltakelse skjer gjennom et veggskilt, vertinnens tilstedeværelse og tilbudet om gratis champagne. Samtidig oppleves invitasjonens kriterier som utfordrende og provoserende for mange. For å kunne delta må publikummet knele ned i all kunstinstitusjonell offentlighet og kan dermed sies å måtte underkaste seg kunstens funksjon. Det handler om å tilegne seg champagne gjennom å suge på smukker, en tvunget infantilisering for å åpne opp for kunstens iboende sannhet og kunnskap. Samtidig blir antakelsen om en sannhet latterliggjort ettersom deltakerne faktisk tilegner seg luksuriøs alkoholholdig drikke, og kunstverket avslører troen på en iboende sannhet som illusjonær.

• 

• 

• 

Slik kan vi si at Champagne Bar befinner seg i en institusjonskritisk tradisjon der kunsten utfordrer kunnskapsbegrepet og sannhetsinnholdet i kunsten. Publikummet deltar aktivt i formingen av kunstverket og reflekterer over sin egen deltakelse og betydningen av denne. Kunsten og kunnskapen plasseres i deltakerens refleksive erkjennelse av seg selv i øyeblikket; den befinner seg dermed i selve deltakelsen.

Champagne Bar stiller spørsmål ved, men understreker samtidig kunstens autonomi. Å sidestille et kunstverk med et verktøy bryter med kunstens tradisjonelle autonomiideal i det at et verktøy er et hjelpemiddel for å oppnå noe som befinner seg et annet sted, ikke som immanent i kunstverket. I Champagne Bar blir publikummet gjennom deltakelsen en del av det kunstneriske materialet og deltar i prosessen som genererer kunst og kunnskap. Dermed trer publikummet inn i kunstens frigjørende prosess hvor samfunnets undertrykkende maktstrukturer blir avslørt. På den ene siden kan vi si at deltakelsen oppløser kunstens autonomi i det kunsten beror på at deltakelsen finner sted. Fra et annet perspektiv kan tilegnelsen av kunnskap forstås som beroende på kunstens autonomi, som et uavhengig institusjonalisert felt som er fri fra samfunnet ellers. Ut ifra dette perspektivet trer deltakerne inn i kunstens autonome felt og høster gjennom deltakelsen kunnskapen om den kritiske og refleksive erkjennelsen. Det er slik vi kan snakke om en kritisk form for deltakelse som innebærer både et sanselig engasjert og et kritisk-refleksivt perspektiv.

---

Slikkingen på Aamodt bro

I 2017 ble jeg invitert av organisasjonen Performance Art Oslo (PAO) til å delta i et performance-arrangement langs Akerselva i Oslo sentrum som en del av Oslo Kulturnatt. Jeg valgte Aamodt bro som stedet jeg ville produsere en performance og bestemte meg for å involvere ca. tjue mennesker for kollektivt å slikke broen.

For å finne deltagere formulerte jeg en kunngjøring som jeg postet på sosiale medier. Kunngjøringen var som følger:

WORK FOR ARTISTS

Participants needed for a performance on Aamodt Bridge, Friday 15th of September 18:00 – 19:00. Remuneration NOK 500 per person.

Camilla Dahl International is looking for 20 participants to take part in a one-hour performance on the Aamodt Bridge (Akerselva) on Friday the 15^thof September from 18.00 – 19.00. Collectively, we will perform the action of licking the bridge. Relating to the bridge with our tongues from various angles, we will gain sensory knowledge of the materials that make out the bridge’s structural weaknesses and strengths. Engaging in Aamodt Bridge’s inscription “100 MEN I CAN BEAR, BUT FAILING UNDER STEADY MARCH”, we will perceive the bridge as the body of an anti-authoritarian school, experimenting with the primitive, playful and investigative activity of licking, appropriating sensual knowledge of the world. We will search for new modes of collective action, a public disruption of social norms based on an understanding of creativity and playfulness as a source of public interaction and protest.

Under performancen slikket deltakerne forskjellige deler av broen hvor de fleste konsentrerte seg om rekkverket. Et fåtall klatret opp i brokonstruksjonen og holdt seg fast mens de slikket høyere deler av broen. Andre lå på tregulvet og slikker treverket, og noen slikket inskripsjonen og endesøylene som utgjør broens festekonstruksjon.

I Slikkingen av Aamodt bro fremtrer kunstverkets refleksivitet i deltakernes bevissthet om en aksept av invitasjonen, forpliktelsen om å gjennomføre jobben, samt underkastelsen til kunstprosjektet og meg som ansvarlig kunstner og arbeidsgiver. Samtidig kan performancen også forstås ut ifra et performativt perspektiv hvor den generative og realitetskonstituerende effekten utgjør rammen for en sanselig og sensuell utforskning av verden, og som konstituerer en ny metode for deltakende estetisk erkjennelse gjennom utvekslingen av kroppslige væsker og begjær. Subjektet, i form av deltakerne, konstitueres i sin sanselige og sensuelle erkjennelse av verden.

---

Karnevalet – feiring og protest

Som del av kunstnersamarbeidet Carnival Union (Venke Aure, Hanan Benammar, Gidsken Braadlie, Camilla Dahl, Marius von der Fehr, Lisa Pacini og Pia Maria Roll) co-initierte og co-kuraterte jeg i 2019 prosjektet Karnevalet – feiring og protest som fant sted som en deltakende karnevalsparade i Oslo sentrum og en utstilling på Interkulturelt museum. Prosjektet var en markering av kunstens og kreativitetens kollektive kraft til å utøve samfunnskritikk. I denne masterstudien valgte jeg å konsentrere meg om karnevalsparaden.

I rammen av karnevalskulturen skulle prosjektet undersøke kunst som motstandsstrategi for å protestere mot samtidens totalitære og rasistiske bevegelser. Prosjektet initierte flere kunstneriske workshops som inviterte til utviklingen av, og deltakelse i protestaksjoner. Vi ville utforske hvordan individer og grupper kunne motiveres, engasjeres og føle eierskap til kunstneriske protestformer, og hvordan karnevalskulturens utfordrende og lekende opp-ned-perspektiv på samfunnet kunne aktivere nye former for deltakelse gjennom kunstneriske uttrykk.

Karnevalet – feiring og protest kan forstås som et sosialt og politisk engasjert prosjekt hvor et av de kunstneriske formålene med deltakelsen var basert på en intensjon om å fremme demokratiet gjennom kunsten. En av Carnival Unions intensjoner med karnevalsparaden var å overkomme avstanden mellom kunsten og livet, samt at karnevalet som plattform potensielt kunne ha en transformerende og frigjørende effekt på deltakerne. Denne tanken var delvis hentet fra teoretikeren Mikhail Bakhtin som definerer karnevalet som «…complete liberation from seriousness, the atmosphere of equality, freedom, and familiarity, the symbolic meaning of the indecencies, the clownish crownings and uncrownings…» (Bakhtin 1965/1984, s. 254-255).  I tillegg var prosjektet tilknyttet kunstnergruppen Situasjonistenes ideer om forlengelsen av kunstens autonomi og frihet som en revolusjonær kraft, med målet om frihet for alle.

Karnevalsparaden bestod av et mangfold av estetiske uttrykk, hvor profesjonelle kunstnere blandet seg med amatører, og hvor det kunne være vanskelig å skille mellom hva som fra et tradisjonelt kunstperspektiv kunne defineres som kunst eller ikke. Bidragene laget av profesjonelle kunstnere mistet sin kunstinstitusjonelle ramme, både i mangel av et fysisk avgrenset rom og i mangel av referanser og holdepunkter tilhørende kunstverdenen. Intensjonen med prosjektet var ikke å vise kunstverk som kunst, men gjennom erklæringen av kunstnerisk praksis som en frigjørende verdi å utøve kritikk av det tradisjonelle kunstverket, forstått som en representant for den institusjonelle maktutøvelsen og som en del av det kapitalistiske markedssystemet. 

I Karnevalet – feiring og protest kan den kunstneriske ideen sammenfattes i en markering av kunstnerisk praksis som en kollektiv, politisk protestform og motstandsstrategi, men også som en performativ realitetskonstituerende praksis. En av hovedintensjonene bak prosjektet var å løsrive kunsten fra det spesialiserte, autonome kunstfeltet (her forstått som posisjonert utenfor og distansert fra samfunnet) for å understreke kunstens frigjørende potensiale som en almen tilgjengelig samfunnspraksis og verdi. I prosjektet rettes ikke kritikken mot kunsten som institusjon, men mot samfunnets strukturelle og undertrykkende mekanismer.

Bibliografi

Bakhtin, M. (1965/1984). Rabelais and His World. Indiana University Press.

Bishop, C. (2004). Antagonism and Relational Aesthetics. OCTOBER 110, October Magazine Ltd. and Massachusetts Institute of Technology, s. 51–79.

Bishop, C. (2006). The Social Turn – Collaboration and Its Discontents. Artforum International, February 2006, vol. 44, s. 178-183.

Bishop, C. (2012). Artificial Hells – Participatory Art and The Politics of Spectatorship. London: Verso.

Doherty, C. (2004). The institution is dead! Long live the institution! Contemporary Art and New Institutionalism. Engage review, Issue15 Summer 2004, Art of Encounter: https://engage.org/articles/engage-revisited-the-institution-is-dead/  

Doherty, C. (Red.) (2009). Situation.Whitechapel Documents of Contemporary Art, Whitechapel Gallery, London, and The MIT Press, Cambridge, Massachusetts.

Helguera, P. (2011). Education for Socially Engaged Art. Jorge Pinto Books, New York. 

Kester, G. (2005). Conversation Pieces: The Role of Dialogue in Socially-Engaged Art. I: Theory in Contemporary Art Since 1985, Kucor, Z. & Leung, S. (red.), Blackwell, s. 76-88.

Lacy, S. (2006). Activism in FeministPerformance Art. I: Education, Allen, F. (red.), Whitechapel Documents of Contemporary Art, Whitechapel Gallery and The MIT Press, s. 87-91.

Von Hantelmann, D. (2010). How to Do Things with Art. JRP/Ringier Kunstverlag AG, and Les presses du réel.

Von Hantelmann, D. (2014). The Experiential Turn. Living Collections Catalogue. Walker Art Centre: https://walkerart.org/collections/publications/performativity/experiential-turn/