En undersøkelse av samtidskunstens potensielle
påvirkningskraft mot en økologisk bærekraftig utvikling
Idunn Yr Alman-Kaas
Liv og natur omkranser oss og er alltid en del av våre liv. Det fyller og former de landskap som vi ferdes i og er en aktiv del av hver eneste dag. Denne masteroppgaven har som hensikt å undersøke om kunstneriske strategier i arbeid med et økologisk perspektiv kan bidra til å belyse et estetisk potensial i kunsten.
Problemstilling for undersøkelsen er; Ved å komparativt analysere tre samtidskunstverk som bruker levende organisk materiale, innenfor den estetiske hvite kube, reiser jeg følgende spørsmål: Kan kunsten fungere som en potensiell påvirkningskraft for å fremme en økologisk bærekraftig utvikling?
I dette masterprosjektet er det blitt gjennomført tre avgrensede studier bestående av teoristudier, verksanalyse og komparativanalyse. For å danne et fundament for forståelse av dette komplekse området er oppgaven situert på et teoretisk fundament. Det teoretiske rammeverket er basert på øko-filosofi, Environmental Aesthetics, økologisk estetikk og ulike former for relasjonelle aspekter i en videre utvikling av kinship, samt perspektiver på økologi i møte med kunstens rolle i dag.
I denne undersøkelsen er problemstillingen belyst gjennom tre avgrensede samtidskunstverk; Liquid Properties av Toril Johannessen og Marjolin Diekman; Since You Seldom Spoke You were Rarely Wrong av Miriam Hansen og Red tide av Ane Graff. De tre forskjellige verkene er fra praksiser som befatter seg med ulike, samt noen ganger sammenfallende, kunstneriske strategier i arbeid med levende organisk materiale og økologier.
Til denne praktisk-estetiske komponenten av undersøkelsen har jeg valgt å la meg inspirere av Environmental Aesthetics i tillegg til økologisk estetikk som begrep og hva de innebærer. Mitt ønske har vært å lage en form for installasjon og kunstnerisk presentasjon av levende organisk materiale som fremmer økologisk tematikk. Denne presentasjonen tar utgangspunkt i en videreutvikling av den kunnskapen jeg har gjort meg kjent med under den teoretiske analysen. Mitt ønske er å presentere planter hengt på vegg i form av bokstaver som utgjør ord og en setning. Ved å bruke ord og setninger, oppfatter jeg det som å vise til en aktivistisk karakter. Slagord er vanlig i bruk på skilt i demonstrasjoner og lignende, og skriftspråket er en stor påvirkningskraft. Jeg vil derfor bruke tekst. Fra boken Staying with the Trouble, Making Kin in the Chthulucene approprierer eller gjenbruker jeg Donna Haraway sitt slagord “Stay with the Trouble” (Haraway, 2016, s.117). Jeg velger å bruke Haraways ord, da jeg mener at det er gjennomgående i oppgaven min som et teoretisk fundament, jeg ikke hadde klart meg uten. Hennes ord er tydelige og presise. Det er en visualisering av hva jeg undersøker i oppgaven og jeg mener at det viser til et helhetlig bilde.
Det er flere kunstnere gjennom historien og samtiden som har jobbet eller jobber med tilknytning til disse perspektivene av estetikk. I en utforskning av det historiske Environmental og økologisk estetiskefeltet, kom jeg over kunstneren Teresa Murak (f.1949 i Polen). Hun har vært med på å inspirere meg i den praktisk visuelle fremvisningen av oppgaven på grunn av hennes tilnærming til naturen i sine kunstverk, både som levende organisk materiale men også dødt organisk materiale. Murak er en polsk kunstner som spilte en stor rolle for nye retninger på 60-tallet innenfor kunstscenen i Warszawa som bl.a performancekunst, feministisk kunst og land art og øko kunst. Hun jobber nært med naturen og skaper egne landskap i det hun dyrker frem. Et av hennes arbeider er Procession fra 1974. Her dyrket hun frem karse på en kåpe og brukte denne kåpen i en performance i Warszawa. Hun har jobbet mye med performance knyttet til natur og i 1989 hadde hun performancen Bulrush. Her startet hun ved en elv i Chelm med å fjerne gress og gjørme fra elveleiet. Hun fylte store bøtter med gjørme og pakket gresset inn i noen kleder. Etter dette fraktet hun den organiske materien til Gallery 72 på the Museum of the Chełm Region in Chełm. I galleriet smører hun veggene fulle av gjørmen hun har fraktet med seg. I denne prosessen dør plantene. Det er en fin balanse mellom liv og død i naturen. Ved å ta med seg gjørmen til galleriet, blir det en displassering (Museum of modern art in Warsaw, 2020). Jeg lar meg inspirere av Muraks arbeid Procession (1974) men opplever at det også er viktig å vise til Bulrush(1989), da hun jobber med en displassering av naturen og det er nettopp i dette krysningspunktet av de to arbeidene at jeg henter inspirasjon ettersom jeg har et hovedfokus på kunsten som forholder seg til den estetiske hvite kube. Jeg har valgt å la meg inspirere av Teresa Murak som jobbet med Karse, da dette er en lettstelt plante som er levedyktig og kan gro på nesten hvilken som helst porøse overflate, så lenge frøene og røttene fester seg og får nok fukt. Det betyr at jeg kan derfor henge det praktisk estetiske arbeidet vertikalt på vegg. I forbindelse med presentasjonen av det praktiske arbeidet har tanken derfor vært å samle karsen som tekst og spesifikt som slagordet jeg har valgt meg “Stay with the trouble” (Haraway, 2016, s.117).
På grunn av den situasjonen vi er i nå med viruset COVID-19, er det ikke mulig å fysisk fremlegge det praktisk visuelle arbeidet. Det vises frem i denne bloggen som virker som et digitalt visningsrom. Derfor vil jeg belyse at det er et helt opplevelsesrom som blir borte, av det praktiske arbeidet, ettersom det kun sees. Det er vanskelig å forklare noe som jeg mener bør oppleves taktilt og sansbart. Karse har en egen lukt, som ikke når ut gjennom skjermen på en datamaskin. Det er heller ikke mulig å berøre karsen, for å kjenne på dens myke overflate. En tanke var at jeg skulle la en sprayflaske med vann stå fremme ved slagordet av karse. Ved at flasken stod tilgjengelig kunne publikum vanne karsen med en sprut med vann. Dette er en viktig del for at visualiseringen skal virke som en potensiell påvirkningskraft, da publikum kunne blitt til en omsorgsperson i et øyeblikk. Plassen jeg ville bruke i det store visningsrommet i P52 ved OsloMet, skulle helst være på en lettvegg frontet mot de gamle fabrikkvinduene, så karsen skulle få masse naturlig lys, samtidig som at flere forbipasserende kunne se slagordet laget i karse. Det blir en liten publikumsgruppe som ser det digitale visningsrommet, og mye av min intensjon blir dessverre borte i digitaliseringen. Jeg ønsker at det praktisk visuelle framlegget skal sees i lys av og på grunnlag av denne tilleggsinformasjonen.
-Utdrag hentet fra skriftlig del av masteroppgaven.
Foto & video: Idunn Yr Alman-Kaas