Måned: september 2017

Vi startet med å utveksle veiledningsgrunnlag i forkant av skypemøte.  Vi bestemte rolleforedelingen og satte i gang, med utgangspunkt i casen under:

Veiledernotat

Jeg har en turnuskandidat . En lege har tatt kontakt om noe han mener er turnuskandidatens feilbehandling av en pasient . Jeg må informere kandidaten om legens henvendelse og drøfte hvordan denne situasjonen kan håndteres ift pasienten i et veiledermøte.

• Hva har du tenkt å gjøre?
• Hvordan vil du gjøre det?
• Hvorfor du vil gjøre det slik?

Mine utfordringer er:

1. Å formidle legens  klage uten å gjøre kandidaten unødvendig usikker. Jeg har tenkt å bekrefte at det ble tatt en grundig anamnese og undersøkelse og at de fleste funnene ikke pekte på at en skiveproblematikk var hovedproblem. Samtidig er det flere funn kandidaten kunne har stusset på og tatt hensyn til i behandlingssituasjonen. En slik tilbakemelding kan være traumatisk for en ung kollega, samtidig er det veldig heldig at legen har gitt tlbakemelding slik at man kan lære av situasjonen.
2. Formulere et svarbrev til legen
3. Planlegge hvordan å kontakte pasienten i en slik situasjon og hva som må kommuniseres til pasienten
4. Planlegging av evtl oppfølgning av pasient, hvis pas ønsker det

Hvordan å føre denne samtalen og hvorfor jeg vil gjøre det slik?

1. Åpne spørsmål for å stimulere selvrefleksjon
2. Ta være på kandidatens selvfølelse i denne situasjonen (empati/observere kandidatens følelser og reaksjoner) slik at kandidaten føler seg sett og trygg
3. Kandidaten får som oppgave å skrive svarbrev til legen og planlegge samtale med pasienten til neste veiledermøte innen 2 dager for å stimulere selvstendig refleksjon i en trygg ramme med støtte fra veileder

Hva ble gjort i starten av veiledning?

Som en introduksjon starter veileder med å fortelle bakgrunnen for møte, samt beskriver casen og hendelsesforløpet.  Videre berømte veilederen kandidaten med at vedkommende hadde gjort en grundig anamnese og en god jobb, før kandidaten fortalte at det har skjedd en feil med pasientskade som følge. Veileder forklarte hva som måtte gjøres videre, at legen må få en beskrivelse av forløpet.

Kommunikasjonsverktøy

Positiv feedback før kritikk

Bekreftende kommunikasjon, god bruk av nonverbal kommunikasjon

Bruk av åpne spørsmål: «Hva tror du..?»

Anerkjennende kommunikasjon (Veldig bra, helt riktig)

Hva fungerte?

I en slik situasjon kan kandidggen føle på en usikkerhet mtp om valg og vurderinger var rett. I veiledningssamtalen er veileder dyktig med å ta vare på veisøker, veileder betrygger kandidaten med at vedkommende har gjort alt rett. I tillegg veiledes veisøker i hva som må gjøres videre, hvordan situasjonen skal håndteres og hvilke oppgaver som gjenstår. Det blir konkret og håndterlig for veisøker, og veileder skaper en trygghet i en usikker situasjon.

Gir studenten flere valg ift kommunikasjonsform med lege, tenker langsiktig mtp at brev er dokumentasjon.

Avtaler nytt møte – forutsigbart.

Hva kunne gjort annerledes?

Som observatør oppfattes veiledningen som god og nyttig for veisøker. Har ingen klare forslag til hva som kunne blitt gjort annerledes.

Veiledningsgrunnlag

Skriving av veiledningsgrunnlaget gikk greit siden jeg tok i utgangspunktet en situasjon jeg opplever som veileder (har ansvar for studenter under praksis). Men jeg er usikker på om det er riktig å skrive veiledningsgrunnlaget fra veileders perspektiv.

Alle gruppemedlemmer skrev våre egne veiledningsgrunnlaget og sendte til hverandre i forkant av veiledningsmøte. Vi leste hverandres veiledningsgrunnlaget og tenkte over de ulike situasjonene og forberedte oss til førveiledningssamtale. Noen av problemstillingene var vanskelig å veilede siden jeg manglet merkompetanse i det fagområdet.

Førveiledning

Vi valgte å gi veiledning over Skype. Veisøker, veileder og to observatører var tilstede. Veilederen åpnet samtalen med en introduksjon og ga ordet til veisøkeren. Veisøkeren utdypet problemstillingen etter ønske fra veileder.

Som observatør merket jeg at veilederen var flink til å starte samtalen med åpnespørsmål og veisøkeren og veilederen fikk god kontakt. Veisøkeren åpnet seg og utdypet situasjonen. Veilederen viste tilstedeværelse med aktiv lytting og ledet samtalen ved hjelp av småord og døråpnere. Veilederen kom med spørsmål som åpnet for refleksjon hos veisøker. Veisøker  fikk tenkt gjennom problemstillingen og hadde meninger om hvordan problemstillingen kan løses. Samtalen ble avsluttet med oppsummering.

Som veisøker opplevde jeg at jeg fikk tenkt over situasjonen og fikk ideer som jeg kan bruke fremover. Jeg ville foretrukket «face to face» veiledningen, som ville bidratt til mer kontakt med veilederen, isteden for Skype.

I vår gruppe skrev hver enkelt et veiledningsgrunnlag som de selv ønsket veiledning på. Jeg tar  derfor utgangspunkt i mitt eget veiledningsgrunnlag og erfaringene fra min rolle som veileder på medstudent sitt veiledningsgrunnlag.

 

Erfaring fra å skrive veiledningsgrunnlag

Det å skrive et veiledningsgrunnlag var noe utfordrende i begynnelsen fordi dette er en form jeg ikke har erfaring med tidligere. Det å forme skrivet slik at det er informativt ovenfor medstudenter, men også finne kjernen i hva jeg trengte veiledning på.  Samtidig var det en god erfaring å sette ord på hva jeg trengte veiledning på, gjennom denne prosessen så jeg også selv hva jeg kunne gjort annerledes.

 

Erfaring fra rollen som veileder

Veiledningen ble gjennomført over skype. Hele gruppen hadde fått tilsendt veiledningsgrunnlag et par dager i forveien slik at vi var forberedt hva veisøker ønsket veiledning på.

Jeg startet veiledningen med å ønske velkommen, deretter refererte jeg til veiledningsgrunnlaget og fortalte litt kort om min forståelse av hva hun trengte veiledning på. Deretter spurte jeg om hun kunne fortelle litt mer om dette. Dette gjorde jeg for at hun skulle få en følelse av at jeg hadde forberedt meg, men også gi henne en mulighet til å legge til eller korrigere meg slik at vi hadde lik forståelse av hva utgangspunktet for veiledningen var.

Det jeg opplevde fungerte var selve veiledningen, siden veisøker gav tilbakemelding om at hun følte at hun nå hadde fått råd og verktøy som hun kunne bruke på problemet hun ønsket veiledning på.

Som veileder opplevde jeg at det å bruke Skype i veiledning gir mulighet for fleksibilitet, men det tar også vekk kommunikasjonsverktøy en kan bruke i et personlig møte som for eksempel blikkontakt, plassering i rom og kroppsspråk som er viktig for å skape trygghet. Derfor ville jeg nok heller foretrukket et personlig møte hvis det var i starten av en veiledningsperiode.

 

Kommunikasjonsverktøy som ble brukt;

– Aktiv lytting (nikk, m´m)

– Åpne spørsmål

– Anerkjenne og bekrefte

– Positive tilbakemeldinger

Veiledningsgrunnlag

Som gruppe synes vi at det var vanskelig å skulle skrive grunnlaget som skulle brukes i veiledningen. Likevel så var det nyttig å få skrevet ned og dermed kunne vi forberede oss og reflektere over hva slags veiledning vi kan trenge. Spørsmålene hva, hvordan og hvorfor var til stor hjelp. Både veileder og veisøker fikk tid til å forberede seg på hva som skulle gjennomgås under veiledningen. Vi fikk skrevet de og sendt de på mail til hverandre og ble enige om at vi skulle Skype under veiledningen.

Veiledningen

Vi startet med å bli enige om hvilke grunnlag vi skulle ta for oss og hvem som skulle være veileder og veisøker.

Kommunikasjonsverktøy som ble benyttet var åpne spørsmål, kroppsspråk, stillhet(gi tid til å tenke), aktiv lytting, speiling/korte oppsummeringer

Veileder sine tanker

Som veileder opplevde jeg at veisøker hadde reflektert og tenkt mye gjennom problemstillingen og ønsket å finne løsninger. Det gjorde et til en takknemlig jobb å være veileder. Mine forsøk på å la veisøker tenke høyt videre i samtalen gjennom å speile hennes uttalelser, bekrefte hennes fornuftige tanker rundt problemstillingen og gi tid til å snakke/fullføre tankerekker uten å forstyrre, virket til å fungere godt i denne veiledningssituasjonen.

Til hva som kunne vært gjort annerledes kunne vi ha satt av bedre tid til selve veiledningen.

Veisøker sine tanker

Som veisøker opplevde jeg at veileder stilte åpne spørsmål. Var veldig fint at hun startet med å spørre meg om hvilken problemstilling jeg sto overfor. Det fikk meg til å tenke på hva som var det viktigste å snakke rundt. Veileder fikk meg til å sette fokus på tid og ikke nødvendigvis de ansattes frustrasjon og stressende hverdag. Og skape tid i hverdagen kan være med på å skape mindre stress og dermed mindre frustrasjon. Det ble også viktig for meg og sette grenser for hva jeg selv skal få til uten at det skal gå ut over barna i barnehagen eller jobben min generelt. Veileder var lyttende og snakket på en rolig måte, noe som fikk meg til å slappe av gjennom hele økten.

Observatør sine tanker

Som observatører opplevde vi veileder som åpen og imøtekommende. Hun startet med å spørre veisøker om en oppsummering av problemstillingen, og gjennom hele veiledning fikk hun veileder til å tenke selv for å se etter en løsning. Hun stilte åpne spørsmål og lot veisøker få nok tid til å tenke og svare før hun kom med noen kommentarer.

Vi opplevde veisøker som reflektert og interessert i å bli veiledet.

Til hva som kunne vært gjort annerledes så kunne vi ha satt av mer tid til selve veiledningen. Utenom det så føler vi at vi fikk til mye under veiledningen og at dette var en god erfaring og ta med videre i studiet og i jobbsammenheng.

 

I Forkant av førveiledningen sendte vi veiledningsgrunnlaget til hverandre:

Veiledningsgrunnlag: (Student til veileder)

«I tidligere praksisperioder har jeg opplevd at både pasienter og pårørende henvender seg til sykepleier, selv om det er jeg som har oppfølging og ansvaret for pasienten. De snakker over hodet på meg, for å få prate med veileder. Det får meg til å føle meg så liten og underlegen. Jeg forstår godt at sykepleier har større troverdighet enn meg som student, men det er ofte jeg kan svarene og.  Da jeg har lyst å utvikle meg mest mulig ila disse praksisukene ønsker jeg så inderlig å bryne meg på spørsmål fra pasienter og pårørende, og heller konferere med veileder når jeg blir usikker.»

• Hva har du tenkt å gjøre? Definere forventinger og mål for praksisperioden. Tydelig at målet er å bli mest mulig selvstendig. Hvordan kan studenten oppnå det?

• Hvordan vil du gjøre det? Innkalle til et veiledningsmøte der man tydeliggjør målet, og ikke minst framgangsmåte for å nå det. Forklare hvordan veileder-veisøkerrelasjonen er bygget på tillit, og at man vil få større ansvar og selvstendighet etter hvert som veileder ser når det er hensiktsmessig og trygt. La studenten fortelle hva hun mestrer, hvilke situasjoner hun klarer å stå i selv og kartlegge hva som oppleves som utfordrende. Ha en åpen dialog, la studenten få uttrykke sitt synspunkt på pasientsamhandlingen. Bruk av logg kan være nyttig for å vurdere progresjon. Være bevisst min rolle som veileder – spesielt i pasientkontakt; at jeg holder med i bakgrunnen.
• Hvorfor vil du gjøre det? Med en felles forståelse av forventninger og mål, kan tiden brukes mer hensiktsmessig for å få størst utbytte. Ved å styrke studentens selvstendighet, fremmes den sykepleiefaglige identitet. Ved å øke mestring hos studenten, får hun større eierskap til yrket

Hvordan fungerte veiledningen:

I forkant av veiledningen ønsket veileder studenten velkommen. Det ble spurt om hva som er studentens forventninger til praksis, og veileder tar tak i problemet beskrevet ovenfor med en gang. Hun roser studenten for å ta kontakt. De kartlegger situasjonen sammen, og lager delmål.

Kommunikasjonsverktøy som blir brukt i samtalen var:

• Åpne spørsmål (Kan du beskrive det mer?/ Hva kan du gjøre for å nå dine mål?)
• Støtter veisøker, og bekrefter at det er bra han tar kontakt.
• Aktiv lytting (sier ja, mm osv) når veisøker snakker.

Det som fungerte bra i samtalen var at studenten ble stilt til ansvar samtidig som han ble sett. Det blir stilt spørsmål om hva han mestrer. Studenten setter seg mål om å bli mer selvstendig, og han ser selv sine begrensninger. Han får beskjed fra veileder om at kan få ytterligere hjelp dersom han er usikker.

Samtalen gikk veldig fint, og studenten følte seg ivaretatt. Det som kunne vært gjort anderledels var å ha en sammenfatning på slutten, samt å konkret avtale tidspunkt for neste møte.