Av Førstelektor Anne Furu og Førsteamanuensis Tove Lafton

Målet for prosjektet var å «utvikle felles arenaer og redskaper som understøtter læring og kompetanseutvikling på tvers av utdanning og praksisfelt, og som kan gi retning og fokus for institusjonelt samarbeidet. Utviklingen av symbiotiske læringssystemer (Eikeland, 2013a), grensekryssing og grenseobjekt (Wenger 1997, Akkerman & Bakker 2011), og ‘det tredje rommet’ (Laursen 2015) danner naturlige utgangspunkt for videreutvikling av arenaer og verktøy» (Prosjektsøknad 2015, s. 2). Senere års profesjonsforskning viser at sterkere sammenheng og integrasjon i profesjonsutdanningene vil øke studenters læringsutbytte og deres dedikasjon til profesjonen (Hatlevik 2014; Heggen & Terum 2013). Av dette kan det være nærliggende å anta at barnehagelærerutdanningen og barnehagesektoren er gjensidig avhengig av hverandre, og at et likeverdig samarbeid om innhold og arbeidsmåter vil kunne skape muligheter for bedre læringsbetingelser for studentene. Partnerskap mellom utdanningsinstitusjoner og praksisfelt har i prosjekt Utdanningsbarnehager stått sentralt i arbeidet med å styrke kvaliteten i utdanningen. Myndighetene løfter partnerskap frem som en avgjørende strategi for kvalitetsutvikling og økt profesjonsrelevans (Kunnskapsdepartementet 2017). 

Partnerskap i tilknytning til lærerutdanningen kan i henhold til Lillejord & Børke (2014) forstås som en samlebetegnelse for ulike måter å organisere samarbeidet mellom utdanningsinstitusjonen og de involverte praksisstedene. Ett av kvalitetskriteriene for et partnerskap er inngåelse av en avtale om gjensidige forpliktelser og rammer for partnerskapet (Lejonberg, Elstad & Hunskaar 2017). Som vi utdyper under prosjektmetodikk så har vi arrangert jevnlige dialogseminarer for å utvikle et partnerskap som bygger på likeverd. I et av de første dialogseminarene uttrykte både faglærere og praksislærere et ønske om mer samarbeid enn hva de oppfattet at de hadde på daværende tidspunkt.  

Barnehageeierne uttrykte særlig et ønske om å sammen undersøke hvordan studiene setter kommende barnehagelærere i stand til å møte de stadig skiftende utfordringene de møter i sitt kommende arbeid (TT). Innovasjoner som rettet seg mot strukturer, organisering, innhold og arbeidsformer i tilknytning til studentenes praksisopplæring ble derfor utgangspunktet for arbeidet i prosjektet, og tok særlig utgangspunkt i spørsmålet om medansvar og likeverd i videreutvikling av utdanningen. For å aktivere samarbeidet avklarte vi forventninger og vi så i realiseringen på hvilke samarbeidsformer som var til stede og hvilke nye samarbeidsformer vi hadde behov for å skape (Terje og Tonje).Tettere kontakt mellom partene og deltagelse på arenaer hvor vi kunne drøfte sentrale elementer som hvilke krav som stilles til nyutdannede barnehagelærere, hvordan profesjonsutvikling best skjer i praksisperioder og hvilke former for veiledning og opplæring som har betydning i prosessene, bidro til en felles forståelse som ikke var der tidligere. Som eierne sier: “Den felles forståelsen ble til som en konsekvens av samarbeidet og var ikke nødvendigvis til stede som en forutsetning før vi startet samarbeidet” (Terje og Tonje). 

Fokus på opplevelsen av likeverd forstått som en individuell og kollektiv opplevelse med potensial som en kraftfull motivasjon og igangsetter av handling og utvikling av kunnskap, er i liten grad uttalt i forskningslitteraturen som i større grad knytter likeverd til strukturer, organisering og innhold. I prosjektet har vi forsøkt å ha fokus på begge aspektene, noe som er kommet til uttrykk blant annet gjennom et stort fokus på at alle grupper skal ha mulighet til å delta og oppleve at deres stemme har betydning for prosjektet. 

Partnerskapet i prosjektet har formelt sett vært tegnet mellom eierne. Videre har dette partnerskapet manifestert seg i arbeidsgruppen som har bestått av en representant for hver eier og prosjektgruppen fra BLU som har bestått av totalt 6 personer. Allerede tidlig i prosjektet ble vi oppmerksomme på at det formelle partnerskapet skilte seg fra det utøvende partnerskapet. 

Som den enkle fremstillingen av organisasjonskartet viser så var prosjektgruppen fra OsloMet i tett samarbeid med eierne fra de tre samarbeidende enhetene. Men rent formelt så var vi ikke på samme nivå, og hadde ikke samme myndighet når det gjelder forankring og beslutninger. Det ble derfor lagt ned mye arbeid i å forankre prosjektet hos instituttledelsen på BLU, noe som krevde kommunikasjon og jevnlig dialog. Dialogen var særlig viktig for å sikre at vi la samme innhold i begreper og formuleringer. Det ble også tydelig at styrerne i barnehagene var en viktig samarbeidspartner for prosjektgruppen på OsloMet. Eierne satt med overordnet beslutningsmyndighet, men styrerne var svært viktige for å legge til rette for at arbeidet kunne finne sted i hver enkelt barnehage. 

Erfaringene vi gjorde oss med partnerskap i prosjektet har fått konsekvenser for hvordan avtaler blir utformet i ordningen Universitetsbarnehager, som er instituttets videreføring av prosjektet. Der tegnes avtale direkte med hver enkelt styrer, som i søknadsprosessen har innhentet tillatelse fra eier til at de kan bli OsloMet sin samarbeidspartner. Denne formen for kontrakt sikrer en tettere dialog med hver enkelt barnehage.