Av Terje Viggen, seksjon for oppvekst barnehage Bærum kommune og Unn Tonje Mostad, styrer Lønnås barnehage

Å ta medansvar for utdanningen av nye barnehagelærere er en viktig oppgave for å kunne øke andelen barnehagelærere i barnehagene. I barnehagene er det mye ressurser og mange erfaringer som kan dras nytte av i utdanningen. Å få praksis tettere på utdanningen går som en grunnholdning gjennom «Lærerutdanning 2025» utgitt av Regjeringen i 2017. Samtidig må vi ta vare på det teoretiske tilfanget i studiet.

Som barnehageeier opplever vi at rekruttering av barnehagelærere er en stadig pågående prosess – hvilke kvaliteter er vi på utkikk etter hos de nye medarbeiderne? Hvordan er de rustet til å møte virkeligheten, praksissjokket og fagligheten ute i barnehagene våre?

Er det samsvar mellom kravene og forventninger til nyutdannede barnehagelærere fra OsloMet, og kompetansen disse har tilegnet seg i løpet av studiet? Hvordan kan eier påvirke – og delta på en best mulig måte – videreutviklingen av barnehagelærerutdanningen?

Stikkord for arbeidet i prosjektet Utdanningsbarnehager har vært:

• Likeverd
• Medansvar
• Dialogen

Hva betyr det for eier å ta medansvar for utdanningen, og er det en forutsetning at barnehageeier og universitetet har en felles forståelse for innholdet i barnehagelærerutdanningen?

John Deweys refleksjoner rundt samhandling og samarbeid viser at dette ikke nødvendigvis er en forutsetning: at «felles forståelse ikke kan betraktes som en forutsetning for samarbeid. Det er ikke slik at vi må komme til en felles forståelse før vi kan begynne å koordinere handlingene våre», «En felles forståelse er et produkt, et resultat av et vellykket samarbeid i spill» (Dewey i Biesta 2014, s 52).

Vimener vi har mye å hente fra Deweys refleksjoner satt sammen med Carl Weicks perspektiver om mening og meningsskaping som en prosess med aktive handlinger. Tor Hernes siterer Weick i sin bok «Organisering i en verden i bevegelse fra 2016: «Det er når jeg hører hva jeg sier, at jeg ser hva jeg tenker». I samme åndedrag vil jeg tilføye Hernes’ egne ord fra samme avsnitt: «meningsskaping er handlingsbasert. Det er gjennom å handle at man «oppdager» hva man er i ferd med å gjøre og hvem man er i ferd med å bli» (Hernes, 2016, s. 163).

En slik samhandlingens vidunderlige risiko opplevde vi i prosjektet «Utdanningsbarnehager». Samhandlingen og likeverdstanken var viktig i arbeidet vi gjorde sammen universitetet. Tettere kontakt mellom partene i prosjektet gjorde at vi fikk mer felles forståelse for utfordringene sett både fra eiers og universitetets perspektiv. Prosjektet arbeidet frem konkrete endringer i studentens praksiser som gjør at utdanningens praksisperioder henger mer sammen med den teoretiske gjennomgangen på universitetet: Studentene melder tilbake at det er lettere å se sammenhengen mellom teori og praksis, og ikke minst at de er mer forberedt på den kompliserte hverdagen stillingen som pedagogisk leder innebærer.

Læringsfellesskapet vi sammen skal skape betinger at vi tør, handler og ikke minst samhandler.

Delt ansvar + delt makt + delt risiko = delt læring!

Likeverdig partnerskap mellom OsloMet og en praksisbarnehage- sett fra øynene til en styrer

Innovasjonsprosjektet Utdanningsbarnehager ble ønsket velkommen da det startet opp i 2016. Dette var noe Lønnås barnehage svært gjerne ville være med på. I barnehagen hadde vi lenge vært opptatt av hvordan vi kunne samarbeide bedre med UH sektoren, slik at barnehagelærerutdanningen kunne bli bedre og mer relevant. Lønnås barnehage er opptatt av å gi barnehagelærerstudentene de beste vilkår for utdanning og vi hadde flere praksislærere som kunne tenke seg noen endringer for studentene.

Hovedtanken i prosjektet er likeverdig partnerskap mellom OsloMet og praksisbarnehagene, slik at barnehagelærerutdanningen kan utvikles. Dette innebærer en tettere dialog og nærere samarbeid mellom partene. Hovedhensikten er å videreutvikle både undervisningen på campus og kvaliteten på studentenes praksisperioder. I tillegg til dette vil effekten av tiltakene være en praksisbarnehage som videreutvikler seg som en læringsarena for alle og faglærere ved OsloMet som hever sin kunnskap om barnehagelærerens yrkesliv og oppgaver.

Jeg har spesielt lyst til å trekke frem temaet likeverdig partnerskap, hvordan dette har blitt arbeidet med i prosjektperioden, noen resultater og anbefalinger sett fra en styrer i en praksisbarnehage.

Skulle vi få til et likeverdig og gjensidig samarbeid, måtte vi settes oss ned og snakke om og avklare forventninger. Vi må ha felles mål, men vi har ulike bidrag og ståsted. Likeverdig samarbeid må være basert på tillitt og respekt, anerkjennelse og forpliktelse. Vi må dele av våre erfaringer og kunnskap og vi må ikke minst ha felles refleksjoner. Hvis vi hever graden av samarbeid for å nå målet, så må alle impliserte parter ha en forståelse av hva dette samarbeide skal inneholde, hvorfor vi skal samarbeide og hvordan vi skal få det til.

Hvordan kan så et likeverdig partnerskap realiseres? Vi så på arbeidsformer som allerede lå der, både i praksisfeltet og i utdanningen. Vi tenkte ut nye samarbeidsformer, nye strukturer og så på nye roller. Noen av de tidligere samarbeidsformene var til dels mangelfulle, da OsloMet til nå hadde definert studentenes oppgaver i praksis uten at praksisbarnehagene hadde deltatt i dette arbeidet. Jeg tenker at nye samarbeidsformer som ble prøvd ut, besto i en mer åpen og nær dialog. Hvor det å lytte til hverandre sto sentralt. Som for eksempel dialogseminar, hvor man utveksler og deler kunnskap og kompetanse. Det at praksislærerne i større grad ble med på å forme studentenes oppgaver i praksis, ga deltakerne (OsloMet og praksislærere) nye roller. Ut fra dette ble det etablert nye samarbeidsstrukturer. Et likeverdig partnerskap krever også at praksisbarnehagene ser på egen struktur, ser på hvordan barnehagen tar imot studenter og hvordan det å ha studenter preger barnehagen. Det er klart at arbeidet med å bedre studentenes praksis var krevende, da vi måtte tenke på nytt, se nye muligheter innenfor de rammene vi har. Som for eksempel at flere av personalet var involvert i studentene, og ikke bare praksislærer. Men samtidig er denne nye strukturen og arbeidsmetoden inspirerende og givende, da vi ser at studentene får høyere utbytte av praksis, de er mer fornøyd, samt at personalet i barnehagen er med på en felles kompetanseheving. Hele personalet føler en høyere grad av stolthet for yrket og yrkesutførelsen.

På generell basis er det også en utfordring at praksisbarnehagene er mange, ulike og av varierende kvalitet.

Den nye måten å samarbeide på skal sikre at studentene får en god teoretisk utdanning, samtidig som praksisperiodene skal sikre studentene en god erfaring av hva det vil si å utøve yrket i praksis. Praksis skal gi studentene øvelse i å bruke sin teoretiske kunnskap. Det å være barnehagelærer er et yrke hvor teori og praksis går hånd i hånd og hvor begge felt flettes i hverandre i utøvelsen av yrket.

En forutsetning for å lykkes, er blant annet at begge parter skaffer seg en høyere kunnskap om hverandres virksomheter. Interessen og viljen må være tilstede og man må lytte til hverandre. Praksisbarnehagene bør sette seg grundigere inn i den teoretiske undervisningens rammer, vilkår og fag, mens utdanningen bør kunne mer om Rammeplan for barnehagen, praksis, hverdagen i barnehagen og dens kompleksitet. I prosjektet har stor grad av erfaringsdeling foregått via dialogkonferanser. Evalueringen sier det er en god måte å samarbeide på.

Den nye samarbeidsstrukturen som blant annet handler om dialogkonferanser, hospitering og tradisjonelle møter, både på campus og i barnehagene har også bidratt til at praksisfeltet og utdanningen har delt sin kompetanse med hverandre. Det har vært nære møter, mye felles refleksjon og verdifull deling som igjen bidrar til dette nære og nødvendige samarbeidet. Det ligger fortsatt et stort potensial i deling av kompetanse.

For meg som styrer i en praksisbarnehage, har jeg stort fokus på om barnehagen er en god praksisbarnehage, og om den har den kvaliteten studentene fortjener. Videreutvikling av praksislærerrollen bør være en satsing, og det bør sikres at kvaliteten i praksisbarnehagene er god. Her ligger det et stort ansvar på styrer etter min mening.

Avslutning og anbefalinger videre.

Sett med styrerøyne er samarbeidet med OsloMet om barnehagelærerutdanningen svært viktig.  Både for å heve kvaliteten på utdanningen nå, men også for å forme en god barnehagelærerutdanning inn i fremtiden. Vi kan sikre dette ved å samle den beste kompetansen og kunnskapen fra UH- sektoren og praksisfeltet. Jeg tenker det er tre områder som er spesielt viktige. Det første er å se viktigheten av et læringsfellesskap, hvor man ønsker deling, endring, åpne for nye ideer og ville lære av hverandre. Det andre er å definere hva likeverdig partnerskap er, slik at dette samarbeidet kan gi en helhetlig gevinst for studentene. Man trenger å tenke nytt og man trenger å tenke at delt ansvar/makt/ risiko er delt læring. Til slutt vil jeg trekke frem både nåværende og fremtidige FOU prosjekter som svært viktige. Vi trenger forskning og utviklingsprosjekter i barnehagen, men vi skal forske sammen og ikke bli forsket på. FOU prosjektene skal også ha samme oppbygning som resten av samarbeidet, likeverdighet og samarbeid som gir læringsutbytte for alle involverte parter. Vi håper at vi fremover kan møte forskere på et likeverdig plan, hvor problemstillinger blir formet i fellesskap. Ikke som tidligere, hvor forskere definerte sin problemstilling før den ble presentert for barnehagen, eller barnehager som ville vise frem sin fine barnehage og sine gode metoder og ville at forskere skulle skrive om det. Vi ønsker oss FOU arbeid fremover hvor fagmiljøet sammen deler den genuine undringen over tema som kan gi gode svar til en bedre barnehagehverdag og liv for barna. Det er det som er viktig.

Vi er svært glade for at Lønnås barnehage ble med i prosjektet Utdanningsbarnehager. Vi har lært masse, og har en sterk tro på at fremtidige barnehagelærere skal få stort utbytte av det arbeidet som har blitt gjort gjennom fire år. Vi er svært glade for å ha blitt en Universitetsbarnehage!

 

Litteratur:

Biesta, G.J.J. (2014). Utdanningens vidunderlige risiko. Bergen: Fagbokforlaget

Hernes, Tor. (2016). Organisering i en verden i bevegelse. Oslo: Cappelen Damm

Kunnskapsdeprtementet. (2017). Lærerutdanning 2025. Oslo: Kunnskapsdep.

Rammeplan for barnehager