Av førsteamanuensis Tove Lafton
Bakgrunn
Veiledning i profesjonsutøvelse kan ha mange former. Som eksempler kan nevnes; formell/uformell veiledning individuelt eller i gruppe, veiledningen i etterkant av eller i forkant av praksis-situasjonen; aksjonslæring; mentorering; problem-basert læring; refleksjonsnotater eller refleksjon i praksis osv. osv. Fennefoss og Valvik (2001) skriver at gruppediskusjon og veiledning av en situasjon fra praksis gir muligheter for å finne fram til alternative handlingsmåter og dermed bidrar til å utvikle, endre eller fornye praksis.
Det er flere utfordringer knyttet til hvordan vi jobber med veiledning i utdanning og profesjonsfelt, og jeg trekker fram noen av dem her.
- Å jobbe i barnehage på mange måter er en kroppslig praksis. Mye av kunnskapen og profesjonsutøvelsen sitter i kroppen. Da kan det være vanskelig å omsette egne handlinger til ord.
- Å være i en situasjon er svært annerledes enn å observere situasjonen fra utsiden. Det innebærer at veileder og veisøker kan ha svært ulik opplevelse av situasjonen. Bjørndal (2002) har forsket på hvordan man kan bruke videoopptak for å speile seg selv fra et perspektiv hvor andre vanligvis kan se deg. Metoden viser at det finnes ulike måter å forstå fenomener på, noe som kan før til nye utprøvinger, erfaringer, refleksjoner og teoretiseringer.
- Veiledning blir gjort til en personlig utvikling, men i mange tilfeller ønsker vi en profesjonsutvikling. Tidligere forskning viser at interaksjon og diskusjoner med likemenn har betydning for læring; det styrker selvtillit og selvstendighet og gir mulighet for resonnering og problemløsning i relevante situasjoner for å utvikle kvalitet i praksisutøvelsen.
På bakgrunn av særlig disse tre utfordringene ble video som veiledningsgrunnlag introdusert som form. Undersøkelser viser at med-studenten i de fleste tilfeller er den viktigste refleksjons-partneren i praksis, men blir i liten grad inkludert i de formelle læringsarenaene. Studentene ble derfor bedt om å ta i bruk video som veilednings-grunnlag på veiledningsmøter hvor begge studenter og praksislærer er til stede.
Studenterfaringer
Mange kan oppleve det som ubehagelig å se seg selv på film (Broman 2014). Studentene ble derfor bedt om å snakke sammen om dette med praksislærer. Hva er det som er vanskelig med det å se seg selv snakke, bevege seg, kommunisere gjennom ord, kropp og ansiktsuttrykk? Ser «de andre» oss på andre måter enn det vi selv gjør? Er du redd for at det skal bli kunstig? Tilbakemeldinger fra studentene viser at de aller fleste grudde seg i forkant og var skeptiske til å skulle bli filmet og se seg selv på film. Ettersom de ble kjent med medstudent og gjorde seg erfaringer ble nervøsiteten erstattet av nysgjerrighet. En av studentene uttalte:
Mens jeg ble filmet tenkte jeg ikke på kamera i det hele tatt. Jeg visste jo at kamera var der, men jeg forandret meg ikke som person, fordi barna tok all min oppmerksomhet og jeg hadde ikke tid til å tenke over at jeg ble filmet mens jeg var i interaksjon med barna. Sånn sett ble filmen helt autentisk.
Det var veldig gøy å se over filmen i etterkant, før veiledning. Jeg følte at den personen jeg så på film var meg og at jeg kom over på film slik jeg trodde jeg kom over i virkeligheten. Det var derfor ingen skumle overraskelser når jeg så filmen. Men jeg ble ofte positivt overrasket over hva jeg fikk til og hvordan jeg gikk inn i samspill med barn. Rart å huske alle tankene som raste rundt i hodet i selve situasjonen, men å se at jeg ser rolig ut på utsiden.
Disse to utsnittene peker på noe av det flere studenter trakk frem som «gevinsten» ved å bruke video, framfor didaktiske planer eller praksisfortellinger, som veiledningsgrunnlag.
- De fikk et blikk på seg selv «utenfra» og kunne vurdere egne handlinger på en annen måte enn når de var i situasjonen.
- De opplevde å være forberedt når de kom til veiledningssamtale, fordi de hadde fått tilgang til å se det samme som praksislærer og medstudent.
- Filmen fungerte som en trigger til å huske hva de tenkte i situasjonen og hvilke avveininger de tok.
- De måtte aktivere teori og verdigrunnlag direkte inn i hendelsen de sto i. Det var ikke nok å trekke fram teori i generelle vendinger, fordi teorien måtte kobles direkte til praktiske hendelser.
- Refleksjonen ble ikke «begrenset» til veiledningssamtalen. Studentene reflekterte over seg selv som profesjonsutøver allerede i første gjennomsyn av opptaket.
- Enkelte studenter trakk også fram at formen har styrket dem i oppgaveskriving, fordi de har blitt oppmerksom på hvordan sammenhengen mellom teori og praksis skjer som en vekselvirkning, og at det generelle ikke er «nok» til å belyse det spesielle.
Gjennomføring
Studentene var i praksis to og to. De ble bedt om å filme hverandre. Det var opp til studentene å avtale i hvilke situasjoner. De måtte også hente inn samtykke fra foreldre og ansatte til at barn og de som arbeidet i barnehagen kunne være deltager. Fokuset skulle imidlertid være på studenten.
I etterkant av filmingen skulle studenten se gjennom filmopptaket og velge et utsnitt som skal brukes i veiledningen. De kunne gjerne vlege positive utsnitt, hvor de opplevde å gjøre noe bra. Videoen til veiledningssamtalen skulle ha en varighet påmax 2-3 minutter. Studentene ble bedt om å velge en sekvens:
- Hvor du selv er involvert
- Som tematiserer en aktuell problemstilling eller situasjon fra hverdagen
- Som henger sammen med innholdet du jobber med i denne perioden.
Før veiledning ble de bedt om å spørre seg selv hvorfor du anser nettopp denne situasjonen som positiv/hvorfor valgte du akkurat denne sekvensen? De delene av opptaket studenten ikke skulle bruke i veiledningen ble slettet umiddelbart.
Erfaringer
Totalt sett viser erfaringene at bruk av video/film i veiledningen ser ut til å styrke en kritisk, reflektert praksisutøvelse og gir økt tilgang til praksiseksempler. Flere av praksislærerne som har deltatt i prosjektet har tatt i bruk metoden med egne ansatte, fordi de opplevde at det er en god måte for personalet å få tilgang til egne praksishandlinger.