Av Julie Olivia Glesaaen, student 

I min periode som praksisstudent og som en del av utdanningsbarnehageprosjektet opplevde jeg flere nye måter å arbeide på, dette gjorde jeg sammen med en medstudent. Under praksis fikk vi selv utvikle et arbeid med noe både barnehagen og vi studenter hadde behov for å utvikle. Oppgaven ga instruks om at vi skulle inkludere hele barnehagen i prosjektet. Vi valgte å arbeide med overgangen fra barnehage til skole fordi her så vi et behov for fremgang. Føringene lå hos oss selv, dermed utforsket jeg og min medstudent fritt med de andre ansatte hva som kunne gjøres for å trygge overgangen til skolen. Akkurat disse frihetene gjorde meg mer motivert for dette arbeidet. Vi hadde flere mål, og måten å nå frem til det var opp til meg, min medstudent og barnehagen.

Vi satt i gang ulike tiltak til å begynne med, med landet på å jobbe prosjektbasert. På skolen hadde vi lært om kommunikasjonsflyt som en viktig faktor i prosjektarbeid. Derfor startet vi med å reflektere og planlegge arbeidet i et barnehagelærermøte, i et avdelingsmøte og i veiledning. De andre ansatte var enige i at dette var et viktig tema, og særlig siden det begynte å nærme seg skolestart for mange av barna. Sammen med de andre ansatte kom vi fram til ulike måter å jobbe med dette. 

Målene for vår periode var:

–        Få en erfaring med hvordan skolen som institusjon virker annerledes enn barnehagen- men samtidig snakke om likheter.

–        Gi barna en mulighet til å glede seg til å begynne på skolen.

–        Få en innsikt i hvordan personalet arbeider med overgangen barnehage-skole.

Vi hadde to aktiviteter med barna der vi snakket om deres tanker rundt skolestart og det å slutte i barnehagen. I denne aktiviteten opplevde vi en god evne til refleksjon hos barna. Særlig siden vi jobbet i mindre gruppe med barna. «Jeg vet at storesøster vil være på skolen når jeg begynner der» var det et av barna som sa, deretter snakket vi mer om hvilke andre barn og nye venner og voksne man kunne møte på. Jeg tror ikke man ville fått rom til disse samtalene i like stor grad i hverdagen. Særlig var det enklere da førskolebarna alle var sammen om å skulle starte på skolen. Barna så også film om hvordan det var for et barn å starte i skolen. Vi prøvde å besøke skolene mens vi var i praksis, kontaktet skolene, fikk kun svar av den ene skolen, dog positivt da det endte med en invitasjon til at barna kunne komme på besøk. De andre skolene brukte lang tid på respons eller ga ingen respons. Vi organiserte også en tur til Frognerparken.

Vi følte at vi har oppnådd våre mål på en delaktig måte. Vi fikk innblikk i hvordan barnehagen jobber med overgangen og hvordan barn og foreldre blir informert og ivaretatt i denne prosessen. Etter våre erfaringer etter dette arbeidet følte vi at barnehagen var flinke til å gi barna forståelse av hva det ville si å starte på skolen. Derimot hadde ikke praksisbarnehagen kommunisert mye mellom skolene. Framover skal det kommuniseres hyppigere med skolene, og de skal snakke mer om hva som kan forventes før skolestart. Erfaringen blir noe å ta med oss i fremtidig arbeid som barnehagelærer/pedagogisk leder.

Jeg opplevde at jeg stod mer fritt til å finne ut hva som kunne utvikles i barnehagen med en slik oppgave. Det kan ha likheter med arbeidslivet hvor man også står mer fritt til å velge. Man opplever forvirringer. Hva skal vi jobbe med? Hvordan skal man utføre det? Hvor mye av det er nødvendig å gjøre? Hvem skal være med? Slike spørsmål er tilnærmet dette man vil oppleve når man er ny i jobben. Jeg tror at jo tidligere man eksponeres for å «hoppe ut i det», jo større sjanse er det for at man opplever mestring og at man tør å tenke utenfor boksen i framtidig arbeid. Man får i tillegg tryggere rammer når man er praksisstudent fordi man har egen praksisveileder og mer tid til å utprøve forskjellige aktiviteter. Derfor bidro dette arbeidet med å gi mer trygghet og mulighet til å skape gode erfaringer og kunnskap.

Ved å inkludere hele barnehagen, fikk vi nødvendigvis en ny måte å arbeide på og i større grad opplevde vi viktigheten av god kommunikasjon og samarbeid. I stedet for at mesteparten av refleksjonen skulle skje med veileder, fikk vi inkludert hele personalet i prosessen med å utvikle oppgavene og gjennomføringen. Jeg mener ikke at man ekskluderer personalet med de tidligere praksisoppgavene, men at vi i større grad stod sammen med barnehagen om en åpen oppgave hvor alle sine meninger ble synligere. Jeg opplevde ledererfaring ved å kunne organisere aktiviteter, jeg følte at jeg selv klarte å koordinere og reflektere på samme måte som jeg ville gjort i en reell arbeidssituasjon.