I Norge brukes den dialogiske samtalemodellen, som er basert på internasjonal forskning. Metoden baserer seg på store empiriske studier om hva som er beste praksis, men den norske modellen er ikke evaluert. Dette er grunnpakka når du tar en etter- eller videreutdanning i barneavhør og avdekkende samtaler i barnevernet, sier Baugerud.
Den dialogiske samtalemodellen omfatter en del fremgangsmåter der målet er for intervjuer eller avhører å få barnet i tale om vanskelige temaer. Metoden er opprinnelig utviklet for dommeravhør av barn. For barn som trenger mer tilrettelegging benyttes en videreutviklet versjon av denne modellen.
– Da har vi den sekvensielle avhørsmetoden, som er en videreutvikling av den dialogiske samtalemodellen etter en modell fra USA. Den brukes når det er mot små barn, førskolebarn, og barn, unge og voksne med ulike funksjonshemminger som trenger mer tilrettelegging og mer tid, sier hun.
en sekvensielle avhørsmetoden er en god del mer tidkrevende. Den skiller seg fra den dialogiske samtalemodellen ved at krever grundigere forarbeid, er inndelt i sekvenser, er tilpasset hvert enkelt barn og har pauser lagt inn.
– Mens et vanlig tilrettelagt avhør med bruk av den dialogiske samtalemodellen kan gå over en times tid, kan et sekvensielt avhør av en femåring vare over flere timer med tilsvarende mange pauser for barnet, sier Baugerud.
Beste praksis for utføring av et barneavhør følger noen hovedregler der målet er at barnet skal snakke fritt uten føringer.
– Barnet må få fortelle fritt, du må ikke legge ord i munnen på barnet og ikke introdusere informasjon barnet ikke har kommet med selv. Du stiller åpne og fokuserte spørsmål. Det betyr at du stiller spørsmål som oppfølging på hva barnet forteller.